De er mange, minnene etter terroren på Trandum. Noen av krigens spor er synlige. Andre er visket bort. Historien er mørk, på flere måter. Minnelandskap Trandum skal få historiene fram i lyset.
Minnelandskap Trandum
Det er et landskap på Romerike. Her er norsk militærhistorie, her er dramatisk krigshistorie. Trandumskogen er en del av et større krigshistorisk minnelandskap på og ved Trandum. Og historien knyttet til Trandumskogen og Trandum i krigssåra 1940–1945 inngår i en enda lengre militær historie i området, mer enn tre hundre år tilbake i tid – og i etterkrigstida.
Den norske militærleiren Trandum ble bygd under den første verdenskrigen. Leiren var forutsetningen for at den tyske okkupasjonsmakten valgte Trandumskogen som foretrukket rettersted i den andre. Mellom leiren og skogen går Dødsveien: Veien fangene måtte gå – mot bødlene som ventet, inne i den dystre Dødsskogen. For dem var det livets siste etappe. Denne historien, disse stedene, dette landskapet, er verdt å minnes. Vi har heller ikke lov til å glemme de sovjetiske fangene som ble holdt i tyske leire – også på Trandum.
_LØFTEBRUDD
Det var her de ble skutt, de 194 ofrene fra Trandumskogen. Ved hvert rettersted ble det etter krigen satt opp et minnesmerke; en gravmarkør. Ofrene hedres hvert år, men minnet har svunnet med årene – selv om det rett etter krigen var et kollektivt løfte om å holde Trandumskogen hellig. Skogen ble fredet i 2020, men året etter ble trærne likevel hogd ned. Løftet ble brutt, igjen. Foto: Trond Isaksen – Riksantikvaren.
Et hellig sted
«Hva nu med Trandumskogen?» spør den norske presten Ludvig Schübeler rett etter frigjøringa i mai 1945. Det er nå – som følge av henrettelsene – at dette skogholtet i det militære øvingsområdet her i Ullensaker blir til Trandumskogen. Eller Dødsskogen, som den raskt blir kalt når massegravene finnes og grusomhetene avdekkes.
«Jeg har aldri vært på Trandum,» skriver Schübeler, som forretter i flere av bisettelsene etter ofrene fra Dødsskogen. «Men en dag vil jeg dit. Jeg vil gå på den skogbunnen som mine landsmenn har vigslet med den kjærlighet som er sterkere enn døden. Jeg vil trå forsiktig der jeg går. For kanskje var det nettopp denne pletten han stod på da han falt. Jeg vil gå inn mellom trærne. Stanse og undersøke stammene. Se om det var denne han lente seg mot da kulene traff ham. Stryke ømt over skuddsårene i barken».
«Jeg vil gå stille, slik jeg gjør det i kirken. For jeg er i kirken,» fortsetter presten. Det er en kirke som ikke er vigslet med orgelbrus, «Men som er vigd med mine landsmenns siste sukk til sin barndoms Gud. Helliget ved deres modige marsj mot døden».
Deres modige marsj mot døden. Der deres blod ble spilt, på denne pletten. Dette stedet er virkelighet. Det finnes. Blodet er borte, trærne de lente seg mot finnes ikke mer. Men det var her det skjedde. Gang på gang. Her, i Trandumskogen, «denne hellige plett av Norges jord».
Det Ludwig Schübeler skriver i juni 1945 er hans ord – og det er nasjonens følelser. Når de 194 henrettede i Trandumskogen og Flatnermoen finnes, denne frigjøringssommeren, får det norske folk et brutalt sjokk. Nazismens brutalitet er avdekket, nok en gang.
«Hva nu med Trandumskogen?» spør Schübeler. Vi må gjøre noe! fastslår han. «Vår og kommende slekter skal til evig tid verne om stedet og holde det ved like. Det skal bli vakrere og vakrere der for hvert år. Det skal være vårt nasjonale minnesmerke over alt det de siste årene bragte oss. Det skal være vår nasjonale helligdom med høyere hvelv enn selve Nidarosdomen». Trandum må bli nasjonens hjertepunkt, avslutter pastor Ludwig Schübeler. Noe annet kan ikke Trandumskogen bli.
«Minnet ble ikke holdt ved like. Løftene fra fredssommeren 1945, om aldri å glemme de 194, ble ikke holdt.»
Et glemt sted
Ble Trandumskogen nasjonens hjertepunkt, det nasjonale minnesmerke over nazismens brutalitet i Norge? Er Trandumskogen blitt vår nasjonale helligdom?
Minnet om de drepte ble lenge holdt i hevd. Trandumskogen ble, etter hvert, til et nasjonalt minnested – til historien langsomt svant hen i en nasjonal glemmebok. Lokalt, i Ullensaker og på Romerike, forble Trandumskogen – av mange – kjent for hva den var og representerte. Nasjonalt ble den vansmektet. Minnet ble ikke holdt ved like. Løftene fra fredssommeren 1945, om aldri å glemme de 194, ble ikke holdt; ikke av nasjonen de ofret livet for.
«Trandumskogen skal være et offersted – ikke et rettersted», uttaler biskop Johannes Smemo ved avdukingen av minnesmerket i oktober 1954. Et nasjonalt minnesmerke; reist etter en landsomfattende innsamlingsaksjon. Vi hører ofte Trandumskogen omtalt som et rettersted, sier Oslo-biskopen. «Nå vigsler vi det til et offersted. De som vi minnes her i dag, så den store verdien av det de kjempet for, og de ofret alt. I norsk historie er det kanskje ikke noe som lyser sterkere enn Stiklestad, men minnet om dem som gav sitt liv på Trandum vil også for alltid bli stående i historien».
For alltid – i noen år. Navnene på de 194 drepte kom på plass, på egen minnetavle, i 1970. I mange år var det store minneseremonier i Trandumskogen. I alle år har ofrene blitt hedret på frigjøringsdagen 8. mai og nasjonaldagen 17. mai. Men først etter en kriminell rasering av den fredede skogen, i 2021, ble nasjonen på ny minnet om hva Trandumskogen var, er blitt – og bør være. Trandumskogen? Hva var det?
Biskop Smemo er fra Rugldalen ved Røros. Det er også dikterhøvdingen Johan Falkberget. Allerede sommeren 1945, når massegravene i Trandumskogen oppdages, skriver han at «Vi formår ikke å måle bunnen i dramaet der inne, – det sprenger fullstendig vår forestillingsevne – som Golgata». Golgata; «hodeskallestedet» i Jerusalem. Et sted for henrettelser og offer. Som Trandumskogen.
En ukjent leir
På vei inn til retterstedet – offerstedet – passeres noen store, gamle røde bygninger. Hva er det? Historien er glemt, detaljene ikke lenger kjent. Men her, i denne tyske leiren, var det flere hundre østeuropeiske tvangsarbeidere i krigens siste år. De fleste var sovjetere. Mange slet hardt, flere døde.
Russerleiren ble den kalt. Én av flere i området; én av mange i landet. Russerleiren er en del av minnelandskapet på Trandum. Fangene her en del av krigshistorien; om dramaet i Norge og Europa i 1939–1945.
På og ved Trandum var det sovjetiske menn, kvinner – og barn. Sommeren 1945 får de reise hjem, til en uviss – og ofte ublid skjebne: Voldsregimet i Tyskland var nedkjempet. Mye takket være Sovjetunionen. Et annet diktatur.
_SOVJETERE
Femten sovjetiske statsborgere ble henrettet i Trandumskogen. De var krigsfanger, og tatt for forsøk på å rømme. På Trandum var det også en leir for østeuropeiske tvangsarbeidere. De fleste, kanskje alle, kom fra Sovjetunionen. En del døde her i løpet av krigen, og ble gravlagt på en egen kirkegård. Bildet viser norske hjemmefrontsoldater som legger ned krans ved en annen kirkegård på Trandum – for sovjetiske krigsfanger – i 1945. Foto: MiA – Museene i Akershus.
Sovjetiske fanger ble skutt i Trandumskogen. Sovjetiske borgere ble begravd på egen kirkegård her på Trandum. Den er borte. Minnet har falmet. Men de døde hviler fortsatt i norsk jord – ved det sovjetiske krigsmonumentet på Vestre gravlund i Oslo. De som reiste hjem ble borte. De døde er igjen. De bør alle minnes.
Huskes skal også de tyske soldatene som tjenestegjorde i Trandum leir. De som bygde og brukte Stridsvognskytebanen, etterlatt som et brutalitetens monument i minnelandskapet. Dem vet vi heller ikke mye om. Én avdeling som lå her, 25. Panzer Division, kjenner vi derimot historien til. Den ble etter hvert sendt til Østfronten. Der ble den utslettet – ved Kyiv.
