Sjefsdommer Hans Latza

32 år gammel hentes han til tjeneste i det okkuperte Norge. Ingen dømmer flere til døden her enn Obersturmbannführer und SS-Richter Hans Latza. Selv blir juristen og nazisten stilt for norsk rett etter krigen. Og frikjennes.

Mange av de norske fangene som møtte i Latzas rett – SS- und Polizeigericht Nord – under krigen satt på Akershus. Etter kapitulasjonen i mai 1945 er det den tyske dommeren selv som havner her; som fange. Latza avhøres av allierte etterforskere og norsk politi, og han møter i norsk rett – som vitne og tiltalt. Han forteller villig, og framstiller seg naturlig nok i det best mulige lys. Nei, han var ikke et lydig redskap for Der Reichkommissar Josef Terboven, hevder han. Tvert imot motsatte han seg flere ganger Terbovens ønske om å slå hardest mulig til mot flest mulig. Andre kan bekrefte at han flere ganger bidro til å spare nordmenns liv.

Historien om Hans Latza forteller mye om det nazistiske rettssystemet, men også om en militær okkupasjon med mange lag: Om mennesker bak uniformene og forhold mellom enkeltindivider, tyske og norske. Om nordmenn som løp okkupantenes ærend, eller lot som de gjorde det for å kunne motarbeide dem, innenfra.

Som de andre SS-dommerne er Hans Latza formelt uavhengig av den politiske ledelsen, også av rikskommissæren. Samtidig er Latza et SS-medlem som regelmessig spiller kort med Terboven, i hans rekvirerte residens; kronprinsparet bolig på Skaugum. I tyskernes rettssaler spilles det med langt høyere innsats: nordmenns liv. Der sitter Latza og hans menn alltid med de beste kortene. Og kan alltids trumfe alle andre. Og ikke bare det: Latza setter seg gjerne til flygelet og spiller for gjestene. Men det foregår enda et spill, med skjulte kort og urene toner. Også der deltar Hans – Hannes – Latza.

Jurist og nazist

Hva var egentlig Hans Latza i det tyske okkupasjonsmaskineriet?

Hans Paul Helmut Latza var en svært sentral brikke, helt i toppen av undertrykkelsessystemet i det tysk-okkuperte Norge – selv om han ikke var blant de synlige utad. Det er ingenting å finne om ham i aviser fra krigen, og ingen foto. Likevel: På nivået under de tyske topplederne her var han en av de viktigste: Som juridisk leder av den politiske domstolen som den tyske hersker i Norge, Josef Terboven, fikk opprettet i kampen mot norsk motstand, i 1941.

Gjennom krigen personifiserer Hans Latza mer eller mindre denne fryktede domstolen. For dem som kjenner den – eller stifter ublidt bekjentskap med den. Samtidig: Bak den grimme fasaden til rettslokalene i Kristinelundveien 22 på Frogner, og bak den fryktede SS-uniformen er Hans Latza en ung mann som i løpet av krigen skal redde norske motstandsmenns liv. Og gi liv: Han skal få barn med to norske kvinner – og gifte seg med én av dem!

Når Hans Latza kommer til Oslo og møter ved den nye politidomstolen i juli 1940 er det som annendommer. Det er domstolens første sjef, SS-Standartenführer Günther Reinecke, som vil ha Latza med seg. Etter først å ha tjenestegjort som SS-dommer i München, er det fra en SS-dommerstilling i Praha at den unge juristen nå hentes til Norge. Når så Reinecke forlater stillingen i oktober 1940, tar Latza over. Som Chef des SS- und Polizeigerich IX blir han en mektig mann i Norge. For norske motstandsfolk som stilles for denne retten, fra 1941 som en politisk domstol med betegnelsen SS- und Polizeigericht Nord, blir han også en farlig mann. Men for noen skal ha bli en redningsmann.

16 tyske dommerne tjenestegjør ved denne domstolen. Latza er ikke bare den som er her lengst, fra 1940 til 1945. Han er også den som avsier flest dødsdommer: 33. Og det er han som dømmer flest av de dødsdømte som henrettes på Trandum.

GüntherReinecke skal komme til Norge i mars 1944. Nå er ikke oppdraget å dømme; det er å vie: Han kommer ens ærend for å vie sin etterfølger Hans Latza til en norsk kvinne!

Dommer og offiser

Hvem var så denne tyskeren, Hans Latza?

Han blir født i landsbyen Götzendorf i Pommern (Gockowice i dagens Polen), 6. juni 1908. Etter gymnaset studerer han juss – og blir jurist. Først som lærling, så juridisk rådgiver i det tyske industriselskapet DAF. I 1939 får han militær grunnopplæring i Waffen-SS.

Han ankommer Norge 15. juli 1940, og skal bli her ut krigen – og til han blir frikjent i norsk rett sent i 1948. Han blir i Norge enda et par år, og skal komme tilbake for å besøke gamle norske venner, i 1973.

25 år gammel, bare to uker etter at Adolf Hitler og nazistene kommer til makten i Tyskland, slutter Latza seg, 15. februar 1933, til nazi-partiets militante og stadig mer militariserte sikkerhetsstyrker, Schutzstaffel (SS). Kort tid etter, 1. mai 1933, melder han seg inn i partiet: Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Latza er medlem nr. 2 180 945.

I en intern SS-vurdering (Personal-Bericht) fra tida som dommer i Norge blir det anført: «überseugter Nationalsozialist». Altså ikke bare opportunist. Også overbevist nazist.

Latza er jurist, en akademiker. Han har ingen militær bakgrunn, og får sparsomt med militær utdanning. I Norge er han dommer, men altså ikke ved hvilken som helst domstol: En SS-domstol. Her er dommerne ikke bare jurister; de er også offiserer: De har militær rang, de dømmer i militær uniform. SS-uniform. Schutzstaffel er ikke hva som helst; det er en stat i staten; dette er de ed-svorne kjernetroppene i det nye tyske – nazistiske og rasistiske – riket. De mest fanatiske. Latza er nok ikke fanatiker. Men han har for lengst meldt seg til tjeneste – i SS. Det er vanskelig å tro annet enn at han var nazist.

Når Hans Latza ankommer Norge har han graden Hauptsturmführer (kaptein), som han oppnådde i 1939. Etter et år her blir han i 1941 forfremmet til SS-Sturmbannführer (major); og i 1943 til SS-Obersturmbannführer der Waffen-SS (oberstløytnant) – i en alder av 35 år. Forfremmelsene skjer i navnet til general Heinrich Himmler, den mektige SS-sjefen.

Dette er en rask, beundringsverdig karriere for en ung, ærgjerrig jurist uten militær bakgrunn. Ved beordringen i 1943 følger en kort beskrivelse av den nyslåtte oberstløytnanten. Han er en sterk personlighet, heter det; med en forbilledlig SS-holdning («Er ist eine starke Persönlichkeit mit SS-mässig vorbildlicher Haltung»). Som SS-dommer har han kvaliteter over gjennomsnittet – og han har feilfritt løst den «spesielt vanskelige oppgaven i Norge».

Latza dekoreres for sin innsats ved politiretten i Norge: Han mottar Kriegsverdientskreutz (‘KV’); Krigsfortjenestekorset, som tildeles ikkestridende personell. Det tilsvarer Jernkorset for stridende. I 1944 mottar han KV av første klasse, med sverd.

Far og frier

Hva vet vi om personen Hans Latza og hans tid i Norge?

I det tyske riksarkivet, Bundesarchiv, finnes en del dokumenter som angår SS-offiseren Latza; og ikke minst den omstendelige prosessen i 1943 da han søkte om å få gifte seg med en ung norsk kvinne! Etter at han allerede har fått barn med en annen, men som nå tones ned.

Latza får gode skussmål i SS-tjenesteuttalelsene. «Anstendig og pålitelig» er én av de overordnede vurderingene. «Energisk og rask», «rolig og veloverveid». Og altså feilfri, i hvert fall tjenstlig sett. På det personlige planet bør det kanskje stilles spørsmål ved påliteligheten: Når han søker om å få gifte seg med sin norske tilkommende, sommeren 1943, har Latza allerede to barn. Uekte ifølge papirene. ‘U’ – «uneherlich». Og så vidt vite, med to kvinner. Det er én jente og én gutt. Gutten oppgis født i januar 1942. Først etter krigen framkommer det hvem guttens mor er; en ung kvinne fra Lillehammer. Som ved krigens slutt ikke vet at Latza i mellomtida har giftet seg og fått barn med en annen kvinne, fra Lillestrøm!

Det er ikke rett fram for en SS-offiser å gifte seg, aller minst med en utlending. Det er mye byråkrati, mange skjemaer og godkjenninger. Det må helseattester til, økonomiske oppgaver må innberettes – og stamtavler framvises! Tilbake til 1800. Dette siste er SS-enheten for rase og bosetting opptatt av, men for Latzas unge, tilkommende norske frue er det lite å frykte:

Hun klareres, og det skulle kanskje bare mangle: Ikke bare er Agnes Regine Solheim selv, så vel som foreldrene, medlem av Nasjonal Samling (NS). Hun gikk inn i det norske nazi-partiet i desember 1940, og tilslutter seg også Germanske SS Norge. Og ikke bare det: Ett år senere blir hun personlig sekretær for den norske stornazisten, justisminister Sverre Riisnæs! Han oppgis så gar som en av hennes referanser, på ett av skjemaene som må sendes til Berlin.

Fräulein Solheim er født på Lillestrøm 21. juli 1922, og er altså 21 år når Latza søker SS om tillatelse til å gifte seg med henne, og knapt 22 år når de blir gift, i mars 1944. Da er hun allerede gravid. Hun er født Eriksen, men tar i 1942 navnet til sin stefar, politiinspektør Theodor Johannes Solheim. Faren døde da hun var bare åtte år gammel.

Sekretärin Solheim, Slemdalsveien 86 i Oslo passerer de tyske nåløyer med glans. Hun er politisk pålitelig («politisch zuverlässig») fastslås det fra kontoret til Der Höhere SS- und Polizeiführer på Victoria Terrasse, i et fortrolig notat fra juni 1943. Hun er god i det tyske språk, og enda viktigere: Hun er svært tyskvennlig innstilt («sehr deutschfreundlich eingestelt»), og både hun og familien representerer et godt gjennomsnitt av det tyske folk! Fra øverste tyske politimyndighet i det okkuperte Norge har man ingen betenkeligheter («keine Bedenken») ved ekteskapet.

Og bryllupet står, tirdag 7. mars 1944. Gjestelisten sier mye om den relativt anonyme dommerens posisjon i det tyske maktapparatet. Her er Josef Terboven, og her er Wilhelm Rediess: De to som mer enn noen bærer ansvaret for henrettelsene av norske motstandsfolk. Langt mer enn brudgommen. Dommeren. Det går dårlig med tyskerne ved fronten, men det demper ikke festen. Heller ikke det faktum at bare fire dager tidligere, fredag 3. mars, ble sju mann henrettet i Trandumskogen. To av dem ble dømt til døden av Hans Latza. Og at det bare tre dager før det igjen, 1. mars, ble skutt to mann til i Trandumskogen. Dømt til døden av Hans Latza.

De henrettede er dømt i SS- und Polizeigericht Nord, i Kristinelundveien 22 på Frogner i Oslo. Latzas domstol. Hvor vielsen og festen foregår? I Kristinelundveien 22. En morsk mann på sokkel overvåker seremonien. Adolf Hitler.

Ada Kristiansen fra Lillehammer er ennå ved krigens slutt åpenbart ukjent med ekteskapet som hennes tidligere elsker Hans Latza nå har inngått. Det er henne Latza fikk barn med i 1942: Hans Jørgen. Barnemoren får høsten 1943 norsk pass og tysk utreisetillatelse; drar til Sverige, men avvises som flyktning; drar videre til Tyskland, og kommer høsten 1945 tilbake til Sverige. Så, vinteren 1947, blir hun en sak i norske media: Kristiansen er én av to norske kvinner American Overseas Airlines velger ut som flyvertinne for å representere Norge. Den drømmen sprekker når det blir avslørt at hun har vært «en svært intim venninne med dommer Latza som i disse dager må svare for sine handlinger fra den tyske standretten» – i norsk rett. I likhet med andre kvinner som pleiet omgang med tyske menn under okkupasjonen bli hun omtalt – og uthengt – som tyskertøs.

Ettersøkt og tatt

Hva skjedde med Latza den første tida etter kapitulasjonen?

Sommeren 1945 er Hans Latza en ettersøkt mann. Fru Latza, Agnes, flytter fra ekteparets bopæl i Abbedisvingen 15 og til sin mors leilighet på Vinderen. Stefaren, statspolitimannen, sitter nå internert på Ilebu. Mor bor på hans arbeidsplass, politistasjonen på Vinderen. 

Hjemmefronten deltar i jakten på den tidligere dommeren, og oppsøker fruen. Vet hun hvor han er? Nei. Men, fastslår politikonstabel Knut Heggen på Vinderen Politistasjon i en kort rapport til Forsvarets Overkommando: «Fruen hans er en meget intelligent ung dame, og vi gjetter på at han ligger i dekning et eller annet sted her i byen og at hun bringer ham mat.» Penger skal det i hvert fall ikke stå på. I håndvesken finnes mye; «visstnok flere tusen kroner». Mye for en sekretær. Pengene forblir urørt, men ikke pistolen som også ligger i veska.

Bør fru Latza arresteres? Nei, det synes ikke nødvendig, mener politiet. Hun er dessuten gravid i sjette eller sjuende måned.

Latza lå lenge i dekning; i nærmere tre måneder. Men ikke i Oslo, og ikke med mat fra fruen. Som så mange andre SS-offiserer forsøker han å stikke seg vekk i oppsamlingsleirene som bestyres av Wehrmacht, den ordinære tyske forsvarsmakten. 8. mai får han instruksjoner om først å ta seg til en politileir på Ullevål. Han får uniform fra Luftwaffe, og søker tilflukt i en leir på Holtet, på Ekeberg, der de også får falske papirer. Ferden – flukten – fortsetter; til Rygge og Våler.

Latza blir funnet i leiren i Våler og arresteres der 31. juli. 1. august 1945 sender Lieut.-Colonel T.P. Spence ved Headquarters Allied Land Forces Norway en kort melding til oberstløytnant Alfred Roscher Lund ved FO, og bekrefter hva som er meddelt over telefon samme dag: «Dr. LATZA has now been arrested and is in custody at AKERSHUS».

Hans Latza er tatt. En over tre år lang prosess venter, før dødsdommerens skjebne avklares. Med avhør og venting, rettssaker og dommer; anker og nye saker. Han skal komme seg ut av knipa, men det begynner ikke godt: Konklusjonen etter et avhør av britiske etterforskere på Akershus er klar: Ikke bare er Latza en nazist, fastslås det; «LATZA is a very ruthless man» – en svært hensynsløs mann som nå forsøker å sno seg unna hva han var ansvarlig for under krigen.

Tiltalt og frikjent

Hva skjer med Latza etter at han er funnet, og arrestert?

Når Tyskland overgir seg i mai 1945, arresteres de mest framstående blant okkupantene, framfor alt de som mistenkes for krigsforbrytelser. Latza er en av dem som tiltales. Nå er turen kommet til dommeren som har dømt så mange, så gar til døden. Nå er det han som skal få sin skjebne beseglet – av andre. Som risikerer å bli dømt – også til døden?

Men først skal han avhøres, og han skal vitne i andre saker under rettsoppgjøret. Han gjør et godt inntrykk, og blir trodd. Og har i hovedsak sitt på det tørre. Han har brukt jussen, og fulgt lovene. I all hovedsak. Det framgår også av saksframstillingen til Eidsivating lagmannsrett, når saken mot ham og to medtiltalte, meddommerne Reinhold Regis og Christian Kehr, kommer opp i februar 1947. Påtalemyndigheten finner ikke at praksisen i SS- und Polizeigericht Nord er i strid med folkeretten. Okkupanten har rett til å dømme til døden, når loven gir hjemmel og rettspraksis følges. Dét skjer derimot ikke 8. februar 1945, når tysk standrett settes, og de tre tiltalte beordres som dommere. Derfor drar rettsprosessen ut, med flere runder.

Når standretten settes, er mange nordmenn henrettet uten dom, og uten medvirkning av Latza eller andre dommere. Fra juli 1944 opphører den vanlige virksomhet ved SS- und Polizeigericht Nord. Etter ordre fra Hitler. Der Führer mener ordnede rettsprosesser ikke gir nok avskrekkende effekt – selv når de fører til henrettelser. Sikkerhetspolitiet får nå ansvar for å håndtere politiske motstandere. Inklusive å bestemme hvem som skal tas av dage – og hvordan.

Når kriminalkonstabel Th. Sten fra Oslopolitiet avhører Hans Latza på Akershus, 13. juni 1946, forteller fangen at denne nye praksisen var noe han ryktesvis fikk kjennskap til utpå høsten 1944: At det tyske sikkerhetspolitiet, Sipo, nå ila dødsstraffer uten av de siktede ble stilt for domstol. «Avh. [avhørte] gikk da med en gang til Rediess og forela ham ryktene og spurte om det virkelig forholdt seg slik. Rediess bekreftet at så var tilfeldet og fremholdt at det var ordre fra der Führer».

Wilhelm Rediess er øverste sjef for det tyske politi- og rettsapparat i Norge, og sorterer under SS-sjefen Heinrich Himmler. Over ham står bare Adolf Hitler. Om man da ikke tror på Gud. Men i SS er det ikke plass til noen gud. Selv framholder Latza at han opponerte mot denne praksisen, slik han flere ganger også sa seg uenig i beslutningene til Rikskommissær Josef Terboven.

Latza bekrefter derimot at dommene han ilegger i sin rett er i tråd med Der Reichkommissars ønsker:«Før juni 1944 fikk SS- und Polizeigericht Nord oversendt en del av de politiske saker i Norge til pådømmelse etter at der Gerichtsherr, Rediess, hadde utferdiget anklagen […]. Disse sakene kom som regel til retten etter at Reichkommissar Terboven hadde uttalt ønske om at han no vilde ha et eksempel til skrekk og advarsel for den norske offentlighet», sammenfatter konstabel Sten fra avhøret av dommer Latza.

Et halvår tidligere, i november 1945, forklarer Latza seg for Landssvikavdelingen ved Oslopolitiet. Den nye ordningen, der anklagende kan tas hånd om av Sipo, utenfor domstolene, karakteriserer han her som en rettsløs tilstand. Latza forklarer at han tok dette opp også med Terboven. «Han var like upåvirkelig som Rediess og sa bare at han syntes at Der Führers forordning var riktig, da rettergangene mot politiske forbrytere tok altfor lang tid. Han hadde selv hatt anledning til å snakke med Hitler om det, og denne hadde gitt tydelig uttrykk for at et hvert middel, nå i krigens hårdeste stadium, for å bekjempe motstand og sabotasjevirksomhet, var riktig.»

Hans Latza blir etter kapitulasjonen satt inn på Akershus politiske fengsel, så Møllergata 19. Sjefsdommeren er nå fange. Fange nummer 700. SS-uniformen er borte, dommerklubba lagt vekk. Fangebildene viser en ennå ung, og delvis smilende mann. På høyre hånd en glatt ring. Han er fortsatt gift med sin norske ektefelle. Men framtida er ennå uviss.

Som andre dommere mener Latza at han ikke gjorde noe galt. Han har dømt etter gjeldende tysk lov, som jurist i en tysk rett, i henhold til folkeretten. Til slutt skal Høyesterett gi ham rett.

Under avhørene, og i retten, forsøker de fleste av de tiltalte tyskere naturlig nok å framstille seg selv i det mest fordelaktige lys. Så også Hans Latza – og med atskillig troverdighet. Som dommer er han vant til å framstille, begrunne og argumentere. Som helt sentral i utøvelsen av den tyske makten, med direkte kontakt med toppene i det okkuperte Norge, kaster han nå også lys over maktutøvelsen. Det taler til hans fordel.

Andre kaster et mer sammensatt lys over Latzas virksomhet. Også det til hans fordel. Ja, nazi-dommeren dømte til døden, i henhold til tysk lov. Og de tiltalte – og etter hvert dømte – opplevde ham neppe som spesielt mild, i hva mange har omtalt som regisserte skuespill i Latzas rettssal. Brødrene Dysthe, Roald og Sven, bygger personlige relasjoner med Latza. Begge blir NS-medlemmer, begge blir landssvikdømt, men får senere oppreisning. Fordi de spilte et farlig dobbeltspill. Begge skal framholde en annen side av Latza. I boka «Gestapo-kameraten» får vi dem fargerike og farlig historie til Sven Dysthe, fra bak fiendens linjer: bak tyskernes skrivebord og uniformer. Han skal hjelpe mange nordmenn. Også fra dødsstraff og henrettelse. Sven Dysthe bruker flere kontakter, men mest av alt Hans Latza. ‘Hannes’ blir også en jaktkamerat og venn, og de holder kontakten etter krigen. I 1973 besøker Latza og frue, Dysthe og hans kone i Ulvøysund ved Kristiansand. I et intervju med Arbeiderbladet samme år beskriver Dysthe ham som en ekte venn – og «et fint menneske».

På Latzas kontor i Kristinelundveien får Dysthe tilgang til etterforskningsdokumenter. Blant motstandsmenn som berges, er Robert Eichinger og hans milorg-gruppe på Sørlandet. Den har kontakt bl.a. med gruppa til Arne Laudal – som også rulles opp. Laudal og hans menn får dødsdom av en annen dommer, SS-Standartenführer Helmuth Schmidt. 9. mai 1944 blir de skutt. I Trandumskogen. Latza er på bryllupsreise. Schmidt tjenestegjør ved SS- und Polizeigericht Nord bare et drøyt år, men rekker å ilegge 26 dødsdommer. Hans Latza er ved domstolen i fem år, og avsier 33 dødsdommer.

Én verken Dysthe eller Latza klarer å redde, er Jacob Dybwad Sømme. Motstandsmannen tilstår sin virksomhet; Latza dømmer ham til døden. Til Dysthe forteller Latza at «Jeg liker ham […] Men dødsstraff var ikke til å komme utenom». Likevel innstiller dommeren på benådning. Nå er nådens tid imidlertid forbi. Terboven strammer grepet. 3. mars 1944 skytes Sømme. I Trandumskogen. Fire dager senere gifter Latza seg.

Terboven og Rediess sender nordmenn i døden uten dom. Latza og hans meddommere sender nordmenn i døden – med dom, og hevder seg derfor uskyldige. Det er andre som har skrevet lovene, som øver påtrykk for at det skal dømmes hardt. Og, selvsagt: Det er ikke de som skyter de dødsdømte. Ved henrettelsene på Trandum skal ingen utenforstående være til stede. Ingen prest, ingen lege. Men det hender at noen fra domstolen er med når Sonderkommando lar skuddene falle. Hans Latza bekrefter at også han hadde vært til stede ved i hvert fall én henrettelse her.

Latza tiltales fordi å ha ledet den tyske standretten, Standgericht, og ha avsagt dødsdommene der, 8. februar 1945. Det er umiddelbart etter at den fryktede og forhatte norske politigeneral Karl A. Marthinsen er likvidert av Hjemmefronten, tidlig på morgenen, på Blindern. Drapet skal hevnes. På formiddagen samme dag kalles Latza til Terboven på Skaugum. «Her var Terboven og Rediess og flere store herrer samlet», står det i Arbeiderbladets senere rettsreferat. Hva skal de gjøre? «Løsningen ble en standrett som herrene ble enige om å opprette.» Og som Latza blir satt til å administrere. Han får ordre, heter det i påtalemyndighetenes saksgrunnlag i rettssaken, om «å treffe de nødvendige forholdsregler». Fra Skaugum blir Latza kjørt direkte til Victoria Terrasse. Her settes standretten på et kontor, sent på kvelden. Her idømmes dødsstraffer – som så blir eksekvert på Akershus.

Det er altså deltakelsen i denne rettssaken, som fører til at fire mann dømmes og henrettes, at Latza og hans meddommere Christian Kehr og Reinhold Regis tiltales for to år senere. For, mener norske påtalemyndigheter: I standretten brytes folkeretten. Tyskerne har ikke fulgt eget lovverk: Det er ikke erklært unntakstilstand, altså er standretten lovstridig. Påtalemyndigheten skriver at det «visstnok er på det rene at Latza skal ha protestert mot nedsettelse av standrett uten at det ble erklært unntakstilstand», men at «hans innvendinger synes å være feiet til side». Samtidig mener Latza at tyskerne var i sin fulle rett når de grep til represalier. Det var en form for selvforsvar mot det okkupasjonsmakten vurderte som norsk terrorvirksomhet. Når normale straffemetoder ikke strekker til kan folkeretten settes til side, argumenterer Latza. Derfor dømmer han også i den formelt sett illegale standretten. Derfor dømmer han igjen til døden. Men slipper selv til slutt unna.

Lagmannsretten frikjenner Kehr og Regis. Latza dømmes til 15 års tvangsarbeid for overlagt drap på overlege Haakon Sætre og advokat Jon Vislie: De henrettes som følge av standrettens dom.

«Dr. Latza anket på stedet» står det i en NTB-melding når dommen er avsagt, 12. mars, «mens de to andre smilende bukket for retten». Latza bøyer seg ikke for dommen. I motsetning til dem han selv dømte, kan han i det frie Norge anke. Begge parter anker. Høyesterett opphever dommen i september 1947, og saken føres for ny lagmannsrett i januar 1948. Der blir alle tre frikjent. Ny anke fremmes for Høyesterett. Kehr og Regies er av kroken. Nå gjelder det bare Latza. I desember 1948 er usikkerheten over: Høyesterett fastslår at handlemåten hans ikke var i strid med folkeretten. Hans Latza settes fri.

Løslatt og hjemløs

Hva blir det så av Latza etter at blir frikjent, en fri mann?

Han blir i Norge, ennå et par år. Opprinnelig var det meningen å sende ham ut sammen med andre tyskere, men han holdes tilbake for å vitne i andre rettssaker. Deretter blir han fortsatt værende. Ikke fordi han vil, men fordi han ikke har noe valg. Ingen vil ha ham!

Høsten 1950 blir dette blir en offentlig affære. Griniklubben protesterer mot at Latza fortsatt får bo på Hovedøya, «til fortrengsel for norske husville borgere». Dagbladet kjører saken. «Vil ikke til Øst-Tyskland» slår avisa fast – «Og vestmaktene nekter innreisetillatelse». Latza, med sin norsk-tyske familie, ønsker altså ikke å dra til den sovjetiske-okkuperte østlige delen av det slagne Tyskland. Og den vestlige delen, okkupert av de andre allierte, vil ikke ta ham imot. Det skal også ha vært gjort forsøk på å sende ham til Polen; til hans opprinnelige hjemtrakter.

Hovedøya høres fornemt ut, men er det ikke. Familien Latza må ta til takke med ei brakke. De er nå to voksne og to små. Etter hvert, i Tyskland, skal det komme to til. For familien kommer seg til slutt til Tyskland, vinteren 1953.

Som fri mann slår Hans Latza seg opp til å bli leder for et forsikringsselskap i Stuttgart. Når den tidligere Gestapo-sjefen i Norge, Hellmuth Reinhard, blir funnet og stilt for tysk rett i Baden-Baden i juni 1967, er Latza blant vitnene. Han utspørres om domstolen han ledet i Norge, og underdriver nå virksomheten – og sin egen rolle. Nei, administrative dødsdommer hadde han ikke hørt om, ikke før i ettertid. Og antall dødsdommer hans domstol hadde avsagt var på bare rundt seksti. Langt de fleste, hevder han, ble avsagt i Wehrmachts domstoler. «Vi dommere i SS-retten», forklarer Latza, «mente at en domstol som den vi hadde skulle være tilstrekkelig for å møte overgrepene fra våre motstandere, nordmennene. Det gav jo også resultater».

Overgrepene, det var altså den norske motstanden mot nazistyret. Og resultatene, bare fra hans domstol: Et hundretalls henrettede, bare i Trandumskogen.

Hans Paul Helmut Latza dør i 1975, to år etter at han besøker gamle venner i Norge. Ennå inn i det nye århundret lever Agnes Latza, med barn og barnebarn, i det nordlige Tyskland.