De ble skutt. Dét sto i avisene. Men hvor? Likene ble ikke utlevert. Hvor ble de av? Ingen fikk vite. Ikke før etter krigen. Da ga massegravene i Trandumskogen svar. De sendte sjokkbølger gjennom Norge.
Trandumskogens hemmelighet ble avslørt i juni 1945: Bødlene forsøkte å slette sporene etter de 194 som møtte døden her. Nå ble de funnet; bakbundet og begravd. Trandumskogen var blitt «Dødsskogen».
Oppgravingen i 1945 var full av dramatikk: Nye graver ble funnet; nazister tvunget til å ta opp de døde. Hvem var ofrene? Svarene kom. Dødsannonsene også, og bisettelsene. Blomster fylte de tomme gravene.
Ofrene ble identifisert etter hvert som de ble funnet: Det var ingen lett jobb. Mange av ofrene var ille tilredt av skuddene mot hodet. Funnet av massegraver på Trandum var en dramatisk, nasjonal nyhetssak.
Dramaet i Dødsskogen
Det er dramatisk når massegravene finnes, sommeren 1945. men det virkelige dramaet utspiller seg her fra 1941 til 1944. Igjen og igjen. Fangene som føres inn i Trandumskogen. Skuddene som smeller. Ofrene som faller – og blir gravd ned, der de dør. I Dødsskogen.
Krigen i Norge slutter 8. mai 1945. Men ikke krigshistorien. Og ikke krigens sår. Traumene. Mange lever ennå i den vonde uvisshet denne fredssommeren. Mange savner fortsatt noen. Familiemedlemmer, kolleger, venner – som de vet er skutt, men ikke hvor er blitt av. Eller om de noen gang vil bli funnet, og kan få en verdig begravelse.
Uvissheten
Når henrettelsene offentliggjøres i media, er drapene allerede utført. Ofrene er skutt. Men det oppgis aldri hvor. De døde blir ikke overlevert til de etterlatte. De bare forsvant. 194 menn ble gravd ned der de ble skutt, et sted på Romerike; på en flekk i Trandumskogen. Hvordan var det mulig å skjule ugjerningene?
De tyske okkupasjonsmyndighetene velger Trandumskogen som sitt viktigste rettersted for å kvitte seg med norske motstandsfolk. Ikke noe sted blir flere nordmenn henrettet enn her. Det er et klokt valg: Trandum er et militært øvingsområde. Skyting er vanlig; folk er vant til skudd. Og området kan lett holdes avsperret. For ingen skal vite hva som skjer i Trandumskogen.
Det går rykter, og det snakkes i det stille. Det er ikke verdt å snakke høyt. Det kan bli farlig. Mistanken ulmer. Men ingen vet. Ikke før etter krigen. Og ingen kunne forestille seg omfanget. Ikke før i juni 1945. Da blir grusomhetene avdekket. Trandumskogen blir finkjemmet. Likene blir funnet.
_OPPGRAVING
Ofrene fra Trandumskogen ble hentet opp fra massegravene i mai–juni 1945. Tyske og norske nazister ble tvunget til å stå for arbeidet, som fikk massiv oppmerksomhet og preget nasjonale nyheter. Folk på Romerike kom for å se hva som hadde skjedd i nabolaget; norske nazister ble hentet for med egne øyne å se hva de i det lengste benektet. Foto: MiA – Museene i Akershus.
Nyhetene
Massegravene oppdages, én etter én. Og de åpnes, i tur og orden. Sjefen for avdelingen som sto for langt de fleste henrettelsene, Oskar Hans, bidrar til å påvise gravene. Etter at de første er avdekket, med mange lik i hver, antas det at kanskje så mange som hundre drepte ligger begravd i skogen her. Etter to ukers intens leting og graving er 183 ofre hentet opp. Det er et sjokk. Det er en sensasjon. Og ennå skal 11 til bli funnet.
Det er et travelt nyhetsbilde den første fredstida, men avisene er tynne: Det er papirmangel og avisene har dårlig med plass. Til oppgravingen i Trandumskogen ryddes det imidlertid spalteplass. Den dekkes fortløpende – over hele landet. Beskrivelser av arbeidet, og av funnene, er detaljerte: Av menn som fortsatt er bakbundet i døden. Som er skutt i Trandumskogen – og kastet i massegraver. Ofre det åpenbart vil bli vanskelig å identifisere. Men identiteten skal bli kjent, etter en møysommelig innsats. Navnelistene offentliggjøres etter hvert som de blir klare.
Så kommer dødsannonsene. De kunngjør ikke bare at noen for lengst er død, og snart skal bisettes. De forteller også at de døde er funnet i Trandumskogen. At de er skutt her, på dette til nå ukjente stedet på Romerike. Over hele landet følges dramaet, fra dag til dag, fra uke til uke; helt fram til ofrenes aller siste reise: Bisettelser og begravelser. Til gudshus fulle av medmennesker. I kirkerom fulle av blomster – i det norske flaggets farger.
«Først i juni 1945 blir grusomhetene avdekket. Trandumskogen finkjemmes. Likene finnes. Dødsskogen må gi slipp på sin dystre hemmelighet.»
Sannheten
Hos krigens tapende part er det dem som nekter for at det kan være sant; at det hele må være britisk propaganda. I Ullensaker, og andre steder, tar Hjemmestyrkene affære. Lokale nazister tas med ut i Trandumskogen mens oppgravingen pågår. De får selv se de dype gravene, de ugjenkjennelige likene; kulehullene i trærne. De får føle den kvalmende likstanken. De får kjenne på den kvelende varmen; fluene som setter seg på dem. Det er ikke rom for tvil. De døde gir sitt tause vitnemål. De er beviset.
De norske nazistene ser sannheten med egne øyne, og må innse hva som hadde skjedd. Dét samme må tyske nazister. I likhet med norske meningsfeller tvinges de til å delta i oppgravingen. Dét slipper imidlertid den norske føreren, Vidkun Quisling. Men også han hentes fra sin fengselscelle, tas ut i skogen – for selv å se en flik av nazismens voldsmakt. Den han selv i sterk grad har bidratt til.
