De ble drept. De ofret livet i kampen mot okkupasjonen. De 194 ofrene i Trandumskogen var alle menn: Nordmenn, sovjetere, briter. De norske var et tverrsnitt av den mannlige befolkningen – fra store deler av landet.
Ofrene i Trandumskogen kom fra tre land. De var både soldater og sivile. De fleste var norske – og sivile. De fleste var unge, de yngste bare 19 år. De kom fra de fleste yrker. De kom fra byer og småsteder.
Soldatene som ble skutt i Trandumskogen var krigsfanger: 15 sovjetere og seks briter ble henrettet uten dom. Historien til de britiske er kjent. De sovjetiske var russere og ukrainere. Om dem vet vi lite.
Familiene til de drepte i Trandumskogen var også ofre. De visste ikke hvor de drepte var blitt av. Mange etterlatte slet, under og etter krigen: Økonomisk og psykisk. Flere ble selv arrestert og torturert.
Ofrene i Trandumskogen
Det er drap. Henrettelser er drap. De 194 ofrene som i 1945 blir funnet i Trandumskogen ble skutt fordi den nazistiske okkupasjonsmakten ønsket dem drept. Årsakene var flere, begrunnelsene ulike. Ikke alle er tiltalt og dømt. Men alle er skutt.
Det er 194 ofre. De er 194 enkeltindivider. 194 skjebner. De er 194 menn fra tre land: De fleste (173) er fra Norge, de øvrige kommer fra Sovjetunionen (15) og fra Storbritannia (6). Noen av dem har tjenestegjort i samme militære avdeling; noen har drevet motstand i samme gruppe. Mange er arrestert samtidig; en del er dømt i samme rettssak – og skal etter krigen bli bisatt i samme seremoni, samme sted. Skuddene i Dødsskogen på Trandum forener dem i et felles drama, med en felles skjebne. De er alle ofre fra Trandumskogen. De 194.
Ofrene
Det er både rett og galt å gjøre de 194 til én gruppe. De har døden i Trandumskogen til felles. Dét forener dem i historien. Samtidig er det mye som er forskjellig. Noen av ofrene deltok i de samme operasjonene, de samme motstandsgruppene – i den samme kampen. Men de har alle sin egen historie, sin egen bakgrunn. De er de 194 henrettede på Trandum – og de er 194 individer. Alle fortjener at deres historie blir kjent. Alle fortjener å bli husket – og hedret.
På seremoniplassen i Trandumskogen står navnene deres på en minnetavle. Den kom sent, først i 1970, men den kom – og den står der, til minne om dem som falt her, i Dødsskogen. Det arbeides med å utarbeide korrekte og utfyllende oversikter over de drepte: Hvor de kom fra, hva de gjorde, hvorfor de ble skutt. Hvem de var.
Og hvem var de? De 15 sovjetiske ofrene er soldater; krigsfanger. Tatt til fange og skutt – uten dom. De seks britiske ofrene er også soldater. Også de krigsfanger. Også de henrettet uten dom.
De 173 norske ofrene utgjør et tverrsnitt av befolkninga. Av den mannlige delen. For ofrene i Trandumskogen er alle menn: De kommer fra en rekke forskjellige steder i landet, de aller fleste fra Sør-Norge. Andre henrettes lenger nord, men også andre steder sør for Dovre; flest på Akershus og i Bergen. De kommer fra både byer og bygder. Noen mindre steder er tungt representert: Grupper av unge menn som engasjerte seg i lokal motstand, ble tatt – og skutt. Sammen.
Familiene
194 menn frarøves livet. Like mange familier fratas en sønn, en bror, en onkel, en ektefelle, en forlovede, en far. Vi vet ikke like mye om familien til alle, men alle hadde noen som savnet dem, noen som lenge måtte leve i uvisse: Oftest offentliggjøres at ofrene er skutt, men ikke hvor, og hvor det ble av dem. Ikke før massegravene i Dødsskogen blir funnet, sommeren 1945.
Krigen gjør livet vanskelig for mange, også økonomisk. Mange nordmenn slet før krigen; mange av de pårørende sliter ekstra når familieforsørgeren faller fra. Ikke bare økonomisk, også psykisk. Noen familiemedlemmer får selv føle krigen fysisk på kroppen. Det er ikke bare menn som deltar i motstandskampen, selv om kvinners rolle er blitt underkommunisert og undervurdert. Også ektefellen til noen av ofrene fra Trandumskogen deltar i kampen, blir arrestert – og torturert. Eller skutt.
Noen familier rammes ekstra hardt. Flere familiemedlemmer arresteres og fengsles. Far og sønn blir også tatt, og arrestert. Sønnen blir skutt – på Trandum. Barn mister sine fedre. Ett barn får aldri sett sin far. Han blir skutt i Trandumskogen – før barnet blir født.
Noen familiemedlemmer sitter i samme fengsel, og blir pint på samme sted. Samtidig.
_SOVJETERE
Femten sovjetiske statsborgere ble henrettet i Trandumskogen. De var krigsfanger, og tatt for forsøk på å rømme. På Trandum var det også en leir for østeuropeiske tvangsarbeidere. De fleste, kanskje alle, kom fra Sovjetunionen. En del døde her i løpet av krigen, og ble gravlagt på en egen kirkegård. Bildet viser norske hjemmefrontsoldater som legger ned krans ved en annen kirkegård på Trandum – for sovjetiske krigsfanger – i 1945. Foto: MiA – Museene i Akershus.
Yrkene
De yngste er bare 19 år. Den eldste er 66. De fleste er i tjueårene. De hadde fortsatt en framtid – med sine familier, i ulike deler av landet, i forskjellige yrker:
En del av de norske ofrene har militær bakgrunn, men har gått over i sivile yrker. Mange er studenter, og to er gymnasiaster: De går ennå på datidas videregående skole. Noen av de 173 er forretningsmenn, en del er gårdbrukere eller gårdsarbeidere; det er fiskere og sjømenn. Mange er håndverkere. Én er brannkonstabel, en annen politikonstabel.
De var unge, de fleste. Ungdom og unge voksne. De hadde livet foran seg. Men de ville ikke leve et liv i ufrihet. De ville kjempe. Det kostet dem livet.
_BRITER
Seks britiske soldater ble henrettet i Trandumskogen. Fem av dem tilhørte en gruppe ingeniørsoldater som i 1942 ble satt inn for å sabotere tungtvannsanlegget på Rjukan. Operasjon Freshman feilet – og mange mistet livet, hvorav fem som ble skutt i Trandumskogen. Den sjette briten hadde deltatt i et mislykket forsøk på å senke krigsskipet Tirpitz. Visekorporal Wallis Jackson, en av de henrettede, er nummer to fra høyre. Foto: Bruce Tocher’s fotosamling.
