De er ofre for nazistisk terror, de 194 på Trandum. Motstanden skulle knekkes. Motstanderne skulle skytes: Som straff, til skrekk og advarsel. 194 mann fra tre land ble ofre – i Dødsskogen på Trandum.
Ofrene i Trandumskogen
De er unge, mange av de henrettede. Noen har deltatt i krigen; andre vil ut av Norge – for å delta i kampen. Det er ikke eventyrlyst som driver dem. Det er motstandsvilje – og mot. De fleste er sivilister. Noen er soldater: Sovjeterne og britene som skytes i Trandumskogen er alle krigsfanger. Drept uten dom.
De var 194, som ble bragt ut til Trandumtraktene – for å dø. Alle menn. De fleste nordmenn, fra store deler av landet. De 173 norske ofrene vet vi mye om; historien til de seks britene er også godt kjent. De 15 sovjetborgerne vet vi, med få unntak, lite om. Historien deres er et mørkt kapittel; kanskje blir de liggende i mørket, i hvert fall i overskuelig framtid. Men alle de 194 døde har et navn. De står på minnetavla i Trandumskogen. De huskes.
Nordmennene
De er bare 19 år, de yngste. Fem 19-åringer får livet kuttet over i Trandumskogen. Bare sju av de 194 er over 50. Eldst er en NSB-ingeniør, fra Drammen: Thomas Henry Thornau Agnæs blir 66 år.
Agnæs er én av fem ingeniører som må bøte med livet i Trandumskogen. Noen har høyere utdanning, atskillige er i gang: Blant de henrettede er tretten studenter og to gymnasiaster. Yrkesfordelingen er svært sammensatt, mange yrker er representert. Her er både en fabrikant og arbeidere, en reder og sjømenn, en skogeier og en skogsarbeider. Håndverksfag er bredt representert, med blant annet blikkenslager og elektriker, murer og rørlegger, pølsemaker og salmaker, snekker og smed. Her er også en brannkonstabel og en politikonstabel.
Samlet sett er den militære gruppen størst: Medregnet de britiske og sovjetiske ofrene, er dette 30 mann. Åtte av nordmennene har bakgrunn som offiserer, og én som sersjant. Blant nordmenn er arbeidere den største enkeltgruppen; rundt 25. Flere er ansatt ved jernbanen. Ti jobber på gård, som gårdbrukere eller gårdsarbeidere; fire er fiskere.
Aldersmessig og yrkesmessig utgjør de 173 nordmennene som henrettes på Trandum et tverrsnitt av Norges mannlige befolkning. Den geografiske spredningen er stor, men ikke like representativ. De aller fleste kommer fra den sørlige landsdelen. Andre rettersteder håndterer de fleste fra nordom Dovre. Kommunegrensene er endret mer enn én gang siden krigen. Med datidas struktur kom ofrene fra et femtitalls kommuner.
Mange kommer, naturlig nok, fra de store byene; fra Oslo, Stavanger og Bergen. Noen små steder er kraftig overrepresentert, mye takket være grupper som forsøkte å ta seg over til Storbritannia. 21. mai 1942 blir fem mann fra Time i Rogaland henrettet i Trandumskogen. Dødsdømt etter mislykket fluktforsøk. Allerede, 29. desember 1941, er en annen Time-kar, fenrik Ragnvald Olav Olsson, skutt her; dømt til døden for spionasje.
Sovjeterene
De er krigsfanger, og de henrettes uten dom. Vi vet hvem de er, men lite om livet deres; livet som tok slutt i Trandumskogen. Drept uten dom, etter fluktforsøk. De regnes gjerne som russere, men alle 15 var ikke det. Her var også ukrainere; kanskje er også andre tidligere sovjetrepublikker representert.
Én av de 15 vet vi en del om: Ukraineren Boris Mironovitsj Reznik er offiser, men også lege. Han tas til fange når Nazi-Tyskland invaderer Sovjetunionen i 1941, og skal klare seg lenge. Fordi han er lege; selv om han er jøde. Han kommer til Norge i 1942. 30. oktober 1944 blir han henrettet i Trandumskogen – som én av de aller siste. Én av åtte sovjetere denne dagen.
De sovjetiske ofrene blir også identifisert etter krigen. I oktober 1945 får de sin verdige grav, men ikke i hjemlandet. De blir i Norge – gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. En tropp fra Garden viser dem den siste ære. Det gjør også generalmajor Olaf Helseth – med en krans fra norske myndigheter. I takknemlighet. «I fremmed land», sier presten, «men kun omgitt av venner, finner dere deres siste hvilested».
_SOVJETERE
Femten sovjetiske statsborgere ble henrettet i Trandumskogen. De var krigsfanger, og tatt for forsøk på å rømme. På Trandum var det også en leir for østeuropeiske tvangsarbeidere. De fleste, kanskje alle, kom fra Sovjetunionen. En del døde her i løpet av krigen, og ble gravlagt på en egen kirkegård. Bildet viser norske hjemmefrontsoldater som legger ned krans ved en annen kirkegård på Trandum – for sovjetiske krigsfanger – i 1945. Foto: MiA – Museene i Akershus.
Britene
De er krigsfanger, og de henrettes uten dom. De tas i uniform, men skytes i sivil. Det er brudd på krigens folkerett. Men for de tyske okkupasjonsmyndighetene er det noe som trumfer de internasjonale avtalene: Der Führers befalinger. Og kommandosoldater, beordrer Adolf Hitler, skal henrettes. De koster man ikke på noen rettssak. Det er bortkastet. De skal dø.
De seks britene er kommandosoldater; i hvert fall har de vært med på kommandoaksjoner. De henrettes samtidig, men har vært med på to ulike aksjoner: Fem ingeniørsoldater tas til fange i Rogaland etter en mislykket innsetting for å sprenge tungtvannsanlegget på Rjukan. Operation Freshman blir en katastrofe; de overlevende blir henrettet. Marinegasten Robert Evans tas under flukt i Trøndelag – etter et mislykket forsøk på å senke slagskipet Tirpitz.
De seks er briter. Fem er engelskmenn; én er waliser. De føres til Grini, og derfra, en kald vintermorgen, til Trandumskogen. Her skytes de, 18. januar 1943. Med bind for øynene. Med kaldt blod. Mens de venter på å bli marsjert ut til retterstedet får de sigaretter av bødlene. Men de får antakelig ikke vite at de skal skytes. Når eksekusjonen er over, får bødlene tid til en rask frokost i det fri, før de drar tilbake til Victoria Terrasse.
_BRITER
Seks britiske soldater ble henrettet i Trandumskogen. Fem av dem tilhørte en gruppe ingeniørsoldater som i 1942 ble satt inn for å sabotere tungtvannsanlegget på Rjukan. Operasjon Freshman feilet – og mange mistet livet, hvorav fem som ble skutt i Trandumskogen. Den sjette briten hadde deltatt i et mislykket forsøk på å senke krigsskipet Tirpitz. Visekorporal Wallis Jackson, en av de henrettede, er nummer to fra høyre. Foto: Bruce Tocher’s fotosamling.
Dette er henrettelsen vi vet mest om. Hvorfor? Fordi britiske militære myndigheter forfølger saken etter krigen. De finner bødlene, og stiller dem for krigsrett i Hamburg høsten 1946 – i det nå okkuperte Tyskland. Alle tiltalte hevder seg uskyldig. Fire blir frikjent; ni mann dømmes til 14 års fengsel. Én mann dømmes til døden: Sjef for eksekusjonspelotongen, Oscar Hans.
Også den tyske øverstkommanderende i Norge, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst blir dømt til døden etter krigen. Henrettelsen av de seks britene er en del av tiltalen under det allierte Nürnberg-tribunalet. De to hadde ingen skrupler med å henrette sine motstandere. Selv skal de ikke bli skutt. De settes etter hvert fri. Da er navnet over porten til Trandum leir for lengst revet ned, og kanskje glemt: Kaserne Generaloberst von Falkenhorst.
Også de seks britene identifiseres. I august 1945 stedes de til hvile i gravlunden for soldater fra Det britiske samveldet, på Vestre gravlund i Oslo. Under full militær honnør.
