Quisling i Trandumskogen

Han er nervøs når han hentes ut av cella på Akershus, og kjøres ut av byen med eskorte. Vidkun Quisling vet ikke hvor han skal, eller hva som venter ham. Snart skal han få se det som opptar hele Norge. Og det norske folk skal få se Quisling i Trandumskogen.

24. oktober 1945 er en historisk dag: FN-pakten trer i kraft. Den er en direkte konsekvens av verdenskrigens vanvidd. Samme dag henrettes Vidkun Quisling. Det er en følge av en landssvikers gjerninger. Ugjerninger.

Rystet

Nei, Vidkun Quisling henrettes ikke i Trandumskogen. Han henrettes heller ikke uten dom. Quisling stilles for norsk rett, og får dødsdom. I motsetning til ofrene i Trandumskogen kan han anke – og han gjør det. Høyesterett avslår anken. Quisling henrettes på Akershus festning. Av norsk politi, ikke av tyske okkupanter.

Men fire måneder før, tirsdag 19. juni, blir Quisling bragt ut til Trandum. Uten forvarsel hentes han ut av cellen sin på Akershus. Det er samme sted som så mange av de henrettede i Trandumskogen tilbragte sine siste måneder og uker, dager og timer. Det var «en rystende episode som brøt den vanlige fengselsrutinen,» skriver Oddvar Høidal i sin bok om Quisling.

At han kjøres ut av byen under væpnet eskorte er ikke hva som ryster Quisling mest, selv om «han var merkbart nervøs da han ble kjørt til skogen». Snart skal han bli enda mer nervøs, og med god grunn. Ennå vet han ikke hva som venter ham i Dødsskogen. Hit, skriver Høidal, føres han utelukkende av én grunn: «For å la ham se hva slags uhyrligheter hans tyske forbundsfeller hadde begått.»

I Trandumskogen vet bare noen få utvalgte hvem som er underveis. Vaktholdet skjerpes. Ikke av frykt for at Quisling skal rømme, men for å beskytte ham. For han er forhatt, og selv oftest sindige nordmenn kunne tatt saken i egne hender. Og enda mer enn hva de allerede har gjort overfor andre som folk dømte uten dom – i en selvjustis som ikke minst gikk ut over kvinner som hadde hatt samkvem med tyskere.

«De mange tilskuere som det blir flere og flere av her oppe,» rapporterer Norsk Telegrambyrå, «gikk rundt og kikket og pratet som vanlig da de tre bilene med Quisling og vaktholdet kom. Folk skjønte straks at noe ekstra var i gjære og stimlet sammen om bilene, men hjemmestyrkene var på plass og holdt publikum borte».

Umiddelbart føres Quisling, fortsatt uten noen forklaring, «inn i den fryktelige skogen der han fikk se sine herrers arbeid». Hvor mye han først skjønner, er ikke godt å vite.

Uvitende

Nei, Quisling visste ingenting om hva som skjedde i Trandumskogen, bedyrer han. «Kunde De ha tenkt Dem noe slikt?» spør en journalist. «Nei, jeg hadde aldri ventet dette,» svarer den norske landssvikeren. Men nå har han med egne øyne fått se ugjerningene som er avdekket i Dødsskogen.

Den tidligere ministerpresidenten tvinges til å se sannheten i øynene. Denne ettermiddagen i juni tas han innover i skogen, til graver som hans partifeller fra Nasjonal Samling er tvunget til å åpne. Akkurat dét reagerer han på, kanskje mer enn døden han får se?

Quisling føres til massegravene. Ved den første spør han hva dette gjelder? Politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme gir ham en utilslørt forklaring på hva som er funnet og hva som skjer. «Quisling hørte godt etter, og studerte gravene nøye. Det var ikke fritt for at det rykket i ham av og til når han festet øynene på de grusomste detaljene, men han sa ingenting.» Han stiller spørsmål, og han får svar. Nordtømme forklarer også hvordan «hans landsmenn var blitt skutt og begravd av tyskerne». Men «Noen særlig reaksjon var det likevel ikke å merke hos ham.»

Under krigen gikk det rykter om henrettelsene i Trandumskogen. Nå, denne junidagen, sprer ryktet seg raskt i Dødsskogen: Quisling er her! «For nå visste alle på stedet hvem som var på besøk, og det hadde samlet seg en anselig menneskemasse i nærheten av veien. For sikkerhets skyld ble bilen som skulde føre Quisling tilbake til Oslo, kjørt helt inn til skogkanten. En naturlig demonstrasjon var imidlertid ikke til å unngå. Under kraftige fy-rop gikk Quisling inn i bilen som førte fangen tilbake til fengselet. Dermed har også Norges nazist nr. 1 fått se Tysklands behandling av nordmenn, og kanskje er han ikke fullt så kjepphøy i retten neste gang», rapporterer NTB fra Trandum, denne juni-tirsdagen i 1945.

Det er 29. juni. Det har gått halvannen uke siden de første gravene ble funnet, og åpnet; siden sannheten kom for en dag. Men ennå, melder NTB, er det ikke over. «Det er likesom det ikke er slutt med elendigheten i «dødsskogen» i Trandum.» For fortsatt pågår oppgravingen, og «Billass etter billass fra skogen kjører til Oslo der likene blir levert til patologisk institutt.»

Og mens den tidligere ministerpresident Vidkun Quisling hentes til Trandumskogen denne samme tirsdagen, er to av hans ministre hentet til Rettsmedisinsk institutt. Nå er tidligere landbruksminister Thorstein Fretheim og justisminister Sverre Riisnæs blant de norske nazister som må ta imot ofrene fra Trandumskogen, og bære dem inn til obduksjon.

Kanskje er det møtet med levningene fra Dødsskogen som bidrar til erkjennelsen Riisnæs framfører når han framstilles i forhørsretten noen dager senere: «Jeg forstår nå, det var godt vi ikke vant! Dette har vært historiens største bedrag. Vi har vært forenet med djevelen!»

Riisnæs har sett resultatet av drapene i Trandumskogen. Kanskje bør han ikke være sjokkert. Han er ikke fremmed med henrettelser. Et vitne forklarer etter krigen at Riisnæs selv deltok i skytingen av ti landsmenn på Akershus i februar 1945. Med sin tjenesterevolver.

Under rettsoppgjøret skal Riisnæs spille sinnssyk, og unndra seg straff. Fretheim dømmes til 20 års tvangsarbeid, men benådes i 1951. For Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling er det ingen nåde – like lite som det fantes nåde for de 194 som ble skutt i Trandumskogen. Snart er det hans tur til å møte eksekusjonspelotongen. Til å bli henrettet. På Akershus festning.