Sonderkommando i Norge

Den opprettes som en vaktstyrke, vinteren 1941. Snart blir den også et svært så effektivt drapsinstrument. For Sonderkommando fikk en helt spesiell oppgave; en spesialitet: Henrettelse av motstandsfolk.

Den lille avdelingen blir redskapet de tyske toppnazistene trenger for å avstraffe – og for å skape usikkerhet gjennom terror. Avdelingen løser oppdrag flere steder, men mest av alt ute i Trandumskogen. 194 ofre henrettes her. 181 av dem skytes av denne særkommandoen. Men den tar liv også på Akershus og Falstad – og først på Årvoll. Avdelingen er virksom til krigens slutt, i mai 1945.

Ikke flere enn et sekstitalls soldater, alt i alt, tjenestegjør i Sonderkommando; en håndfull av dem er østerrikere, resten tyskere. Det er bare én sjef: SS–Hauptsturmführer Oskar Hans.

Organisering

Hva var egentlig Sonderkommando?

Sonderkommando var en særskilt avdeling innenfor det tyske sikkerhetsapparatet i Norge. Den var militært organisert og hadde militære oppgaver, men tilhørte Sikkerhetspolitiet; Sicherheitspolizei (Sipo). Sonderkommando er egentlig ikke et egennavn, men en betegnelse brukt på avdelinger med særskilte oppgaver. I Norge er Sonderkommando imidlertid synonymt med avdelingen som ble satt til å utføre Sikkerhetspolitiets henrettelser.

Særkommandoen er underlagt Heinrich Fehlis, sjef for Sipo. Han får også ansvaret for Sicherheitsdients (SD) i Norge. Sonderkommando omtales ofte som del av det hemmelige tyske statspolitiet; Geheime Staatspolizei (Gestapo). Det er feil. Gestapo er imidlertid én av seks avdelinger i Sipo; Abteilung IV.

Medlemmene av Sonderkommando hentes fra ulike Sipo-avdelinger, også fra Gestapo. Det er kvalifikasjoner som teller. Personellet må ha militær trening. Det har de fra Tyskland, og det får de mer av i Norge i løpet av tjenesten. Sjefen har også militær trening, men til daglig tjenestegjør Oskar Hans i Abteilung I, som er en rent administrativ avdeling; fra forvaltning. De fleste av Sonderkommandos medlemmer kommer fra slike, fra en Verwaltungsabeitung. De har tilstrekkelig militær utdanning, og kan lett utkommanderes og unnværes fra Terrassen – uten at det blir lagt særlig merke til.

Heinrich Fehlis er nært knyttet til Der Reichkommissar, Josef Terboven. Rikskommissæren er innsatt i en nærmest eneveldig funksjon av selveste Der Führer, Adolf Hitler. Dermed er det en sivil administrator – en partimann, og ikke en militær offiser – som har den avgjørende makt i Norge under okkupasjonen. Sikkerhetstjenesten er liten, men blir et viktig instrument for denne sivile administrasjonen. Fra rundt 2000 medlemmer på det meste har den om lag 1250 ved krigens slutt. Til sammenligning består de tyske militære styrkene – Wehrmacht – i Norge av rundt 350.000 soldater, eller flere. Sipo er et effektivt, og svært brutalt, redskap i kampen mot den norske motstandsbevegelsen. Sonderkommando blir raskt et nyttig verktøy for Sipo – og rikskommissæren.

Som sjef for Sonderkommando rapporterer Oskar Hans direkte til Heinrich Fehlis. Fehlis er underlagt den tyske politisjefen i Norge, Höhere SS- und Polizeiführer, Wilhelm Rediess. Det er Fehlis som gir Hans ordre om å utføre henrettelsen. Det skjer etter at dødsdommen er bekreftet av Rediess – og benådning avslått av Terboven. Rediess er i denne sammenheng øverste ansvarlig for de tyske domstolene, i egenskap av Gerichtsherr (jurisdiksjonssjef).

Vakthold

Hva var det opprinnelige oppdraget?

Sonderkommando opprettes som en militært organisert vakt- og sikringsavdeling, for forsvar av hovedkvarteret til det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo, på Victoria Terrasse. Kommandoen har også ansvar for enkelte andre Sipo-kontorer i byen. Hovedoppdraget er å forsvare disse lokalitetene, inklusive med luftvern.

Avdelingen består gjennomgående av tre ledere og 30–35 mann. Alle må ha militær utdanning. Og alle beordres; det er ingen frivillige i Sonderkommando. Medlemmene hentes fra ulike avdelinger i Sipo. Fehlis plukker dem selv ut. Når kommandoen også får oppdraget som eksekusjonspelotong er det viktig at den kan stille på kort varsel. Henrettelsesordren kan komme når som helst. Fordi de er lettere tilgjengelige, tas de fleste av soldatene fra de administrative avdelingene. Et titalls hentes fra Gestapo.

Mer enn militære ferdigheter er avgjørende: Medlemmene av eksekusjonspelotongen må være lojale. Og de må klare å holde kjeft. En av dem, Werner Möller, forteller i avhør etter krigen at «Selv ikke sjefene visste hvem som var valgt ut.» Valgt ut av Fehlis.

Henrettelser

Hvordan ble Sonderkommando eksekusjonspelotong?

Sonderkommando fortsetter som vaktstyrke krigen ut. Høsten 1941 får den derimot en ny oppgave; også den til krigens slutt: Fullbyrding av politiske dødsdommer. Henrettelser ved skyting.

Behovet melder seg under unntakstilstanden i Oslo i september 1941. Sonderkommandos første eksekusjonsoppdrag kommer her, 10. september: Henrettelsen av fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. De skytes på Årvoll i Oslo. Likene graves ned; graven skjules. Prosedyren er beordret av Heinrich Fehlis. Oskar Hans skal sørge for at den blir fulgt – også i de kommende henrettelsene.

Neste oppdrag er på Trandum et halvår senere. 30. april 1942 skyter Sonderkommando 18 menn som har forsøkt å ta seg over til England. Deretter, og fram til sommeren 1945, skal Sonderkommando stå for henrettelsen av minst 312 nordmenn, samt 15 sovjetere og seks briter. «Minst» fordi det er uklart hvor mange som henrettes på Akershus festning, etter at Trandumskogen ble oppgitt som rettersted før jul i 1944.

Tre av de norske ofrene for Sonderkommandos kuler er kvinner. De blir skutt på Grini, 21. juli 1944 – med nakkeskudd: Ruth Johanne Andersen (24 år), Helene Marie Johannessen (20 år) og Sigrid Hammerø (53 år).

Langt de flest av Sonderkommandos ofre – 181 mann – henrettes i Trandumskogen. Avdeingen har bare ett eksekusjonsoppdrag utenfor Oslo-området: Under unntakstilstanden i Trøndelag blir den sendt til Falstadskogen. Her blir ti sonofre henrettet, 7. oktober 1942.

Sonderkommando står ikke for alle tyske henrettelser i Norge under krigen. Også Wehrmacht utfører slike, inklusive på Trandum. Oppdraget til Sonderkommando er i utgangspunktet å henrette norske motstandsfolk som dømmes til døden i domstolen SS- und Polizeigericht Nord. Som idømmes politiske dommer. I tillegg henrettes mange som ikke har fått en rettskraftig dom, men i praksis er dømt til døden av Josef Terboven og Wilhelm Rediess.

Prosedyre

Hvordan utførte Sonderkommando henrettelsene?

Prosedyren er avdekket gjennom avhør av Oskar Hans og andre medlemmer av avdelingen etter krigen: Henrettelsene skulle skje i dypeste hemmelighet. Derfor utføres de oftest tidlig på morgenen. Likene graves ned og graven kamufleres. Patronhylser og andre spor fjernes. Medlemmene har avlagt ed på at de ikke skal avsløre hva som skjer. Heller ikke deres kolleger i Sipo skal vite om det. Dét skal heller ikke pårørende. Det vil si: De får vite om henrettelsen, men ikke hvor de døde er blitt av. Den sannheten kommer først for dagen, bokstavelig talt, når gravene finnes og åpnes i 1945.

Det skal ikke være andre enn medlemmer av Sonderkommando til stede ved skytingen; verken prest eller lege er tillatt. Derimot er medlemmer av domstolen til stede noen ganger. Og under den første henrettelsen i Trandumskogen, 30. april 1942, blir dommen opplest av Untersuchungsführer Brandt fra den tyske påtalemyndigheten. Ellers er det Oskar Hans som leser opp dommen rett før henrettelsen; i henhold til fastlagt reglement.

Prosedyren er utarbeidet av Heinrich Fehlis. Den inkluderer at henrettelsen skal skje ved gevær, og ikke automatvåpen: Det synes som den generelle tyske prosedyren er justert for bruk i Norge. Det synes å ha vært tre soldater på hver fange. To av dem skal skyte mot hodet; én mot hjertet. Ofrene skal ikke bindes til noen påle, men bindes sammen – og ha bind for øynene. Likene skal legges i anonyme fellesgraver.

Sonderkommando deles inn i tre lag. Én gruppe drar ut i Trandumskogen i forkant, og graver massegrava, for deretter å fylle og kamuflere den etter henrettelsen. En annen gruppe står for vakthold, mens den tredje skyter fangene. Oppgavene går på omgang. Det er ikke faste lag, men noen har fast oppgave som sjåfører; andre er tolker.

Rettsforfølgingen

Hva skjedde med Sonderkommando etter krigen?

Avdelingen går i oppløsning når Tyskland kapitulerer, natt til 8. mai 1945. Sipo-sjefen Heinrich Fehlis ber om hjelp fra Wehrmacht til å gjemme vekk sine menn. Mange av dem utstyres med falske identifikasjonspapirer, og stikker seg vekk i leirene som Wehrmacht bestyrer. Det ser ut til å lykkes – en stund. Men de fleste blir funnet, og arrestert.

Allierte og norske myndigheter starter jakten på mistenkte tyske krigsforbrytere. Medlemmer av Sonderkommando er blant dem. Egne screening-team, bl.a. med norske etterretningsfolk fra London, sendes ut på jakt. Flere blir funnet, og arrestert. De avhøres, dels av britiske, dels av norske, myndigheter.

Noen saker legges til side, andre etterforskes; noen få medlemmer stilles for norsk rett. Saken mot fire av dem henlegges på grunn av manglende bevis, men én av disse dømmes senere til 14 års fengsel av en britisk militærdomstol i Tyskland.

To idømmes livsvarig fengsel av norsk rett; én får ni år. Livsvarig blir det ikke; de er ute igjen i 1952–53. Tre medlemmer av Sonderkommando får dødsdom i Eidsivating lagmannsrett, og får anken avvist av Høyesterett: Emil Clemens begår selvmord 19. september 1947, dagen før han skal skytes. Rudolf Theodor Schubert blir skutt på Akershus festning, 20. september 1947. Sjefen, Oskar Hans, får sin dom opphevet av Høyesterett.

I Tyskland reiser britiske militærmyndigheter i 1946 sak mot 14 medlemmer av Sonderkommando. De tiltales for henrettelsen av de seks britiske soldatene i Trandumskogen. Ni av de tiltalte får 14 års fengsel; fire blir frikjent. Britene reiser også, for samme forbrytelse, sak mot Oskar Hans. Han dømmes til døden ved henging. Men igjen unnslipper Sonderkommandos sjef døden: Straffen blir omgjort til 15 års fengsel. Og i 1954 løslates han. Sjefsbøddelen fra Trandum er igjen en fri mann, etter ni års fangenskap.