Retterstedet Trandumskogen

Trandumskogen ble et rettersted – et sted der 194 menn ble henrettet. De 194 skytes i dette skogholtet på Romerike, og graves ned her: Lagt i umerkede massegraver. Dette er likevel ikke et gravsted. Det var aldri et sted for begravelser. Det var et sted for drap.

Forskjellen er enorm: På å bli begravd i en verdig seremoni, med sin nærmeste til stede – og å bli gravd ned uten andre enn bødler nærværende. På å bli begravd for å huskes – og å bli gravd ned for å bli gjemt. Ja, Trandumskogen var et midlertidig gravsted for de henrettede, helt til de ble funnet, hentet opp – og gitt en verdig begravelse. Etter frigjøringa i 1945. Da ble de fleste stedt til hvile, på sine respektive hjemsteder. Av sine kjære. I en merket grav.

Rettersted

Hva er et rettersted?

Begrepet er brukt i flere hundre år. Det er et sted for henrettelser. Der bøddelen – skarpretteren – svingte sin øks over de dødsdømte. Også i norske byer, og noen bygder, var det rettersteder. Det var gjerne et fast sted, men det fantes også midlertidige, kanskje for bare én henrettelse.

Den siste henrettelsen i Norge – før andre verdenskrig – fant sted på Løten i 1876. Det skjedde, som vanlig var, i full offentlighet. Rundt tre tusen mennesker var til stede.

Med den tyske okkupasjonen ble henrettelser igjen brukt i Norge. Okkupantene tok i bruk flere rettersteder, blant annet på festningene, som Akershus i Oslo og Kristiansten i Trondheim. Flest ble henrettet i Falstadskogen i Trøndelag og i Trandumskogen på Romerike; flest nordmenn ble skutt i Trandumskogen.

Det var Sonderkommando, en tysk vaktavdeling på Victoria Terrasse, som sto bak de aller fleste henrettelsene i Trandumskogen. Avdelingen fikk anvist dette skogholtet ved Trandum leir som eksekusjonsplass. Som rettersted. Stedet ble valgt av hovedkvarteret til det tyske forsvaret i Norge, Wehrmacht.

Da Riksantikvaren fredet Trandumskogen i 2020, ble det understreket at dette var et rettersted – og et gravsted.

Gravsted

Var Trandumskogen et gravsted?

Ofrene ble begravd her. De ble gravd ned. Umiddelbart etter at de var skutt. De ble lagt i umerkede graver. De ble ikke gitt en begravelse, ikke før etter krigen. Dødsdommene – og henrettelsene – ble offentliggjort. Men de døde ble gjemt bort. Derfor ble ofrene bragt ut i Trandumskogen, skutt og begravd her.

Ja, Trandumskogen var deres grav. Trandumskogen var et gravsted til sommeren 1945, da gravene ble funnet – og åpnet. Til ofrene ble hentet opp og identifisert; til de ble bragt til sine hjemsteder og gitt en begravelse. Lagt i en grav – med navn. En grav å gå til.

Da gravene i Trandumskogen ble funnet i 1945 ble de gitt et nummer, i den rekkefølge de ble åpnet. Etter hvert ble hver grav markert, først med et trekors, så kom gravmarkører (steiner) med nummer på plass, og til slutt steinkors, . Det arbeides med å få satt opp navneskilt over de henrettede ved hver grav, ved hvert rettersted. Hvert drapssted.