De 194 drepte
De er 194. Men hvem var de, og hvor kom de fra? Hva gjorde de i det daglige – og hva hadde de gjort for å bli henrettet i Trandumskogen? 194 henrettede. Bak tallet skjuler det seg 194 liv som ble brutalt revet av. Bak dem finnes familier, kolleger, venner. Historier.
Vi vet hvem som ble skutt i Trandumskogen. Vi vet hvor de kom fra, og når de ble henrettet. Vi har oversikten, men under overflaten gjenstår mye å finne ut. Noen av de 194 er det mye kunnskap om; andre lite – og aller minst vet vi om de sovjetiske ofrene. Ennå gjenstår mye arbeid for å finne fakta, for å kunne formidle hele historien: Historien om de 194 henrettede i Trandumskogen. Historiene til hver av de 194 mennene som ble myrdet der.
Folk flest
Hvem var de – og hva var de? De britiske og sovjetiske ofrene var soldater; krigsfanger. Én av de sovjetiske ofrene – en ukrainer – var også lege. Også en håndfull av de norske ofrene var soldater. De var opprinnelig offiserer, og mange deltok i felttoget. Da Norge kapitulerte var de ikke lenger i tjeneste. De levde et sivilt liv, som de andre norske ofrene.
De fleste av trandumofrene var unge: 104 av de 194 var 30 år eller yngre; bare sju var over 50.
Torsdag 21. mai 1942 skytes 15 mann fra Jæren. To av dem blir bare 19 år gamle: Anton Bøe fra Hå og Ingvar Ree fra Varhaug. De er dømt til døden for forsøk på å ta seg over til England. Også tre andre 19-åringer blir skutt i Trandumskogen. De er de yngste drepte.
Torsdag 15. oktober 1943 henrettes Thomas Henry Thornau Agnæs fra Drammen og Oslo. Avdelingsingeniøren ved NSB, og han er én av fem ingeniører som blir skutt på Trandum. Agnæs blir 66 år gammel. Han er den eldste drepte.
Bakgrunnen til de norske ofrene er svært sammensatt: Mange yrker er representert. Her er både en fabrikant og arbeidere, her er en reder og sjømenn, en skogeier og en skogsarbeider. Håndverksfag er bredt representert, med blant annet blikkenslager og elektriker, murer og rørlegger, pølsemaker og salmaker, snekker og smed. Her er også en brannkonstabel og en politikonstabel. En redaktør. Og tretten studenter og to gymnasiaster.
Størst er den militære gruppen: Medregnet de britiske og sovjetiske ofrene er dette 30 mann. Åtte av dem er nordmenn med bakgrunn som offiserer; én som sersjant. Den største gruppen blant nordmennene er arbeidere; rundt 25. Ti av ofrene jobbet på gård, som gårdbrukere eller gårdsarbeidere. Fire var fiskere.
Nordmennene som ble henrettet på Trandum utgjorde et tverrsnitt av Norges voksne, mannlige befolkning, fra 19 til 66 år.
Landet rundt
Hvor kom de så fra, de 194 drepte? 15 kom fra Sovjetunionen og seks fra Storbritannia. Av de sovjetiske var det også enkelte fra Ukraina, kanskje også fra andre sovjetrepublikker.
Den største gruppen, de 173 nordmennene (hvorav én dansk-født), kom fra store deler av landet. De aller fleste er fra den sørlige delen, sør for Dovre. Lenger nord ble motstandsfolk henrettet særlig på Falstad, men også flere andre steder, inklusive på Kristiansten festning i Trondheim; i Troms og i Finnmark. Kommunestrukturen er endret flere ganger siden krigen, men ofrene representerer mer enn femti daværende kommuner.
Mange av trandumofrene kom fra de største byene; fra Bergen, Drammen, Oslo, Stavanger og Trondheim. Den største gruppen ble født i Oslo (28), dernest i Stavanger (15) og Bergen (7). Atskillige av de henrettede tilhører grupper som ble tatt sammen, flest etter forsøk på å ta seg over til Storbritannia. Derfor er også noen små steder sterkt representert, som Time i Rogaland: Fem mann herfra blir skutt 21. mai 1942, etter å ha blitt dømt til døden for forsøk på å flykte over Nordsjøen. Også 29. desember 1941 blir en kar fra Time, fenrik Ragnvald Olav Olsson, skutt. Han henrettes etter å ha blitt dømt til døden for spionasje. Olsson var én av de første elleve som ble drept på Trandum, på Flatnermoen.
