De er dødsdømt allerede før de møtte i rettssalen. Utfallet er gitt, dommen er skrevet. Noen får flere dødsdommer. Rettssakene er et skuespill. Mange blir skutt uten dom. De skulle dø – på Trandum.
Dødsdommene i Trandumskogen
Det venter en dødsdom på dem. Når de møter i tysk rett, er utfallet langt på vei gitt. Det innser også norske forsvarere, når de får møte. De opplevde rettssakene som skuespill, et nazistisk drama. Tyske jurister spiller hovedrollene: Som aktor og som dommere; alle i nazi-uniform. De dømte kan ikke anke. Benådning er siste mulighet.
Benådning imøtekommes sjelden. En dom i den politiske domstolen SS- und Polizeigericht Nord er oftest endelig: Henrettelse på Trandum eller tukthus i Tyskland. Det siste blir for mange det samme som dødsdom. Det er her, i en rettssal på Frogner i Oslo, at de fleste av de henrettede i Trandumskogen blir dømt. Men 70 av de 194 som ble skutt her blir drept uten dom. Det vil si: Noen dømte også dem til døden – fra kontoret. Oftest var det nazistenes hersker i Norge, Der Reichkommissar, Josef Terboven. Han var mannen med benådningsretten. Som han nødig brukte.
_DØMT
Proklamasjonen er iskald. «Skutt blir den…» Det er dødsstraff for mye; for å skjule våpen, for å samarbeide med fienden, for å forsøke å ta seg over til Storbritannia. Først er det mest som skremsel. Snart blir det realitet. Det er terror. Dødsdommene faller, noen får flere, som i denne rettssaken i SS- und Polizeigericht Nord, i Kristinelundveien 22 på Frogner, i august 1942. Den åpnes for nazifiserte media, som forteller det okkupasjonsmakten ønsker: At her går alt ordentlig for seg. At de fem som dømmes til døden – med til sammen 14 dødsdommer – har gjort seg fortjent til dem. Folk lar seg ikke lure. Dødsdommene er skrevet på forhånd. Foto: Norges Hjemmefrontmuseum.
Rettsakene
Dommene faller i flere domstoler, i store deler av landet. Noen rettssaker kan ta flere uker; de fleste noen få dager; enkelte bare en time eller to. Noen saker er grundig etterforsket, og bevis framlagt; vitner innkalt. Ofte er det ikke vanskelig å utarbeide en tiltale som medfører dødsstraff: Det er nok av brudd på tyske lover og forordninger som kvalifiserer til henrettelse. Og finnes ikke bevis, kan sakene alltids konstrueres så ender i dødsdom!
Rettssikkerheten forsvant med nazismen: I Tyskland på 1930-tallet; i Norge med okkupasjonen. Rettsstaten erstattes av politistaten. Også Norge. Tysk rett – nazistisk juss – følger i hælende på okkupasjonsmaktens voldsmaskin; blir en del av den. Også i Norge. De følger lovene, de tyske juristene i de nazistiske rettssalene i det okkuperte Norge. Men hvem har det avgjørende ord; til å vedta lover, til å felle dommer? Der Führer, Adolf Hitler. Førerens ord er lov.
Det er flere instanser med rett til å dømme – og drepe. Både det tyske forsvaret, Wehrmacht, og politiet, Sicherheitspolizei, dømmer – og henretter. Også på Trandum.
_DOMSTOLEN
Det var her de ble dømt – de som ble stilt for en domstol. Her, i Kristinelundveien 22, like ved Frognerparken i Oslo, holdt en av den tyske okkupasjonsmaktens rettsinstanser til: SS- und Polizeigericht Nord var i praksis et instrument for Der Reichkommissar, Josef Terboven. Her ble nordmenn tiltalt – og dømt; mange til døden. Foto: Leif Ørnelund – Oslo Museum.
Dommene
De fleste henrettede i Trandumskogen får sine dødsdommer i Oslo. De som blir dømt, vel og merke. Oftest skjer det ved politidomstolen SS- under Polizeigericht IX/Nord. Den holder til i Kristinelundveien 22 på Frogner, men dømmer også i Trondheim – og på Grini. I alt avsier den drøyt 150 dødsdommer over nordmenn i løpet av krigen. Blant disse er 101 av de til sammen 194 henrettede i Trandumskogen. De første av dem, 15 mann fra Jæren, blir skutt 21. mai 1942.
Det er lett å dømme til døden. Lovene er strenge; de skal mest av alt skremme folk fra å delta i motstandsaktivitet. Det skal ikke stort til for å få en dødsdom hengende over hodet: Det er ikke bare mord eller militær motstand som fører til dødsstraff. «Skutt blir den…» Kunngjøringene fra okkupasjonsmakten, i aviser og på plakater, er skremmende nok i seg selv. Skutt blir den som forbryter seg mot de nådeløse nazistiske lovene. Dem er det mange av.
Og skutt ble etter hvert de fleste dødsdømte. Ennå i 1940–41 blir de fleste dødsdømte benådet, hovedsakelig av det tyske forsvaret. Ennå tror okkupasjonsmakten at den skal få det norske folk med seg. Sånn går det ikke. Slett ikke. Motstanden øker. Dermed blir lovene – og rettspraksisen – skjerpet. Nå betyr dødsdom døden. Henrettelse ved skyting.
Skutt blir den som tas for spionasje eller sabotasje; for å hjelpe en fiendtlig stat – om så er bare ved forsøke på flukt til Storbritannia. Skutt blir også noen for å lagre våpen, stå bak radiosendere eller drive med illegal informasjon. De første 33 ofrene som i 1942 skytes i Trandumskogen er alle tatt under fluktforsøk til England. En dødsforbrytelse mot nazistiske forordninger.
Tysk lov åpner for at kvinner kan henrettes. Menn skal skytes; kvinner skal henges. I Norge blir ingen kvinner dømt til døden under krigen. Tre blir likevel henrettet. De henges ei. De blir skutt – med pistol. Nakkeskudd.
_KUNNGJØRINGEN
Noen av de henrettede fikk en rettssak; andre ble skutt uten dom. Dommene ble kunngjort i aviser og radio, formidlet av det nazifiserte NRK og NTB, som her fra Østlandsposten, 22. mai 1942, da 17 mann fra Rogaland hadde fått sine dommer. Henrettelser uten dom ble kunngjort samme dag som eksekusjonen fant sted. Pårørende fikk nyheten gjennom media – men ikke hvor henrettelsen skjedde, og likene var blitt av.
Dommerne
De som dømmes i en rett, står overfor tyske dommere – og, selvsagt: Tysk påtalemyndighet, med en tysk aktor. Ved SS- und Polizeigericht IX/Nord, der de fleste dødsdømte i Trandumskogen får sin dom, er det gjennom krigen i alt 16 dommere.
De er alle utdannede jurister; mange har lang erfaring fra tysk rettsvesen. Men de bærer ikke lenger advokatkappe i retten. De ikler seg uniform. SS-uniform. De er ikke bare jurister. Alle må være medlem av det beryktede SS, den paramilitære organisasjonen Schutzstaffel. Dommerne kan sin juss. Nå forvalter de den nazistiske blodjustisen som, etter hvert som krigen skrider fram, blir stadig mer brutal. Dommerne er jurister – og de er nazister. Rettsstaten er borte, bare en tynt ferniss av legalitet er tilbake. Også det har krakelert. Det er den nazistiske politistaten de norske tiltalte – og forsvarere – møter i retten.
Referat
Vi vet ikke så mye om hvordan rettssakene forløp, men noe vites. Etter krigen skriver en norsk forsvarer, Albert Wiesener, en bok der han forteller fra sakene han deltok i. Her får vi et innblikk i hvordan de tidlige sakene artet seg, med skildring av tiltalte og dommere. Dommerne som utfører sitt oppdrag profesjonelt, og som nærmest beklagende dømmer norsk ungdom til døden. For det er jo krig, nicht wahr?
Rettssakene er lukket. Pårørende må vente utenfor, på gata. Hvis de overhodet vet at saken er oppe. Som et regissert PR-opplegg velger okkupasjonsmakten høsten 1942 å slippe utvalgte journalister inn i rettssalen. Ikke hvem som helst; bare klarerte nazister. Mediedekningen skal vise at de tiltalte fortjener dødsstraffene de får – og at rettssakene foregår i ordede former. Jippoet er vellykket: De dresserte, nazifiserte mediene tegner det ønskede bilde. Men en svensk journalist lurer seg med. Tilbake i Sverige beskriver Benkt Jerneck den samme rettssaken på et helt annet vis enn sine norske, korrumperte kolleger. I 1945 kommer boka ut på norsk: «Folket uten frykt».
Det er en rystende skildring fra en rystet svensk korrespondent, som trygt tilbake i Sverige kan fortelle sannheten som skjules for det norske publikum. Jerneck er rystet. Der Reichkommissar, Josef Terboven, skal ha blitt rasende over avsløringen. Avsløringen av rettssakene hans som en dårlig farse. De er skuespill der regien er lagt og manus skrevet i forkant. Det er også dommene. Dødsdommene.
