Bødlene fra Trandumskogen
De dreper på ordre. De henretter 194 menn i Trandumskogen. Hvem er de, de som skyter? Og hvem gir ordren – om å skyte? Bødlene hadde bakmenn. Det var mange som sto bak drapene i Dødsskogen. Noen fikk blod på hendene, andre holdt hanskene rene.
Én tysker blir etter krigen hengt ut som selveste Bøddelen fra Trandumskogen. Også han skal bli dødsdømt, men blir aldri hengt. SS-Hauptsturmführer Oskar Hans leder de aller fleste av eksekusjonene i Dødsskogen. På ordre. Men det var andre – over ham og hans menn i Sonderkommando – som dømte de 194 til døden. Enten det skjedde i en rettssak eller ikke. De var flere bødler i Trandumskogen. Enten de var der selv, eller ikke.
Sonderkommando
Hvem skjøt ofrene?
Den blir beryktet for de mange henrettelsene i Trandumskogen – og noen i Falstadskogen. Men først etter krigen. Det er da Dødsskogen på Romerike blir kjent. Det er da offentligheten blir kjent med henrettelsene på Akershus og Grini. Og får vite at det er Sonderkommando, under kommando av Oskar Hans, som også sto bak den rystende henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm under unntakstilstanden i Oslo, 10. september 1941.
Henrettelsen av LO-advokaten Hansteen og fagforeningslederen Wickstrøm er det første drapsoppdraget til Sonderkommando. Det skal bli flere, helt til våren 1945. Langt de fleste utføres i Trandumskogen.
Sonderkommando har, med rette, fått en sentral plass i fortellingen om Trandumskogen. Det har også sjefen, Oskar Hans. Under hans ledelse skjøt avdelingen 181 av de 194 drepte her. To henrettelser ble utført av Wehrmacht: Den aller første, elleve mann på Flatnermoen, 29. desember 1941, og av Ragnar Fredriksen og Erling Karlsen i Trandumskogen, 28. juni 1943.
Sonderkommando er betegnelsen på en spesiell avdeling; en særkommando som er gitt spesifikke oppgaver. Denne opprettes vinteren 1941. Det er en militær avdeling satt til å løse militære oppgaver. Bakgrunnen er behovet for å sikre og forsvare Victoria Terrasse, hovedkvarteret til det tyske sikkerhetspolitiet i Norge. Mens politi-avdelingene Sipo og Gestapo er vel kjent – og fryktet – allerede under krigen, er Sonderkommando ukjent. Men det skal ikke ta mange ukene etter krigens slutt før også den blir kjent – og beryktet. Når massegravene i Trandumskogen blir funnet.
Sonderkommandos første drapsoppdrag etter henrettelsen av Hansteen og Wickstrøm blir utført 30. april 1942. Da skytes de første 18 fangene inne i Dødsskogen på Trandum.
Sjefene
Hvem var ansvarlig?
De trekker av på ordre. “Feuer!” Oskar Hans gir ordren. Soldatene skyter. Ofrene faller. Oppdraget er utført. Men hvem har gitt Sonderkommando oppdraget? Hvem står bak? Avdelingen er en bitteliten brikke på okkupasjonsmaktens spillbrett. Oskar Hans er en underordnet offiser langt nede i det nazistiske hierarkiet. Soldatene er beordret.
Det er mange ansvarlige bak drapene i Trandumskogen. Det er mange flere – og langt høyere opp – enn de sekstitalls tyske soldatene som i 1941–45 tjenestegjør i Sonderkommando. Det er mange bødler, selv om det ikke er mange som holder geværene og løsner skuddene.
Josef Terboven er nøkkelpersonen. Han er den reelt ansvarlige. Der Reichskommissar er gitt nærmest eneveldig makt i det okkuperte Norge. Myndigheten har han fått av Der Führer selv; av Adolf Hitler. Sonderkommando opprettes fordi Terboven trenger sine egne bødler. Han kan i praksis beordre henrettelser, med eller uten dom. Og han har som prinsipp ikke å benåde, når en dødsdom først er avsagt. Og Hitler selv? Føreren er til sjuende og sist ansvarlig for det som skjer også i Trandumskogen; enten han kjenner til henrettelsene her eller ikke. Han har diktatorisk makt i Det tredje rike. Han har beordret invasjonen av Norge, og får på plass det lovverk som trengs – i den grad lover blir brukt for å dømme og drepe.
Wilhelm Rediess er formelt ansvarlig. Han er øverste sjef for det tyske SS (Schutzstaffel) i Norge under krigen, og øverste sjef for politistyrkene – og de tilhørende rettsinstanser. Rediess er Terbovens nærmeste støttestiller, og den som i 1941 får opprettet domstolen Terboven trenger for å ta seg av norske motstandsfolk: SS- und Polizeigericht Nord. Rediess er direkte underlagt den øverste sjefen for SS, Heinrich Himmler. Terboven får Himmlers aksept for å forvalte benådningsretten i saker reist mot norske borgere. Det er Terboven og Rediess som høsten 1941 beslutter av det er Sonderkommando som skal fullbyrde dødsdommene.
Heinrich Fehlis er nærmeste ansvarlig. Han er øverste sjef for det tyske sikkerhetsapparatet (med Sicherheitspolizei, Sipo og Sicherheitsdients, SD) i Norge. Det er han som gir ordre om å opprette Sonderkommando; det er under ham denne særkommandoen sorterer. Fehlis skyter kanskje ikke noen selv, men han får – i likhet med Terboven og Rediess – mange skutt. Som det senere skal skrives i Norsk Biografisk Leksikon: «Om noen tysker i Norge kunne kalles skrivebordsmorder, så var det Fehlis. Sipo-sjefen regulerte bruken av tortur, han bestemte hvem som skulle stilles for SS-domstolen – der det sannsynlige resultatet var dødsstraff, og det var han som underskrev ordren om henrettelse, selv når det ikke forelå noen rettskraftig dom.»
Oskar Hanser utøvende ansvarlig. Han er Sonderkommandos sjef fra avdelingen opprettes, og til krigens slutt. Dermed har han ansvar for kommandoens organisering og øving – og at den utfører sine oppgaver og ordrer. Inklusive henrettelsene i Trandumskogen. Hans får sine ordrer fra Fehlis – og gir sine ordrer til soldatene på retterstedet: «Feuer!»
Under rettssaken etter krigen skal Oskar Hans forklare at han visste det var krigstilstand mellom Norge og Tyskland. Ifølge avisreferater uttalte han at «menneskelig sett var han klar over at det var patrioter som kjempet for sitt fedreland han var med på å henrette».
Etter krigen dømmes ti medlemmer av Sonderkommando til fengselsstraffer av britiske militære myndigheter i Tyskland. Når de ti søker om benådning i 1950, framføres de samme argumenter som Oskar Hans gjorde under rettssaken i Norge: at de ikke var klar over at handlingen de deltok i og ble dømt for, var en krigsforbrytelse. Og de sto lavest på rangstigen, de var det siste lille leddet i en lang årsakskjede. De legger alt ansvar på sine foresatte: «Als Männer der Exekutionskommandos waren wir schliesslich auch nur die kleinstens und letzten Rädchen in dem Werk, das bei dem Geschehen in Gang gesetzt wurde.» De var kun et rent utøvende organ som sto for den tekniske utføring av dommene («technische Ausführung der Urteilsvollstreckung»), og som de ikke kunne gripe inn i.
Og de påberoper seg, som så mange andre, at de var soldater, og derfor måtte utføre ordre («Wir waren auch Soldaten und als solche hatten wir den gegebenen Befehlen Folge zu leisten»). Og når det kom til saken de var dømt for i Hamburg, drapet på seks britiske soldater, hevder de at de verken hadde den påkrevde forbryterske vilje («verbrecherischen Willen») eller den nødvendige forutsetning til å forstå at det var engelske soldater som sto foran dem. Som de skjøt. Etter å ha snakket med dem. På engelsk. At de britiske soldatene var kledd i sivil, og at dommene ikke ble opplest, ga dem slett ikke grunn til å tvile på rettmessigheten ved dommen og eksekveringen.
Også øverstkommanderende for de tyske styrker i Norge gjennom mesteparten av krigen, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, har en rolle i dette dramaet. Ikke minst når nettopp disse seks britiske soldatene skytes i Trandumskogen, 18. januar 1943.
Det er mange bødler bak henrettelsene på Trandum. Mange flere enn dem som skyter. En del uten blod på egne hender. Men med liv på samvittigheten. Noen av bødlene må også ha vært innom Trandum leir. Under krigen er den kjent som Kaserne Generaloberst von Falkenhorst. Om generalobersten selv var på Trandum noen gang, er uklart.
Soldatene
Hvem var soldatene?
De er beordret til tjeneste. Først til krigstjeneste i Norge, så til Sonderkommando på Victoria Terrasse. De er ikke frivillige; de velger ikke selv å bli drapsmenn. De beordres. De pålegges å løse oppdraget – til å trekke i avtrekkeren.
Sonderkommando settes sammen av medlemmer fra ulike avdelinger tilhørende det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo. Normal oppsetning er tre–fire offiserer og ca. 35 underoffiserer og menige. I løpet av hele funksjonstiden tjenestegjør så vidt vites 64 mann i Sonderkommando. Medlemmene håndplukkes. De må være skikket, og ha militære ferdigheter. De må være lojale. Og de må ikke være løsmunnet! Henrettelsene skal skje i skjul, drapene skal skjules; retterstedet skal være hemmelig. De må underskrive på hemmeligholdet. Heller ikke andre i Sicherheitspolizei eller andre på Victoria terrasse skal vite om henrettelsene på Romerike.
Hemmelig er det også hvem som inngår i Sonderkommando. Hemmeligheten hadde langt på vei blitt bevart, var det ikke for at medlemmer av avdelingen ble fengslet og identifisert – og snakket. Også Oskar Hans ble funnet, arrestert og avhørt noen uker etter frigjøringen i mai 1945. Også han fortalte – og tegnet! Et kart over noen av massegravene på Trandum.
Straffen
Hva skjedde med soldatene?
De drepte mange, men får selv leve, med to unntak. Oskar Hans er ikke ett av dem. Han sto ansvarlig for henrettelsen av et stort antall personer i Norge i årene 1941–45. I 1947 dømmer Eidsivating lagmannsrett ham til døden, men Høyesterett opphever dommen. Etter å ha blitt utvist fra Norge, stiller britiske myndigheter ham for retten i Hamburg, i 1948. Her anklages han for drapet på de seks britiske krigsfangene i Trandumskogen: I Trandum Case No. 2 dømmes han til døden, men straffen blir omgjort til 15 års fengsel. I 1954 settes han fri.
Allerede, i Trandum Case no. 1 har britene kjørt rettssak mot 13 menige medlemmer av Sonderkommando som deltok i henrettelsen av de britiske soldatene. Ingen av dem får dødsdom. Ni blir idømt 14 års fengsel. Fire blir frikjent.
To medlemmer av Sonderkommando bøter med livet i Norge, etter krigen. Emil Clemens begår selvmord – og unngår å bli henrettet. Det gjør ikke Rudolf Theodor Schubert. Også de er dømt til døden, i likhet med sjefen. Men til forskjell fra ham, unnslipper de ikke døden.
