Henrettelsene på Flatnermoen

De elleve er de første av Trandums 194 ofre som blir skutt. Og de skal bli de siste som finnes. De kommer fra Stavanger-kanten. De er dømt til døden av en tysk rett i Oslo. De blir skutt av det tyske forsvaret. Nå dør de på Flatnermoen på Romerike.

Det er Reichskriegsgericht, den tyske rikskrigsretten, som avsier dødsdommene. Saken føres i Apotekergata i Oslo. Gjennom to høstmørke uker, 24. november til 4. desember 1941, møter de 15 tiltalte – og deres forsvarere – i rettssal seks. Ennå er forsvarerne norske. De gjør så godt de kan. Likevel: 7. desember skal elleve av dem forlate rettssalen for siste gang. Med dødsdom. I tre uker må de vente, i celler på Akershus festning. Til romjula, til 29. desember. Da hentes de – og henrettes. Den yngste er 25 år, den eldste 36.

Kistefunnet

«Nye lik ved Trandum». Bare en uke etter at de siste ofrene fra selve Trandumskogen er identifisert, kommer meldingene fra Flatnermoen. Det er gjort nye funn. Først blir én grav funnet, 4. september; så én til, to dager senere.

«I går eftermiddag var stedet påvist,» rapporterer Norsk Telegrambyrå, 5. september. «Det var stilt i skogen da den første kiste ble åpnet. Det viste seg å være en nordmann som lå i kisten.» Liket var ganske godt bevart, heter det i meldingen. Det samme var klærne. «Den myrdedes lue viste at den var kjøpt hos en kjøpmann i Sandnes.» I neste kiste er offeret kledd i en dobbeltknappet blå dress. «Hatten lå ved siden av ham». Kjøpt i Stavanger.

Seks lik blir funnet denne tirsdagen. Dette rimer ikke med funnene inne i Trandumskogen. De er begravd i kister. Det er merker i klærne. Nakkeskudd. Så er det da heller ikke det tyske Sicherheitspolizei som står bak henrettelsen på Flatnermoen. Derimot det tyske forsvaret. Wehrmacht skal senere skyte to unge menn – Ragnar Fredriksen og Erling Karlsen – i selve Trandumskogen, i 1943.

Når de elleve ikke henrettes i Trandumskogen er det fordi dette retterstedet i desember 1941 ennå ikke er tatt i bruk. Hvorfor Wehrmacht velger akkurat skogen på Flatnermoen er ikke kjent, men den er i ytterkanten av det militære øvingsområdet som tilhører Trandum leir. Området ligger i Nannestad kommune, om lag fire kilometer nordvest for Trandumskogen, og tilhørte den tidligere Aur ekserserplass.

11. september 1945 melder Romerikes Blad at «Likene fra Nannestad er identifisert». Saken bringes på første side. Side om side ved en annen sak, langt mer oppløftende: Prologen fra festen dameklubben Hyggen holdt på Folkets Hus i Nannestad, 25. august – «til ære for heimvendte Grini- og Tysklandsfanger og «folk fra skauen».» Her, skriver Walter Blakkisrud, «kan vi alle på humøret kalle og glemme de gangne sorge». Mon det. Dramaet – og sorgen – fra Trandumskogen er ennå ikke over. Heller ikke i Nannestad.

Stavangerkarene

Hvem er de elleve henrettede på Flatnermoen? Disse første av de 194 trandumofrene? Tiltalen er hovedsakelig spionasje til fordel for England. Spionasje betyr dødsdom. Den faller altså i Reichkriegsgericht, 7. desember 1941. For å fullbyrdes tre uker senere.

Rettssaken er i ettertid beskrevet av én av de norske forsvarerne, Albert Henrik Wiesener. Han forteller om en prosess ført etter boka. Det er en bok han kjenner godt. Wiesener har nemlig studert juss i Tyskland før krigen. Han bør også kjenne til tankesettet. Wiesener var et framtredende medlem av det norske nasjonalsosialistiske partiet, Nasjonal Samling, før krigen. Tiltalen er for enkeltes vedkommende tynn, og framlagte bevis enda tynnere. Det hjelper ikke. Spionasje kan sette tyske soldaters liv i fare. Da får heller norske liv ofres. Nazistisk rettspraksis gir sjelden rom verken for tvil – eller nåde. Allerede høsten 1941 er den strammet til. Det er, skriver Wiesener, en mekanisert justis. Det går på skinner. Mot dødsdom.

Wiesener framholder de tiltaltes mot og humør. Som snart blir galgenhumor. Som når én av de norske advokatene gjerne vil avtale et møte med en av de nyss dødsdømte. Kan klokka 11 neste dag passe? «Kom når De vil, advokat. Vi skal love Dem å være hjemme».

Stavangergjengens leder er den 35-årige legen Carl Johan Oftedahl. Det er han som fører ordet for dem alle i møte med fengselsprest Dagfinn Hauge, på Akershus festning. Under den siste samlingen er det nattverd i fengselskirka. Oftedahl kommer bort til Hauge. De dødsdømte vil gjerne synge «Gud signe vårt dyre fedreland». Legen ber også presten gi en siste hilsen til hjembyen, etter at de er skutt: «Vil du be stavangerne holde seg helt i ro når de får vite dette. Vi vil ikke at andre skal føres opp i unødvendig ulykke for vår skyld. Si til dem at det er vårt bestemte ønske. Så må du si til våre landsmenn at de ikke må hate. Be dem bygge Norge i kjærlighet.»

Fedrelandssalmen er sunget. «Vi blir stående litt. Så trykker vi hverandres hender. Nede i gangen venter vaktmannskap med håndjern.» Ute på retterstedet ber Oftedahl, på vegne av alle, om at håndjernene tas av, før de skytes. Det etterkommes.

Dette vet vi fordi det er Wehrmacht som står for denne henrettelsen, og en tysk feltprest er med. Han forteller Hauge om hva som skjedde der ute på Flatnermoen. Om dommen som blir lest opp enda en gang. Om hvordan de dødsdømte stilles opp foran eksekusjonspelotongen. Om de siste gudsord – lest på et stotrende norsk av en tysk prest. Om håndjernene som tas av. Om presten som trykker hånden til hver av de dødsdømte. Om han som rekker å rope «Gud bevare fedrelandet!» – før kommandoen ropes. Før skuddene faller. Før livene slutter.

Dette er Wehrmacht. Dette er ikke Sipo. Det er en verdighet, tross alt. Etter at de drepte er lagt i sine graver samler presten alle ved gravkanten. «Også disse er falt for sitt fedreland. La oss minnes dem her ved deres grav i stillhet». Alle står i giv akt.

Det er tirsdag 29. desember 1941. Det er romjul.

Torsdag 6. september 1945 blir de fem siste ofrene fra Flatnermoen funnet. Dermed blir det en ekstra tung dag i Rogaland. Samme dag flyr sokneprest Kåre Hognestad tilbake fra Oslo. Med seg har han ni urner: Asken etter flere ofre fra Trandumskogen. Samme dag begraves tre ofre fra Hjelmeland i hjembygda: Einar Oliver Mjølhus, Magnus Tuntland og Birger Aasland ble henrettet 30. april 1942.

Tirsdag 12. september kommer ytterligere 11 urner med fly til Stavanger. Denne gangen er det asken etter ofrene fra Flatnermoen. Stavangergruppa kommer hjem. Urnene tas imot på St. Svithuns plass. Herfra går et sørgetog til Domkirken. Menneskemengden gir de drepte en siste hyllest. En takk. Fengselspresten fra Akershus, Dagfinn Hauge, har tatt turen vestover, for å minnes, for å hylle de drepte. Han forteller om den siste stund han hadde sammen med stavangerkarene. Han forteller de pårørende om de elleves «overmenneskelige styrke og ro». Før de føres bort. Før de skytes.

Det er fredag 13. september 1945. Snart fire år har gått. Det er tid for bisettelse.