Trandumskogen er et fredet krigsminne. Trandum leir inneholder mange kulturminner. Det krigshistoriske Trandum omfatter de fredede elementene, store deler av militærleiren – og veien mellom: Dødsveien. Til minnelandskapet hører også den gamle Russerleiren.
Trandum er et krigshistorisk minnelandskap: Det er en påminnelse om den nazistiske voldsmakten i Norge. Den brutale betongkolossen stridsvognskytebanen og retterstedet vitner om vilje til vold.
Trandumskogen er fredet som krigsminne: Retterstedet, plassen med monument over ofrene og skytebanen er kjernen i minnelandskapet. Her inngår også Trandum leir – og Dødsveien mellom leiren og skogen.
Trandum II var en leir for krigsfanger: Russerleiren ved retterstedet ble bygd som militær leir – og ble en arbeidsleir. Sovjetiske borgere, kanskje også krigsfanger, ble holdt som arbeidskraft her; også kvinner og barn.
- Dødsveien til Trandumskogen
- Skytebanen i Trandumskogen
- Russerleiren på Trandum
- Bertel Bøhnsmoen: Fredningens far
- 9. mai 1944: 19 mann skutt i Trandumskogen!
- Russetid? Henrettelse!
- Trandumskogen, fredag 2. juni 1944: Fem mann – femten skudd – én grav
- Minnestedet i Trandumskogen
- Fredningen av Trandumskogen
- Fredningsforsøket i 1945–47
Minnelandskap Trandum
Trandumskogen er én del av et større krigshistorisk minnelandskap på og ved Trandum på Romerike. Historien knyttet til Trandumskogen og Trandum leir i krigssåra 1940–1945 inngår i en enda lengre militær historie i området, mer enn tre hundre år tilbake i tid.
Den norske militærleiren Trandum ble bygd under første verdenskrig. Den var forutsetningen for at den tyske okkupasjonsmakten valgte Trandumskogen som rettersted i den andre verdenskrigen. Mellom leiren og skogen går Dødsveien: Det var veien noen av fangene måtte gå – mot bødlene som ventet, inne i skogen – i Trandumskogen. Denne historien, disse stedene, dette landskapet, er verdt å minnes. Vi har heller ikke lov til å glemme sovjeterne i tyske leire – også på Trandum.
_LØFTEBRUDD
Det var her de ble skutt, de 194 ofrene fra Trandumskogen. Ved hvert rettersted ble det etter krigen satt opp et minnesmerke; en gravmarkør. Ofrene hedres hvert år, men minnet har svunnet med årene – selv om det rett etter krigen var et kollektivt løfte om å holde Trandumskogen hellig. Skogen ble fredet i 2020, men året etter ble trærne likevel hogd ned. Løftet ble brutt, igjen. Foto: Trond Isaksen – Riksantikvaren.
Et hellig sted
«Hva nu med Trandumskogen?» spør den norske presten Ludvig Schübeler rett etter frigjøringa i mai 1945. Det er nå dette skogholtet i det militære øvingsområdet på Trandum blir til Trandumskogen. Og til Dødsskogen, som den raskt blir kalt når massegravene finnes og grusomhetene avdekkes.
«Jeg har aldri vært på Trandum,» skriver Schübeler, som forretter i flere av bisettelsene til ofrene som ble funnet i Dødsskogen. «Men en dag vil jeg dit. Jeg vil gå på den skogbunnen som mine landsmenn har vigslet med den kjærlighet som er sterkere enn døden. Jeg vil trå forsiktig der jeg går. For kanskje var det nettopp denne pletten han stod på da han falt. Jeg vil gå inn mellom trærne. Stanse og undersøke stammene. Se om det var denne han lente seg mot da kulene traff ham. Stryke ømt over skuddsårene i barken».
«Jeg vil gå stille, slik jeg gjør det i kirken. For jeg er i kirken,» fortsetter presten; en kirke som ikke er vigslet med orgelbrus, «Men som er vigd med mine landsmenns siste sukk til sin barndoms Gud. Helliget ved deres modige marsj mot døden».
Deres modige marsj mot døden. Der deres blod ble spilt, på denne pletten. Dette stedet er virkelig. Det finnes. Blodet er borte, trærne bak dem finnes ikke mer. Men det var her det skjedde. Gang på gang. Her, i Trandumskogen, «denne hellige plett av Norges jord».
Det Ludwig Schübeler skriver i juni 1945 er hans ord, men det er nasjonens følelser. Når de 194 henrettede i Trandumskogen og på Flatnermoen finnes denne frigjøringssommeren, får det norske folk et sjokk. Nazismens brutalitet er avdekket, nok en gang; og denne gangen så nært: På Romerike. Men ikke alle kan glede seg over friheten. Mange er borte. Enda flere har mistet noen.
«Hva nu med Trandumskogen?» spør Schübeler. Vi må gjøre noe! fastslår han. «Vår og kommende slekter skal til evig tid verne om stedet og holde det ved like. Det skal bli vakrere og vakrere der for hvert år. Det skal være vårt nasjonale minnesmerke over alt det de siste årene bragte oss. Det skal være vår nasjonale helligdom med høyere hvelv enn selve Nidarosdomen». Trandum må bli nasjonens hjertepunkt, avslutter Ludwig Schübeler. Noe annet kan ikke Trandumskogen bli.
«Minnet ble ikke holdt ved like. Løftene fra fredssommeren 1945, om aldri å glemme de 194, ble ikke holdt.»
Et glemt sted
Ble Trandumskogen nasjonens hjertepunkt, det nasjonale minnesmerket over nazismens brutalitet i Norge? Er Trandumskogen blitt vår nasjonale helligdom?
Minnet om de drepte ble lenge holdt i hevd. Trandumskogen ble, etter hvert, til et nasjonalt minnested – til historien langt på vei gikk i glemmeboka. Lokalt, i Ullensaker og på Romerike, forble Trandumskogen – av mange – kjent for hva den var og representerte. Nasjonalt ble den vanskjøttet. Glemt. Minnet ble ikke holdt ved like. Løftene fra fredssommeren 1945, om aldri å glemme de 194, ble ikke holdt. Ikke av nasjonen.
«Trandumskogen skal være et offersted – ikke et rettersted», uttaler biskop Johannes Smemo ved avdukingen av minnesmerket i oktober 1954. Det nasjonale minnesmerket; reist etter en landsomfattende innsamlingsaksjon. Vi hører ofte Trandumskogen omtalt som et rettersted, sier Oslo-biskopen. «Nå vigsler vi det til et offersted. De som vi minnes her i dag, så den store verdien av det de kjempet for, og de ofret alt. I norsk historie er det kanskje ikke noe som lyser sterkere enn Stiklestad, men minnet om dem som gav sitt liv på Trandum vil også for alltid bli stående i historien».
For alltid – i noen år. Navnene på de 194 drepte kommer også på plass, på egen minnetavle. Det skjer først 25 år etter freden, i 1970. I mange år holdes det store minneseremonier i Trandumskogen. I alle år har ofrene blitt hedret på frigjøringsdagen 8. mai og nasjonaldagen 17. mai. Men først etter en miljøkriminell rasering av den fredede skogen i 2021, ble nasjonen påminnet om at Trandumskogen fortsatt finnes. Trandumskogen? Hva er det?
Biskop Smemo er fra Rugldalen ved Røros. Det er også dikterhøvdingen Johan Falkberget. Allerede sommeren 1945, når massegravene i Trandumskogen oppdages, skriver han at «Vi formår ikke å måle bunnen i dramaet der inne, – det sprenger fullstendig vår forestillingsevne – som Golgata».
Trandumskogen. Norges Golgata. Jesus ble korsfestet som forbryter på Golgata i Jerusalem. 194 menn ble skutt som forbrytere i Trandumskogen i Ullensaker.
En ukjent leir
På vei inn til retterstedet – offerstedet – passeres noen store, gamle røde bygninger. Hva er det? Historien er glemt, detaljene ikke lenger kjent. Men her, i denne tyske leiren, satt flere hundre sovjetiske borgere i krigens siste år. Vi vet ikke hvem de var. Arbeidskraft som var rekruttert med eller uten tvang. Kanskje også krigsfanger sendt til Norge som for å arbeide for okkupasjonsmakten.
Russerleiren ble den kalt. Én av flere i området; én av mange i landet. Russerleiren er en del av minnelandskapet på Trandum. Fangene her er en del av krigshistorien; historien om det brutale dramaet i Norge og Europa, 1939–1945: Den andre verdenskrig.
På og ved Trandum var det sovjetiske menn, kvinner – og barn. Sommeren 1945 får de som ennå lever reise hjem. Men de drar til en uviss – og ofte ublid – skjebne: Voldsregimet i Tyskland er nedkjempet. Mye takket være Sovjetunionen. Et annet diktatur.
_SOVJETERE
Femten sovjetiske statsborgere ble henrettet i Trandumskogen. De var krigsfanger, og tatt for forsøk på å rømme. På Trandum var det også en leir for østeuropeiske tvangsarbeidere. De fleste, kanskje alle, kom fra Sovjetunionen. En del døde her i løpet av krigen, og ble gravlagt på en egen kirkegård. Bildet viser norske hjemmefrontsoldater som legger ned krans ved en annen kirkegård på Trandum – for sovjetiske krigsfanger – i 1945. Foto: MiA – Museene i Akershus.
Sovjetiske fanger ble skutt i Trandumskogen. Sovjetiske borgere ble begravd på en egen kirkegård på Trandum. Den er borte. Minnet har falmet. Men de døde hviler fortsatt i norsk jord – ved det sovjetiske krigsmonumentet på Vestre gravlund i Oslo. De som reiste ble borte. De døde er igjen. De bør alle minnes.
Sjokket
Likfunnene i juni 1945 er en nasjonal sensasjon; et kollektivt sjokk. Hjemmestyrkene på Romerike tar allerede sommeren 1945 til orde for at Trandumskogen må fredes, og at det må reises et monument for å minnes de drepte. Fredning avvises kontant av Forsvaret, men Stortinget bevilger penger til et minnesmerke.
Det skal ta tid å gi det kollektive krigsminnet konkret form: Først i 1954 blir minnesmerket avduket, av kronprins Olav. Så blir minnetavla avduket i 1970, av kronprins Harald. Først i 2020 blir Trandumskogen fredet, av Riksantikvaren.
Men selv nå var ikke dramaet over i Trandumskogen. Sommeren 2021 klarer grunneieren, Forsvarsbygg, på ubegripelig vis å hogge ned den nyss fredede skogen. De tause vitnene, de ranke trærne, faller for hogstmaskinene, slik de henrettede falt for bødlenes kuler.
Det hvilte alltid en særegen stillet over Dødsskogen. En intuitiv dysterhet. Ofrene ble funnet i 1945; familiene fant forhåpentligvis fred etter hvert. Skogen ble fredet, men ikke latt i fred: Krigsforbrytelsen ble etterfulgt av miljøkriminalitet. Et nytt sjokk. Trandumskogen skaper på ny overskrifter.
