Kontoret for savnede fanger

Det er mye å ta tak i, sommeren 1945. Det er mange som ennå ikke er funnet, gjort rede for. Det er for mye for politi og forsvar alene, både for allierte og norske myndigheter. Så trår frivillige til i letingen etter savnede fanger. Blant dem skal mange finnes på Trandum.

Det er knapt nok omtalt i den omfattende litteraturen om krigen og frigjøringa. Rett nok er det lite, og eksisterer bare noen få måneder, men i historien om norske henrettede spilte Kontoret for savnede norske fanger en aktiv rolle. Og det var ikke til å unngå at Trandumskogen ble en viktig del av kontorets virke.

Kontoret håndterte forespørsler om fanger i Norge som ikke var kommet til rette etter kapitulasjonen, og etterforsket slike saker. Etterforskning av fanger man med visshet visste var sendt til Tyskland ble overtatt av Norges Røde Kors.

Et tidlig behov

Det startet som Midlertidig kontor for savnede norske fanger, men strøk etter en måneds tid ‘midlertidig’ – selv om det skulle bli av midlertidig art. Kontoret ble opprettet allerede 8. mai, og det er uklart når det formelt stengte dørene i 5. etasje, Roald Amundsens gate 1 i Oslo (telefon-nr. 15635, linje 6), men trolig i månedsskiftet oktober/november 1945.

Kontoret var politisk og økonomisk uavhengig av myndighetene; et frivillig, privat initiativ som ble finansiert av gaver fra institusjoner, bedrifter og privatpersoner. Men det hadde full støtte for sin virksomhet, først fra Etterretningsstaben i Forsvaret, deretter fra Kriminalpolitiet, og det inngikk samarbeid med Norges Røde Kors.

Kontoret avlaster politiet i dets arbeid med å ettersøke og identifisere savnede fanger. Det førte oppdaterte oversikter, kontaktet så vel tidligere medfanger som pårørende – også ved etterlysninger i avisene. Og det fikk tillatelse til å avhøre både tyske og norske fanger! Først bare gjennom britiske myndigheter; etter hvert på egen hånd, både i Oslo og Trondheim. Det synes å være avhør foretatt av medlemmer fra dette kontoret som satte politiet på sporet av Trandumskogen. Tillatelse til avhør gis av politiinspektør Asbjørn Bryhn, Kriminalpolitiet. Mye verdifull informasjon tilflyter lederen for etterforskningen på Trandum, politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme.

Kontoret avhører flere av de mest kjente tyske fangene, blant dem Siegfrid Fehmer og Kurt Silbermann. Førstnevnte var den mest fryktede av de tyske etterforskere, og på slutten av krigen sjef for Gestapo i Norge, som arresterte mange av de som ble henrettet på Trandum. Sistnevnte var rettsskriver, administrator, ved SS- und Polizeigericht Nord, som dømte de fleste av de henrettede i Trandumskogen. De av dem som fikk en dom.

Mye av arbeidet er rutinemessig. Samle og systematisere informasjon, og returnere materiale som er innhentet for bruk i identifiseringen, bl.a. til Helga Laudal i slutten av august 1945, og Camilla Hvaal, enkene etter henholdsvis milorgmann Arne Laudal og lingekar Emil Gustav Hvaal; to av ofrene fra Trandumskogen. Formuleringen er standardisert: «Materialet var til god hjelp under identifiseringsarbeidet for ofrene fra Trandum, hvor jo det eneste lyspunkt var at det lykkes å identifisere alle de drepte».

Kontoret oppgis høsten 1945 å ha arbeidet med rundt tre hundre saker. Et femtitalls savnede er funnet i live. Omkring 70 er falt på hjemmefronten eller død i norske fengsler» – og «Ikke fullt 100 av de anmeldte er blitt henrettet av okkupanten eller de norske myndigheter.»

En professors initiativ

I en note fra Forsvarets Overkommando Avdeling XU, 24. mai 1945, til den britiske major Mc Roberts, godtgjøres at «Herr prof. Arne Næss har på vår anmodning tatt seg av å etterspore illegale forsvundne personer», og ber om at får den støtte han trenger. Skrivet er undertegnet av Fredrik Myhre, sjef for den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU fra 1942 og ut krigen – og som nå lenger ikke er hemmelig. Ei heller holdes den virkelige identiteten til Fredrik Myhre hemmelig: Det er den etter hvert legendariske Øistein Strømnæs.

Og «Herr prof. Arne Næss»? Eller ‘Sigurd som noen kjente ham som under krigen. For jo, filosofiprofessor Arne Næss var faktisk XU-agent, fra 1943! I sin Næss-biografi skriver Truls Gjefsen at det var mye på grunn av tyskkunnskapene at den unge akademikeren ble ansett som verdifull for XU, og ikke minst: Med sin «evne til å spille totalt uskyldig brukte XU ham til risikofylte oppgaver som å smugle håndvåpen gjennom tyske kontrollposter».

Det er altså professor Næss som tar initiativet til kontoret. Han er personlig opptatt av å finne ut av forsvunne bekjente, og ser at det er behov for flere som kan bistå. Blant de savnede han selv kjente, var Conrad Kroepelien og Ludvig Løvestad. Begge ble drept av tyskerne. Ikke på Trandum, men i forhør – i tortur, i henholdsvis 1944 og 1945. Det er når han bistår familien med å forsøke å finne sine venner, allerede under krigen, at det går opp for Næss at mange er savnet – og at savnet er stort. En av dem som melder seg til tjeneste ved kontoret i mai 1945 er Bjarne Kroepelien, far til Conrad.

En alliert operasjon

Arne Næss og hans medarbeidere leter etter savnede norske fanger. Samtidig leter allierte etter tyske krigsforbrytere. Det er allierte styrker, i praksis britiske, som styrer i Norge etter kapitulasjonen. Tyske fanger er deres ansvar – også å finne og avhøre dem.

Spesialtrente britiske – og norske – offiserer settes inn i jakten på krigsforbryterne som har stukket seg vekk i oppsamlingsleire for tyske soldater. Det gjelder å finne så mange som mulig før de blir sendt hjem til Tyskland, og hindre at de kommer seg unna. Det foretas både grovkontroller, ‘screening’, og finsikting gjennom avhør. Kjernen i det norske bidraget til dette arbeidet besto av tidligere XU-agenter. Hele kontrollkorpset på rundt 200 mann sto under kommando av den skotske etterretningssjef, oberstløytnant Spence, den amerikanske major Kalhorn – og nordmannen, major Kristian Gleditsch. Nordmennene danner i 1945 en egen forening, Norwegian Screening Officers Club – med Gleditsch som første æresmedlem.

De viktigste fangene settes inn på Akershus, andre på Victoria Terrasse. De politiske fangene sorterer under de allierte myndighetene i Norge, i praksis britiske avdelinger; British Security Service. De bruker først Terrassen, og tar etter et par uker i bruk Akershus som fengsel.

Det er her de unge medarbeiderne fra Kontoret for savnede norske fanger møter de tyske fangene. Britiske og amerikanske offiserer deltar i arbeidet, også ved fengselet, der en norsk administrasjon tar over driften. Den ledes av Milorg-mannen, kaptein Johnny Gløer-Johansen. Utnevnt av og underlagt de britiske sikkerhetsmyndighetene.

Ennå mangler kapteinen følelse i det ene benet. Følgen av tortur under forhør. Utført av den norske statspolitimannen Reidar Haaland. Nå er rollene byttet, bortsett fra at Haaland ikke utsettes for tortur under avhørene. Men han sitter her, i fengselet hans tidligere torturoffer bestyrer. Men ikke lenge. 17. august 1945 blir Haaland henrettet. På Akershus.