Ryktene om Trandumskogen

Det går rykter under krigen. Det skal være øyenvitner. Men først etter krigen kommer den fulle og grusomme sannhet for en dag. Det viser seg å være hold i ryktene. Noen av dem som fortsatt tviler, hentes til Dødsskogen. Her får de selv se likene bli hentet opp.

Var det ingen som visste? Ingen andre enn bødlene og deres bakmenn? I god tid før dagens gjøremål tok til i Trandum leir skulle alt være stille og rolig. Som normalt. «Ingen skulle merke hva som foregikk i løpet av natta.» Det skriver krigsveteranen fra Nannestad, Kåre Syltevik, i boka om motstandsarbeidet rundt Gardermoen: Ingen skulle merke henrettelsene. «Likevel, det gikk rykter om at noe foregikk i Trandumområdet.»

Øyevitnene

At det hadde gått rykter, fanger også NTBs utsendte medarbeider opp, allerede når de første spor etter massegravene oppdages, i midten av juni 1945. «Det har i lengre tid gått rykter om det blant folk og fanger i distriktet». Hvilke fanger det siktes til er ikke lenger godt å vite, med ett unntak: 30. oktober 1944 klarer Trygve Gulliksen å rømme fra en transport til Trandum. Før han unnslipper fra fangetransporten mistenker han opp at den er i retning Trandum. Derfor er det nærliggende å anta at det er et rettersted der.

Men lenge før det, allerede våren 1942, skal en tysk soldat fra Trandum leir ha vært vitne til en henrettelse. Det er ikke lenger mulig å få denne historien bekreftet, men den er i hvert fall sånn: Portforbudet i leiren vekker mistanke – og nysgjerrighet. Soldaten sniker seg ut, og kommer seg usett inn i skogen. «På denne måten kom han til å overvære de første henrettelsene i Trandumskogen», skriver milorgmannen Olaf Linnerud i et udatert notat etter krigen. Hvis det virkelig er den første henrettelsen i selve Trandumskogen, må det være den som skjer 30. april 1942.

Hvordan kunne Linnerud vite dette? Den tyske soldaten klarer etter hvert ikke å holde på hemmeligheten. Det er norske arbeidere i leiren, og han får et tillitsfullt forhold til en av dem. Men nordmannen må ikke fortelle dette videre! Arbeideren holder ikke helt ord. Ikke etter hvert. Når han får skyss til Oslo med en lastebilsjåfør han kjenner godt og stoler på, forteller han historien – mot at sjåføren holder kjeft. Helt kjeft.

Sjåføren er Olaf Linnerud. Den tyske soldaten skal ha fortalt at han så ofre bli ført fram til den oppkastede graven, to og to. De har bind for øynene. De blir skutt. Deretter skytes nye. Det virker som Linnerud holdt kjeft til etter krigen. Umiddelbart etter frigjøringa rapporterer han imidlertid dette inn til Milorg. Deretter igangsettes undersøkelser – og flere melder seg med opplysninger.

Under okkupasjonen arbeider Elsa Marie Andresen i kantina på Trandum. En gang kom hun i snakk med en tysk soldat som kurtiserte henne – for øvrig uten hell. For å gjøre inntrykk forteller han at han dagen før hadde vært med på å skyte «endel nordmenn» (muligens 17). Dagen etter kommer han tilbake for å si at hun må glemme alt han hadde sagt kvelden før, og at hun ikke måtte fortelle det til noen. Andresen oppsøker politiet allerede 8. juni 1945, og forteller at hun et par dager senere leste i avisen at det var eksekvert 17 dødsdommer over nordmenn «[…] og mener det er sannsynlig at disse 17 er identisk med de 17 som den tyske soldat fortalte han hadde vært med på å skyte». Det er uklart om dette tipset ble fulgt opp.

Det var rykter. Det var noen som hørte noe. Det skal vise seg at det var noe i det noen hørte om. Etter krigen.

Mytene

Men historien til Olaf Linnerud halter: Var dette de første henrettelsene, eller var det, som han deretter spekulerer i, henrettelsene av de seks britene, 18. januar 1943? De hadde i hvert fall bind for øynene. Men så heter det seg at ofrene ble spurt om de hadde et siste ønske, noe som i seg selv ikke lyder helt sannsynlig. Og slett ikke fra briter.

Og det, forteller historien; det har de. De ønsker å synge en sang. Og de synger: «Norge, mitt Norge»! Tostemt. Som deretter blir betraktet som «Sangen fra Trandumskogen». Men som briter neppe hadde sunget. Og som en tysk soldat kanskje ikke hadde dratt kjensel på.

I etterkrigsåra utvikler det seg, ikke unaturlig, en viss mytologi rundt henrettelsene i Trandumskogen. Historiene er gode, men ikke nødvendigvis sanne. Og de kan ikke lenger bekreftes. Eller definitivt avkreftes.

Rapportene

Det var et vitne til. Ikke et øyenvitne til henrettelsene, men en som fant graver. Historien her er uklar, men våren 1944 rapporterer XU-agenten Karl Møllerstad at han hadde hørt skuddsalver fra Trandumskogen ei natt – og funnet ei grav. Han tar han seg inn i skogen, med en spade, for å undersøke. Han finner ei grav, men er rask med å fjerne seg fra stedet. Møllerstad rapporterer om funnet til sin XU-leder Kåre Syltevik, som rapporterer videre inn til XU i Oslo. Men, skriver Syltevik, «Jeg ante ikke den gangen at Trandumskogen var et rettersted med massegraver, hvor folk fra hele landet ble skutt og gravlagt».

Når Nannestad-karen Møllerstad hører skudd om morgenen, 29. desember 1941, stusser han. Det er ikke normalt. Heller ikke at det skytes i salver. Møllerstad er lokalkjent, og har en formening om hvor skuddene kommer fra. Det er snø, og det er spor. Han spenner på seg skiene, og finner stedet. Et sted det er gravd. Han drar hjem og henter en spade – og tilbake igjen. Her, heter det i et dokument skrevet av milorgmannen Olaf Linnerud etter krigen, finner han et lik i en trekasse. «Han grov igjen og gikk hjem.»

I begynnelsen av september 1945 er det den samme Møllerstad som finner de siste gravene. De finnes på Flatnermoen, der han «gikk og ruslet i de idylliske skogene omkring den gamle Aur ekserserplass».

Sannheten

Ja, det gikk rykter under krigen. Rykter om noe uvanlig som skjedde i Trandumskogen. Hvor konkrete de var, er vanskelig å ta rede på så lenge etterpå. Kanskje ble det, i det skjulte og stille, spekulert i at det ble skutt folk der ute i skyte- og øvingsfeltet.

Rett etter krigen blir det også satt ut rykter, men nå med motsatt fortegn. Når gravene finnes og de første likene hentes opp blir rapportene avfeid av ihuga medlemmer av nazi-partiet Nasjonal Samling. Enkelte avfeier i det lengste den åpenbarte sannheten. De forsøker å framstille dette som hva et par generasjoner senere ville bli kalt fake news. Som i Horten, i et forarget leserinnlegg i lokalavisa Gjengangeren, i juli 1945: Det går i rette med «den stygge propaganda der drives mot oss i N.S. Det der med Trandum er bare oppspinn».

Oppspinn? Det samme forsøker NS-medlemmer på Romerike å innbille seg selv – og andre. Helt til de tas med opp i Trandumskogen og tvinges til selv å se på oppgravingen. Til å se hva som faktisk hadde skjedd. Real news.

Ett av de mange ubesvarte spørsmålene, og som det nok aldri vil finnes svar på, er dette: Hvis det var hold i ryktene, hvorfor gikk det over en måned etter frigjøringa før alarmen gikk. Før undersøkelser ble iverksatt? Før massegravene ble funnet? Trandum leir lå jo der, og den såkalte russerleiren. Der var det stor ståhei. I Trandumskogen var det ennå tyst.