De finnes en varm fredssommer på Trandum. Det er et nasjonalt sjokk. Massegravene avdekkes, én etter én. Tyske og norske nazister tvinges til å grave. De drepte hentes ut – fra Dødsskogen.
Dramaet i Dødsskogen
Det er et dødens drama som utspiller seg i Trandumskogen. Igjen og igjen. Fangene som føres inn til de oppgravde massegravene. Bødlene som hever geværene. Skuddene som smeller. Ofrene som faller – og blir gravd ned, der de dør. Bakbundet. Her i Dødsskogen. Dramatikk er det også når gravene blir funnet, og likene graves opp, i juni 1945.
Krigen i Norge slutter 8. mai 1945. Men ikke krigshistorien. Og ikke krigens sår; traumene skal sitte dypt i, hos mange – lenge. Mens en nasjon heiser flagget for første gang på fem år – og kaster seg ut i fredsfesten, lever ennå mange i en vond uvisshet. Mange savner fortsatt noen. Én de vet er skutt, men ikke hvor er blitt av. Eller om de drepte kjære noen gang vil bli funnet, og kan få en verdig begravelse. Med et siste farvel.
Uvissheten
Henrettelsene offentliggjøres i media. Da er de allerede utført. Ofrene er allerede skutt. Det oppgis aldri hvor de er henrettet. De døde overleveres aldri til de etterlatte. De forsvinner. Okkupasjonsmakten proklamerer at ofrene er skutt, men hemmeligholder hvor de er blitt av. Vissheten – og uvissheten – er en del av terroren. Henrettelsene i Trandumskogen er terror.
Men hvordan var det mulig å skjule ugjerningene? De tyske okkupasjonsmyndighetene gjør Trandumskogen til sitt viktigste rettersted for å kvitte seg med norske motstandsfolk. Ikke noe sted blir flere nordmenn henrettet enn her. Valget er gjort med omhu. Her henrettes ofrene i et stort militært øvingsområde. Skyting er vanlig; folk er vant til skudd. Og området kan holdes avsperret. Uvedkommende holdes ute.
Det går rykter. Det snakkes i det stille. Det er ikke verdt å snakke høyt. Det kan fort bli farlig. Mistanken ulmer, men ingen vet. Og ingen får vite, ikke før etter at krigen er slutt. Da kommer sannheten for en dag. En sannhet ingen kunne forestille seg omfanget av. Først i juni 1945 blir grusomhetene avdekket. Trandumskogen finkjemmes. Likene finnes. Dødsskogen må gi slipp på sin dystre hemmelighet. Det er et sjokk.
_OPPGRAVING
Ofrene fra Trandumskogen ble hentet opp fra massegravene i mai–juni 1945. Tyske og norske nazister ble tvunget til å stå for arbeidet, som fikk massiv oppmerksomhet og preget nasjonale nyheter. Folk på Romerike kom for å se hva som hadde skjedd i nabolaget; norske nazister ble hentet for med egne øyne å se hva de i det lengste benektet. Foto: MiA – Museene i Akershus.
Nyhetene
Massegravene oppdages, én etter én. Og de åpnes, i tur og orden. Bøddelen Oscar Hans bidrar til å påvise noen av gravene. Etter at de første er avdekket, med mange lik i hver, antas det at kanskje så mange som hundre drepte ligger begravd her. Etter to ukers intenst arbeid er 183 ofre hentet opp. Det er ikke til å tro. Og ennå skal elleve til bli funnet.
Det er et travelt nyhetsbilde den første fredstida, og avisene har dårlig med spalteplass. Men til oppgravingen i Trandumskogen ryddes plass. Den dekkes fortløpende – over hele landet. Beskrivelser av arbeidet, og av funnene, er detaljerte: Av menn som fortsatt er bakbundet i døden. Skutt i Trandumskogen – og kastet i massegraver. Alt fotografert og beskrevet, og bevitnet også av besøkende.
Noen har ligget her lenge. Noen ligger hulter til bulter, inntil 23 mann i samme massegrav. Med skudd mot hodet er det ekstra vanskelig å identifisere de døde. Men identifisert blir de, én etter én. Navnelistene offentliggjøres fortløpende, etter hvert som identifikasjonen er sikker. De etterlatte får overlevert urnen med asken etter de døde.
Så kommer dødsannonsene. De kunngjør ikke bare at noen for lengst er død, og snart skal bisettes. De forteller også at de døde er funnet i Trandumskogen. At de er skutt. At de ofret livet for fedrelandet.
Over hele landet følges dramaet, fra dag til dag, uke til uke; helt fram til ofrenes aller siste reise: Begravelsesfølger og bisettelser. Folkevandringer til forsamlingshus som fylles av medmennesker; kirkerom som er fulle av blomster – i det norske flaggets farger. Til et siste, verdig, farvel.
«Først i juni 1945 blir grusomhetene avdekket. Trandumskogen finkjemmes. Likene finnes. Dødsskogen må gi slipp på sin dystre hemmelighet.»
Sannheten
Det kan ikke være sant! Det er britisk propaganda! Fornektelsen er ikke avgrenset til de tyske nabolag som må ha visst hva som foregikk i konsentrasjonsleirene. Norske nazister nekter også å tro det de hører. Men ikke etter at de selv har sett – etter at de er tvunget til å se. Tvunget til å komme til Trandumskogen, til å se de døde bli hentet fram fra massegravene. Ofrene for den politikk og det system de stilte seg bak under okkupasjonen.
Hjemmestyrkene tar affære både i Ullensaker og andre steder. Lokale nazister tas med ut i Dødsskogen mens oppgravingen pågår. De får selv se de dype gravene, de ugjenkjennelige likene; kulehullene i trærne. De får føle den kvalmende likstanken; kjenne på den kvelende varmen; fluene som setter seg på dem. Det levner ikke rom for tvil. De døde gir sitt tause vitnemål. De er beviset.
Noen av dem tvinges til selv å delta i oppgravingen. Dét må også noen tyske nazister, blant dem sjefbøddelen selv, Oscar Hans. Til Trandumskogen bringes også den norske naziføreren Vidkun Quisling. Han hentes fra sin celle på Akershus, slik mange av ofrene ble hentet fra sine celler samme sted. I likhet med dem vet ikke Quisling hvor han tas, hva som venter. Kanskje aner han – som hans tyske kumpaner – uråd når han kommer til Trandumskogen? Når de tas ut til åpne graver av bevæpnede hjemmefrontsoldater?
Quisling skal bli henrettet, men ikke her i Trandumskogen. Han får en forsvarlig rettssak, dømmes til døden – og benådes ikke. Men henrettes – på Akershus festning.
Sjokket
Likfunnene er en nasjonal sensasjon. Det er et kollektivt sjokk. Ikke før er freden feiret, så rystes nasjonen på nytt. Hvordan håndtere sjokktilstanden, håndtere de nye traumene? Allerede sommeren 1945 tar Hjemmestyrkene på Romerike til orde for at Trandumskogen må fredes. Det må reises et monument for å minnes de drepte.
Fredning avvises kontant av Forsvaret, men Stortinget bevilger penger til et minnesmerke. Like fullt: Det skal ta tid – nærmere ti år – før det kollektive krigsminnet får en konkret form: Først i 1954 blir minnesmerket avduket, av kronprins Olav. Først i 2020 blir Trandumskogen fredet, av Riksantikvaren.
Men selv nå er ikke dramaet over i Trandumskogen. Et nytt sjokk skal komme: Sommeren 2021 klarer grunneieren, Forsvarsbygg, på ubegripelig vis å hogge ned den nyss fredede skogen. De tause vitnene, de ranke trærne, faller for hogstmaskinene, slik de henrettede falt for bødlenes kuler.
Det hvilte alltid en særegen stillhet over Dødsskogen. En dempet dysterhet. Etter at ofrene ble hentet ut fortsatte skogen å vokse – og vokte over drapsstedene; verne om de dødes minne. Fredningen i 2020 skulle verne også skogen selv. Men den ble ikke latt i fred.
