De føres inn i en morgenstille skog på Romerike. En massegrav er gjort klar. De tyske soldatene står klare: Tre mann, tre skudd, mot hvert av ofrene. De drepte blir gravd ned – i Trandumskogen.
Henrettelsene i Trandumskogen
Det er en nådeløs krig. En krig som krever liv, og ikke bare i strid. De som henrettes i Trandumskogen er forsvarsløse. De er bundet, de får bind for øynene. De har ingen sjanse. Det hadde de heller ikke i retten; de som fikk en rettssak. Henrettelsene i Dødsskogen er drap. Bødlene er tyske. De skal komme levende fra overgrepene.
Når ofrene graves opp i Trandumskogen sommeren 1945 er det bare bødlene som vet hvem som ligger begravd her. I media antas at de fleste, om ikke alle «de menn og kvinner som i disse dager er gravd frem på Trandum», er norske. Menn og kvinner. Det er ingen kvinner blant de 194 som blir funnet i Dødsskogen. Og de fleste er norske: 173 nordmenn, 15 sovjetere og seks briter, blir etter hvert identifisert.
Skuddene
Det skytes mye og ofte i Trandumskogen. Det lille skogholtet ligger i et militært øvingsområde rett ved Trandum leir. Okkupasjonsmakten har overtatt leiren, og snart skal også andre skudd avfyres i skogen: Tidlig på morgenen, i korte salver. Det er ikke øving. Det er blodig alvor.
Fangene stilles opp ved de oppkastede gravene. Eksekusjonspelotongen – bødlene – står klare. Geværene er ladd med grovkalibret ammunisjon. Kulene skal snart kreve nye liv, og de skal påføre trærne bak de drepte brutale sår. Orden er korthugd: «Feuer!» «Ild!»
Soldatene har fått sin instruks. Noen har vært med på det samme før; prosedyren er kjent: Tre soldater skyter på samme fange. To skal sikte på hjertet; én på hodet. Skuddene faller i én salve. Så faller fangene. Bødlene drar dem ned i graven. Noen ganger oppå hverandre. Er gruppen som skal dø stor nok, gjentas operasjonen. Flere skudd. Flere drepte.

_FANGER
Bildet viser angivelig fanger som føres langs Dødsveien mot Trandumskogen. Det er uklart nøyaktig hvor bildet er tatt, og av hvem. Det må ha vært en tysk offiser som var med under eksekusjonen, og neppe en soldat i Sonderkommando. Disse hadde underskrevet på at henrettelsene skulle holdes hemmelig. Foto: Ukjent
Bødlene
Bødlene er tyske soldater. De er kommandert til tjeneste i Sonderkommando, en avdeling på Victoria Terrasse i Oslo. Egentlig er det en enkelt vaktstyrke. Høsten 1941 får den et tungt tilleggsoppdrag: Eksekvere dødsdommer. Henrette. Sonderkommando blir nazistenes eksekusjonspelotong. Soldatene blir bødler.
Sonderkommando tilhører det tyske Sikkerhetspolitiet, men medlemmene har militær utdanning. Soldatene er håndplukket, de må beherske våpen – og de må kunne holde kjeft: Holde på hemmeligheten. De er ikke flere enn rundt 35 mann. På fire år tjenestegjør trolig ikke flere enn 64 karer i kommandoen. Én som er med hele tida er sjefen, Oscar Hans. Det er han som leser dødsdommen for de som straks skal dø. Det er han som gir ordren. «Feuer!» Som kommanderer død. Enten fangene har en rettskraftig dødsdom eller ikke.
Oscar Hans skal selv bli dømt til døden etter krigen. Men han blir aldri skutt. Høyesterett opphever dødsdommen. Det er juss, og det er norsk rettsstat: Tvilen kommer ham til gode; tvilen om han visste at noen av ofrene ble drept uten dom. For å henrette motstandere er lov i krig. Så lenge der skjer i tråd med loven. Oscar Hans slipper fri – og blir utvist. Før han blir stilt for retten på ny: En britisk militær domstol er ikke i tvil, og dømmer ham til døden – ved henging.
_BØDDELEN
Hauptsturmführer Oscar Hans var sjef for den tyske avdelingen som fikk i oppdrag å henrette fangene Trandumskogen. Rett etter frigjøringa påviste han de første gravene, og måtte deretter være med på oppgravingen. Han ble dømt til døden både av norsk og britisk rett, men slapp fri. SS-offiseren er til venstre på bildet. Til høyre den norske politifullmektig Harald Lindboe Nordtømme, som ledet etterforskningen. Foto: Ukjent.
Oscar Hans blir ikke hengt, heller. Straffen blir omgjort til 15 års fengsel. I 1954, etter til sammen ni år i norsk og britisk fengsel, slipper han ut som fri mann. Der slutter sporene etter sjefbøddelen fra Trandum.
Ryktene
Skuddene faller ved morgengry. Henrettelsene blir offentliggjort, men retterstedet forbli en dypt bevart hemmelighet. Sonderkommando skjuler drapene. Gravene kamufleres; bødlene er pålagt å holde kjeft. Soldatene inne leiren har portforbud, men hører nok skuddene. Lurer de ikke på hva som skjer der ute i skogen? Hva sier feltryktene? Vi vet ikke.
Én tysk soldat skal ha tatt sjansen, sneket seg ut i skogen – og sett en henrettelse. Han tier lenge, men klarer til slutt ikke å holde hemmeligheten for seg selv. Han betror seg til en norsk arbeider i leiren; en kar han stoler på. Arbeideren bærer lenge på den brutale historien – til han deler den med en norsk motstandsmann. Folk på gårder i nærheten er også innen hørevidde. Det går rykter. En grav skal også ha blitt funnet. Det skal ha blitt sendt rapporter til motstandsbevegelsen sentralt.
Rykter stanser ikke henrettelsene i Trandumskogen. Det gjør derimot en rømling! Høsten 1944 klarer en norsk fange mirakuløst nok å rømme fra en transport fra Grini til Trandum. Deretter stanser drapene i Dødsskogen.
Rømmingen
Fangene fraktes til Trandumskogen med militære biler. Fra Akershus og Grini, eller Victoria Terrasse. Transporten går oftest sent på natta. Fangene plasseres bak på et lasteplan. Der passes de på av tyske vaktsoldater. En presenning skjuler lasten. Fangene vet ikke hvor ferden går. Noen vet – og andre skjønner – at de skal henrettes. Ingen kan vite hva som venter dem, i Dødsskogen.
De 23 fangene på lasteplanet aner at de skal henrettes. Trygve Øistein Gulliksen har snappet opp at ferden går til Trandum. Heller ikke han kan vite at det er et tysk rettersted der. 35-åringen venter ikke på å få svaret. Forunderlig nok har han klart å få med seg en lommekniv. Underveis til Trandum lirker han den opp av lomma, og får kuttet repene han er bundet med. Men hvordan komme seg av bilen; bort fra soldatene? Han tar sjansen, spjærer presenningen og kaster seg ut. Kulene treffer ikke, tyskerne finner ham ikke. Han berger seg.
Dermed er det 22 mann som henrettes i Trandumskogen denne morgenen, 30. oktober 1944. Det er den 22. henrettelsen i Dødsskogen. Det er den siste. Fra nå av henrettes fangene på Akershus.