De sovjetiske ofrene

15 sovjetborgere henrettes i Trandumskogen. Sovjetiske soldater: Tatt som krigsfanger, drept uten dom. Vi vet når de ble skutt, vi kjenner identiteten, men vet lite om dem. Og alle var ikke russere. Noen var ukrainere.

Minnesmerket i Trandumskogen har innskrift på tre språk. Ett av dem er russisk. For her ble også 15 sovjetiske borgere myrdet: Den første skytes onsdag 12. august 1942. To år senere, tirsdag 5. september 1944, blir seks sovjetere skutt. Så blir åtte henrettet mandag 30. oktober 1944. Det er den siste av henrettelsene i Trandumskogen. De åtte sovjeterne og 14 nordmennene som skytes denne dagen er de siste av de 194 trandumofrene.

Ofrene

De 15 er krigsfanger. Så langt vi vet, skytes de som straff for fluktforsøk: Forsøk på å flykte fra tysk krigsfangenskap i Norge. I avhør etter krigen oppgir en tysk offiser mytteri som årsak.

Høsten 1943 ble det gitt ordre om at sakene til sovjetiske krigsfanger som forsøkte å flykte eller begikk kriminelle handlinger skulle overføres til det tyske Sicherheitspolizei (Sipo). Wehrmacht skulle så fastsette straffen. Om dette ble døden, skulle Sipo foreta henrettelsen. Og straffen for å flykte, eller sette seg opp mot leirledelsen, var døden.

Vi vet ikke hvordan dette ga seg utslag for sovjeterne som ble skutt på Trandum. I avhør etter krigen sier både Gestapo-sjefen Siegfried Fehmer og Sonderkommando-sjefen Oskar Hans at de ikke kjenner til at sovjetiske fanger ble dømt i krigsrett i Norge. Flere vitner bekreftet i norske rettssaker etter krigen at det var godt kjent at rømte sovjetiske fanger kunne skytes uten dom.

I løpet av krigsåra blir om lag hundre tusen sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. Mange av dem omkommer av sult og sykdom. Mange blir drept der de er, i fangeleirer og på tvangsarbeid. Omkring 13.700 sovjetiske fanger mister livet i Norge under krigen. 15 blir skutt i Trandumskogen. De skytes uten dom.

Kunnskapen om de sovjetiske ofrene er liten. De identifiseres etter krigen. Navnene er kjent, men skrivemåten er usikker – fordi de er transkribert fra det kyrilliske alfabetet, eller skrevet ned etter uttale. Tyske og norske kilder har derfor avvikende skrivemåte. Det samme gjelder hjemstedene deres. De er oppgitt for noen av de 15, og inkluderer Rostov, Sibir og Stalingrad – og Ukraina.

Historien til ett av ofrene er godt kjent: Boris Mironovitsj Reznik var offiser og lege. I 1941 tjenestegjør han i 89. panserregiment, ved Uman i hjemlandet Ukraina. Nazi-Tyskland har nettopp invadert Sovjetunionen i Operasjon Barbarossa. De tyske styrkene omringer de to sovjetiske armeene i Uman, i det sentrale Ukraina. Dette er et av de første, store slagene på østfronten. Sovjetunionens Røde armé lider nederlag; tyske Wehrmach tar 103.000 sovjetiske soldater til fange. Én av dem er Boris Mironovitsj Reznik.

Han skal klare seg, lenge. Til tross for at han er jøde. Fordi han er lege. Forholdene i de tyske fangeleirene er elendige, også i Norge, og det er behov for medisinsk sakkyndige. I 1942 blir Boris Reznik sendt til Norge med en transport av fanger til Jørstadmoen ved Lillehammer. Senere blir han fangelege på Vestlandet. Fra Bergen blir han, 24. mars 1944, sendt til Grini. Fange nr. 13549 Boris Reznik ble født i Labun, Ukraina, 15. mai 1917; drept i Ullensaker, Norge, 30. oktober 1944. Dette lille er hva som vites om ett av de sovjetiske ofrene fra Trandum; den av de 15 vi har mest kunnskap om. Det er lite, men litt mer enn oppføringen i Norsk fangeleksikon: «Skutt på Trandum. Lege. Jøde.»

Boris Reznik er én av i alt 22 menn, og én av åtte sovjetere, som henrettes i Dødsskogen denne mandagen i oktober 1944. Fangene blir skutt i puljer. Når det er Rezniks tur får vi aldri vite. Kanskje er han den aller siste av de 194 nazistene myrdet i Trandumskogen? Boris Reznik ble 27 år gammel.

Ett de sovjetiske ofrene er innført i fangeregistrene fra Møllergata 19: Grigorij Silovitsj Demura blir arrestert 28. juli 1942, overført til Grini 1. august – og skutt i Trandumskogen 12. august. Sersjanten fra Ukraina er én av to mann som henrettes denne dagen. Den andre er Paul Kvamme fra Bergen. Kvamme ble dømt for utgivelse av en illegal avis; Demura henrettes uten rettssak og dom – uten kjent årsak. Fra fangekortet finnes også et bilde av 27-åringen. Det er det eneste fotoet vi kjenner av de sovjetiske ofrene.

Graven

De sovjetiske ofrene finnes sammen med de andre, i den grufulle åpningen av gravene i Trandumskogen, sommeren 1945. De blir identifisert, og kremert.

18. oktober 1945 er det en høytidelig urnenedsettelse på Vestre gravlund i Oslo. Seks sovjetiske soldater danner æresvakt. En tropp fra Garden er oppstilt. Norske og sovjetiske offiserer deltar, og hedrer de døde. Generalmajor Olaf Helseth legger ned krans på vegne av norske myndigheter; generalmajor Petr Fillippovitsj Ratov, fra den sovjetiske militærdelegasjon, på vegne av det sovjetiske folk.

Feltprost Laurentius Koren holder minnetalen. «Jeg kjenner dem ikke», sier han, «men likevel er de kjente, ja vi kjenner dem alle sammen. De ofret sitt liv i kampen for menneskenes lykke, de ofret det største av alt. Vi følger dem med takk til deres siste hvilested».

Det er musikk, også sovjetisk: Stykker av Modest Mussorgsky og Pjotr Tsjajkovskij. Ved graven får presten, med få ord, fram den siste, sterke hilsenen: «I fremmed land, men kun omgitt av venner, finner dere deres siste hvilested».

«Russere»

I etterkrigstida var det vanlig å snakke om russiske fanger, russiske ofre, og russerleire. Russland ble gjerne brukt som synonym på Sovjetunionen, som den gang var staten – og Norges allierte i kampen mot Nazi-Tyskland. Russland var én del av Sovjetunionen; Ukraina var en annen, Hviterussland (Belarus) en tredje. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble Ukraina og Belarus, i likhet med andre tidligere sovjetrepublikker, selvstendige stater.

Ikke minst i lys av Russlands overfall på Ukraina i 2022 er nasjonaliteten til ofrene i Trandumskogen – ut over å være sovjetborgere under krigen – blitt en aktuell problemstilling. Trolig er minst tre av de 15 sovjeterne fra Ukraina. Men skrivemåten på hjemstedet, oppført på de tyske fangekortene, samsvarer ikke med nyere skrivemåte, og vanskeliggjør plassering.

Ukraina var, ved siden av Leningrad og Stalingrad, den del av Sovjetunionen som fikk hardest medfart som følge tyske angrep og okkupasjon. Nazi-Tyskland la deler av Vest-Ukraina under sin administrasjon i Polen og Romania. Resten av landet ble styrt av et Reichkommissariat, i likhet med Norge. De ukrainske tapene var enorme. Det er anslått at mellom fem og sju millioner mennesker her mistet livet. Om lag 1,5 millioner ukrainske jøder ble utryddet. Rundt 2,2 millioner ukrainere ble ført til Tyskland som slavearbeidere; såkalte Ostarbeiter. Mange kom utvilsomt også til Norge – kanskje også til ‘Russerleiren’ på Trandum?

De samlede sovjetiske tapene var ekstreme: Lenge var det anslått at 20 millioner sovjetere mistet livet under andre verdenskrig. Senere russisk forskning oppgir 26,6 millioner, inklusive døde som følge av krigen. 8.668.400 av de døde var militært personell. Hvorav 15 som ble myrdet i Trandumskogen.

De sovjetiske styrkene drev de tyske angriperne på retrett fra Ukraina i 1943, og tok Kyiv i november. Høsten 1944 var Ukraina samlet under sovjetisk kontroll. I 1945 ble Ukrainas grenser i vest trukket opp.

Tyske soldater som var forlagt i Trandum leir deltok i de blodige kampene i Ukraina. 25. Panzer-Division ble opprettet i Tyskland i 1942, for så å bli sendt til Norge. Avdelingen lå på Trandum og Jessheim til august 1943. Da ble den overført til Danmark, for så å bli sendt til østfronten. Her deltok divisjonen i harde kamper i Ukraina. Her ble den på det nærmeste utslettet.