De britiske ofrene

Seks britiske borgere henrettes i Trandumskogen: Britiske kommandosoldater; tatt som krigsfanger, og drept uten dom. De visste ikke at de skulle bli skutt, 18. januar 1943, men vi vet mye om saken deres. Fordi den ble etterforsket etter krigen.

På seremoniplassen i Trandumskogen vaier en britisk vimpel. På én av de gamle gravene finnes hver høst, den andre søndagen i november – Remembrance Sunday – en rød valmue. Den er laget av silke, og den er symbolsterk. Slike poppies blomstret i store mengder på de blodstenkte dødsmarkene i Flandern og Nord-Frankrike under den første verdenskrigen. Å bære dem på minnedagen er britenes måte å hedre sine døde soldater på – også de drepte i Trandumskogen. Dødsskogen. Under den andre verdenskrigen.

Ofrene

De seks britene er unge; fra 21 til 28 år. De er soldater; de er i uniform når de tas – og skal etter internasjonale avtaler behandles som krigsfanger. Men de henrettes i sivil – i strid med krigens folkerett. Tyskerne ser på dem som kommandosoldater og sabotører. Da er orden klar: De skal dø. Dermed er de dødsdømt. Dermed blir de skutt. Uten dom. Etter krigen blir flere av de tyske bødlene stilt for britisk krigsrett for denne spesielle henrettelsen. Én av dem dømmes til døden, men overlever. I 1954 er alle frie menn. Overlever gjør ikke de seks unge britene. De skytes. Med bind for øynene. Med kaldt blod. I Trandumskogen.

De seks er tatt til fange og tatt til Grini. Her sitter de, til de en tidlig, kald januarmorgen fraktes ut til Trandumskogen. Fem engelskmenn og én waliser. Fem ingeniørsoldater og én marinegast.

De fem ingeniørsoldatene tas i Rogaland, og hentes til Oslo for avhør. Marinegasten tas i Trøndelag, og avhøres i Trondheim – før han blir ført til Grini. Og Trandumskogen.

Operasjonene

De britiske ofrene er overlevende etter to mislykkede kommandoaksjoner: Én mann tas til fange under et forsøk på å senke Tirpitz i Trondheimsfjorden, i Operasjon Title, høsten 1942. De fem andre er overlevende etter den første, og mislykkede, operasjonen for å sprenge tungtvannsanlegget på Vemork, en knapp måned senere: Operasjon Freshman.

Det er den legendariske norske sjøoffiseren Leif Larsen, Shetlands-Larsen, som tar de seks britiske sabotørene fra Royal Navy over Nordsjøen og til Norge, om bord i fiskekutteren Arthur. Den er ombygd for anledningen: For å skjule dvergubåter, såkalte Chariots. Og de britiske soldatene. De seks britene, og de fem nordmennene som er mannskap, har en viktig oppgave. De skal senke Tirpitz. De blir ikke oppdaget, men oppdraget mislykkes når ubåtene sliter seg løs i uvær. Nær målet, godt inne i fjorden.

To mann er med som førere for ubåtene. Robert Evans er en av dem. Angrepsdykkeren fra London er drøyt tjue år gammel. Han skal ikke bli stort eldre.

Arthur senkes, og mennene setter kurs for Sverige – til fots. Nær grensa blir gruppa med Larsen og Evans oppdaget av en av tysk soldat og en norsk quisling. I skuddvekslingen blir Evans såret; de andre kommer seg unna. Evans tas som krigsfange, og avhøres. Det er på ordre fra generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel, øverstkommanderende for det tyske forsvaret, Wehrmacht, at han blir skutt på Trandum. Det skjer drøye ti uker etter at han tas til fange.

Robert «Bob» Evans er en ung britisk soldat; en liten brikke i et stort spill. Men forsøket på å senke det tyske slagskipet Tirpitz ses på med det største alvor av tyske myndigheter. I så stor grad at under oppholdet på Grini får Evans besøk av selveste generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge!

Tirpitz var et høyt prioritert mål for de allierte. Det var også Norsk Hydros fabrikk på Vemork, Rjukan: Tungtvannsanlegget. Det sprenges av en gruppe norske kommandosoldater fra Kompani Linge, i Operasjon Gunnerside, i februar 1943. Den er vellykket. Dét var ikke den foregående Operasjon Freshman, i november 1942. Da skulle britiske ingeniørsoldater sprenge fabrikken. Operasjonen mislykkes. Det koster 41 mann livet. Fem av dem møter døden i Trandumskogen.

De fem henrettes 19. januar 1943. Da har det gått nøyaktig tre måneder siden de tok av fra Wick i Skottland: Herfra flyr to bombefly, med to store glidefly på slep. Glideflyene skal ta 48 soldater til Rjukan. Det går galt. Det er tekniske feil; det blir dårlig vær – og ett av glideflyene krasjlander i Fylgjesdalen ved Lysefjorden.

Det andre bombeflyet og glideflyet styrter på Helleland ved Egersund, 20. november 1942. Sju omkommer, fjorten overlever. Wehrmachts øverstkommanderende i Stavanger, oberst Erwin Probst, får dem dømt til døden. De tas til den tyske leiren på Slettbo ­– og skytes.

To piloter og seks soldater i den første ekvipasjen omkommer. I henhold til ordre fra øverste hold i Berlin skal britiske sabotører drepes. Ni overlever, men blir tatt av tyskerne. Fire dopes ned, myrdes og dumpes i sjøen ved Kvitsøy. Fem blir tatt til Oslo for avhør. De havner på Grini. Det er de som snart skal skytes på Trandum.

Henrettelsene

Av alle henrettelsene i Trandumskogen er dette den best dokumenterte. Årsaken er de mange avhør britiske militære myndigheter gjorde av soldater fra den tyske Sonderkommando som deltok denne natta. Også rettssakene mot dem i Hamburg, høsten 1946 og vinteren 1947, er godt dokumentert.

Det er SS-Hauptsturmführer Oskar Hans som leder Sonderkommando. Tidlig 18. januar 1943 tilkalles han av det tyske sikkerhetspolitiets sjef i Norge, SS-Standartenführer Heinrich Fehlis. Det er intet uvanlig i det. Det er på hans ordre henrettelsene skjer. Men denne gangen er det en spesiell sak. Den krever ekstra hemmelighold på Victoria Terrasse – og ekstra vakthold, også av Wehrmacht, i Trandumskogen. Det er, for første og eneste gang, britiske borgere som skal henrettes her. Oskar Hans skal i avhør etter krigen erklære at han fikk opplyst at de var dømt til døden, at dommen var bekreftet.

Ordren er at henrettelsen skal skje neste morgen, 19. januar. Fangene hentes tidlig denne kalde januar-tirsdagen. Fra Grini bruker kolonnen to, to en halv time ut til Trandumskogen. Det er snø og is. Lastebilene – med fangene – klarer å ta seg ut mot stridsvognskytebanen. Normalt settes fangene av inne i Trandum leir, men dette er ingen normal henrettelse. Derfor er det ekstra vakthold, og ikke bare av egne folk fra Sonderkommando. Nå er vaktmannskap fra Wehrmacht også på plass.

Ett lag fra Sonderkommando er sendt ut dagen i forveien. Det graver graven. Den skal være om lag 3,5 meter lang, 2,5 meter bred og to meter dyp. Laget blir ikke helt ferdig, før det blir for mørkt til å grave. Når Oskar Hans inspiserer tirsdag morgen er han ikke fornøyd. Mens fangene venter på lastebilene, to–tre hundre meter unna, blir graven utvidet. Men dét vet ikke fangene. De vet ikke en gang at de skal skytes. De er blitt fortalt at de skal til avhør – hos en militær kommisjon i et militært område. Derfor må de få bind for øynene. Derfor vet de ikke hvor de er, skjønner ikke hva som skjer.

Mens de venter på at graven skal bli stor nok, bys de sigaretter av sine bødler. Og fordi det er bitende kaldt får både fanger og soldater te med rom.

De britiske fangene marsjeres, sivilt kledd – dårlig kledd – ut til graven. Med bind for øynene. Skjønner de hva som skal skje? Vi vet ikke. Ifølge de avhørte tyske soldatene virker det ikke sånn. Heller ikke når de stilles opp ved graven, med hendene bundet, sier fangene noe. Ennå er det vintermørke i Trandumskogen. Men kanskje kan de ane noe gjennom gasbindet foran øynene? I så fall skimter de kanskje femten tyske soldater med våpnene klare, bare fem til åtte meter fra graven. Rett foran dem.

Eksekusjonspelotongen er instruert: De skal skyte én salve på signal. To mann skal sikte på hodet; én på hjertet – på hvert offer. Normalt gir Oskar Hans ordren «Feuer!» – «Ild!». Men her skal ikke britene vite at de skal skytes – som om dét lenger betyr noe, sekunder før de skal dø. Med et hvitt håndkle gir han et stille signal om å heve geværene. Så kommanderer han «Achtung!» Skuddene faller. Seks unge briter dør.

Bødlene har gjort jobben. Noen blir igjen for å dekke til graven. De andre går tilbake til bilene. Der venter kaffe og frokost.

Krigsrettssaken

De tyske bødlene som sto for henrettelsen av de seks soldatene stilles for en britisk militærdomstol i Hamburg, i den britisk-okkuperte delen av Tyskland, i august 1946. Trandumcase no. 1. Alle hevder seg uskyldig. Ni mann dømmes til 14 års fengsel; de øvrige fire blir frikjent.

Sonderkommando-sjefen, Oskar Hans, stilles også for britisk krigsrett i Hamburg, etter å ha blitt deportert fra Norge. I august 1948 blir han dømt for drapene på de seks britene. Trandumcase no. 2. Han får dødsstraff, men den blir gjort om til 15 års fengsel. Allerede i 1954 settes han fri.

Det er en lege fra Luftwaffe, Stabsatzt Werner Fritz Seeling, som deltar i drapene på fangene i Stavanger. Etter den tyske kapitulasjonen tas han til fange. 6. november 1945 avhøres han av britene – i Trandum leir! Deretter, i desember, stilles han for britisk krigsrett i Norge. Her dømmes han til døden. Klokka fem over ni på morgenen, torsdag 10. januar 1946, henrettes Seeling – på Akershus festning.

Dømmes til døden gjør også den tyske øverstkommanderende i Norge gjennom storparten av krigen, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst. Nürnberg-tribunalet ilegger dødsstraff – blant annet på grunn av henrettelsen av de britiske fangene i Trandumskogen. Men i motsetning til de seks britene unnslipper von Falkenhorst eksekusjonspelotongen. Han dømmes til døden, før dommen omgjøres til livsvarig fengsel – og etter hvert settes fri. Som Oskar Hans. Fangene døde. Bødlene overlever.

De seks britiske ofrene fra Trandumskogen bisettes i gravlunden for soldater fra Det britiske samveldet, på Vestre gravlund i Oslo, i august 1945. Under full militær honnør.