Familiene

Det er 194 som ble henrettet. Men drapene berører langt flere, mest av alt de etterlatte. Bare menn henrettes, men også ektefeller arresteres og tortureres. Enker må bære mye av børa, resten av krigen. Barn blir farløse. Noen får aldri se sin far.

Det var flere ofre for henrettelsene i Trandumskogen enn dem nazistene skjøt. De henrettede ble berøvet livet. De som ble igjen ble frarøvet sine kjære. De kunne lese i avisen at ektefeller og forloveder, fedre og brødre var skutt, men ikke hvor. Likene ble ikke utlevert, de ble gjemt. De pårørende måtte vente til freden kom før de fikk sannheten. Til massegravene i Dødsskogen på Trandum ble funnet. De færreste fikk ta farvel. Noen så sin nærmeste for siste gang i fengsel. Noen av dem satt selv fengslet, samme sted.

Flere av de henrettede kom fra familier der også andre var aktive i motstandskampen – og som måtte betale for det. Noen med livet. Flere av de etterlatte fikk slite med psykiske plager. Noen av dem livet ut.

Fedre og sønner

Torsdag 14. oktober 1943 henrettes tretten mann i Trandumskogen. Blant dem er den 37-årige fiskeren Lars Elias Telle fra Telavåg på Sotra. Dødsdommen falt i SS- und Polizeigericht Nord dagen før. Den siste natta, de siste timene, sitter de dødsdømte for seg selv på Grini. Et annet sted i fangeleiren sitter faren, Laurits Telle. Noen ordentlig avskjed er det ikke snakk om. Farens siste ord til sønnen, når døden henger over dem begge, er et løfte:

«Soframt du står dette over, Lars, og eg vert drepen, då må du lova meg å ta deg av familien vår! Og vert du drepen, so lovar eg å ta meg av din familie! Hold motet oppe Lars, og Gud velsigne deg, sonen min!»

Den blir den gamle som må bære børa videre. 66-åringen tar det tungt når en medfange overbringer den brutale nyheten: Sønnen er skutt. Samme kveld får en tysk vaktsoldat smuglet inn et nytestamente til Laurits. Det har tilhørt Lars. Det inneholder en siste hilsen: «Kjære far! Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder, da er livet ei så svært, døden ikke heller! Din sønn Lars, 19.10-42. Kl. 2,15». Ikke mange minuttene etter at han skrev disse, sine siste ord, hentes Lars Telle ut av dødscella. For å fraktes til Trandumskogen. For å bli skutt.

Det er mange i Telle-slekta som tas av tyskerne under Telavåg-aksjonen, 26. april 1942. Seks mann Telle mister livet. Foruten Lars, som dør på Trandum, omkommer fem av dem i tyske konsentrasjonsleire: Tre i Sachsenhausen, én i Dachau og én i Neuengamme. Ingen av kvinnene blir skutt, men alle blir internert. Det gjelder også kona til Lars, Anna Telle. De er foreldre til fem. I fangenskap skal det bli seks. Den yngste får Lars aldri møte.

Dette er ikke den eneste barnet som blir født etter at faren er henrettet i Trandumskogen. «Min far som jeg ikke fikk se». Dødsannonsen til Reidar Kristoffersen i juli 1945 er brutal – på flere måter. Sjåføren fra Nedre Eiker blir skutt på Trandum 7. september 1942. Da er dattera, Anne Mari, ennå ikke født.

I mars 1942 får Arne Vigre vite fra kona Magda Vigre at han igjen var blitt far til en liten datter. Han sitter på Grini, frykter dødsdom – og ber om at jenta må bli døpt så snart som råd er. Dødsdommen faller, 9. mai. Vigre henrettes to uker senere, 21. mai – uten at dattera er døpt, uten at han har møtt henne, uten å kjenne navnet hennes. Han skriver en siste hilsen, som smugles ut til kona: «Men jeg håber at vi møtes igjen i himmelen».

Torgeir Sikveland fra Time er blant de femten fra Jæren som henrettes denne mai-torsdagen i 1942. Far Elling Sikveland sitter også på Grini, til han blir løslatt i mai året etter. Gjennom en luftekanal har far og sønn noe kontakt de siste dagene Torgeir levde. Den siste samtalen har de kvelden før sønnen føres til Trandum. 64-årige Elling står i vinduet på sykeavdelinga. Her ser han sønnen (29) og kameratene blir ført ut, og tatt inn i lastevogner fra Sonderkommando. Som på signal snudde de seg, og vinket til far Sikveland i vinduet. En siste hilsen før døden.

Mann og kone

Flere av de henrettede på Trandum tilhører Osvald-gruppa. De fleste av dem er kommunister, og startet tidlig med sabotasjeaksjoner. En av disse er Ottar Lie. Dreieren fra Løten er en av 17 mann som henrettes i Trandumskogen, 1. mars 1943, 46 år gammel. Ottar Lie sitter i ledelsen av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Både han og kona Inga Lie er aktive i motstandsarbeid. Begge arresteres; begge tortureres. Begge sitter på Møllergata 19 og på Grini. I en lang periode sitter de der samtidig.

Ottar blir skutt; Inga overlever. Barnet hun bærer på mister hun under torturen. Men det er først når hun kommer til konsentrasjonsleiren Ravensbrück at hun tre måneder senere får vite, av en familievenn, at Ottar er henrettet. Inga Lie – «Mor Inga» – overlever Ravensbrück. Med sin godhet bidrar hun til at flere andre også gjør det. Deretter berger hun seg gjennom Mauthausen-leiren – og reddes av De hvite bussene. Det er under et møte i NKP i juli 1945 at hun får beskjeden: Ottar Lie er identifisert. Som ett av de 194 ofrene i Trandumskogen.

I en hilsen til mannen skriver Inga Lie blant annet: «Det var nok vårt håp når vi sammen drog ut i illegaliteten, at vi sammen kunne få oppleve slutten på fridomskampen, men slik gikk det altså ikke. En morgen kom de tyske bødler og gjorde slutt på det hele.» På Trandum.

Her henrettes også Petter Albert Hammerø, 5. september 1944, etter å ha sittet på Grini fra juli. Kona, Sigrid Hammerø, får beskjed om at han hadde sluppet unna til Sverige. Det hadde han altså ikke. Begge er aktiv i motstandskampen, og heller ikke Sigrid slipper unna tyskerne – og døden. 21. juli 1944 henrettes hun utenfor Grini. Med nakkeskudd. Uten anklage. Uten dom.

Ragna Rossnes overlever krigen; fangenskap på Grini og deretter i Tyskland. Dermed kan hun sette inn dødsannonse for sin mann, Hugo Rossnes – som «falt for sitt land på Trandum, 30. oktober 1944, 38½ år gammel». De arresteres sammen, 9. november 1943. Så ser de ikke hverandre mer.

Enker og barn

En del av ofrene fra Trandumskogen er ugifte og barnløse. Men flere er gift – og har barn. De etterlatte får det tøft, både materielt og mentalt: Først under den farlige motstandsaktiviteten, så etter arrestasjonen, deretter etter henrettelsen – og til sist, for mange: Også etter freden. Historiker Jan Magne Arntsen har gått opp historien til Tjemsland-gruppa i Stavanger, og kartlagt konsekvensene for de etterlatte. Historiene herfra illustrerer utfordringene mange av dem sto overfor:

Etter at gruppa rulles opp blir ni medlemmer henrettet på Trandum, 9. og 10. mai 1944. Når Norge og Stavanger ett år senere kan feire friheten, har ikke alle like mye å glede seg over. De har mistet noen. Øyvind Nordbø er ennå ikke fem år når freden kommer. Han er for liten til å forstå at han ikke har noen far; at faren Georg Nordbø er drept. Søster Lillian er åtte, og forstår nok. Den 30-årige sjåføren ble skutt 10. mai. Dagen før ble den jevnaldrende stein- og jordarbeideren Henry Viktor Larsen henrettet. Han etterlater seg også to små barn, Hans Henning og Viktor Henry. Fredsåret 1945 er de fem og fire år gamle. De to enkene, Astrid Nordbø og Ebba Larsen, finner sammen etter krigen. De støtter hverandre. Men det røyner på. Ebba sliter med ettervirkninger. Hun klarer ikke alltid å ta hånd om barna. Sårene stikker dypt. Dypt i sinnet.

Tjemsland-karene blir dømt. De dømmes til døden. Familiene vet derfor hva som venter. Men de vet ikke når dommene fullbyrdes. De får ikke beskjed, ikke før det kommer i avisa! «Har du lest avisa i dag, fru Emanuelsen», spør ei venninne Eline Emanuelsen, som 10. mai står i kø foran en butikk. Det har hun ikke. «Sønnen din er skutt».

Steinarbeider Arthur Waldemar Emanuelsen skytes på Trandum 9. mai 1944, 34 år gammel. Hermetikkarbeider Arnt Andersen var også medlem av Tjemsland-gruppa. De to henrettes i Trandumskogen samme dag. Før skuddene faller blir Arnt og Arthur bundet sammen. Med ståltråd.

Flere av Tjemsland-enkene sliter økonomisk. Dette er vanlige arbeidsfolk, og familiene sitter trangt i det fra før. Margit Johansen sitter igjen med tre barn når mannen Martin August Johansen blir tatt i august 1943. Han blir skutt i Trandumskogen, 9. mai 1944. Uten inntekt strever enka. Da kommer støtten fra partikamerater i NKP godt med. Det gjør også de anonyme gavene som innimellom er satt på trappa. Gjerne mat, kanskje noe mer. Men ikke nok. Ungene må bo hos besteforeldrene ei tid. «Mor klarte ikke å fø oss».

«Vi er totalt ribbet for alt», skriver Marthe Christensen, fredsmåneden mai 1945. Alle eiendeler. Og mannen, dansk-fødte Peter Christensen med dekknavnet Simen. Begge, og deres 15-årige datter Erna, arresteres i sitt hjem på Høybråten i Oslo, 10. juni 1943. De er angitt. Mor og datter blir satt inn på Bredtveit; far på Møllergata 19. I tre måneders tid, fra august til november 1943, sitter alle tre på Grini. Når Marthe løslates i januar 1944, er det ennå vel åtte måneder til mannen skal henrettes, 6. september. På Trandum.

Familieofre

Fem brødre blir arrestert i Grimstad i januar 1943. Én av dem er redaktør Olav Dyvik. Han er Milorg-mann og tilknyttet etterretningsorganisasjonen XU. Han henrettes i Trandumskogen 9. mai 1944, sammen med blant andre Milorg-lederen Arne Laudal, samt sju mann fra Tjemsland-gruppa. Tre brødre Dyvik – Alv, Einar og Kåre – blir etter opphold på Arkivet i Kristiansand, og deretter Grini, sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland. De overlever. Én, Oddvar Dyvik, havner i Nacht- und Nebel-leiren Natzweiler. Der dør han i juni 1944; bare en drøy måned etter bror Olav.

Kragerø-karen Borti Reichelt er 28 år gammel når han skytes, som en av de aller siste i Trandumskogen, mandag 30. oktober 1944. I bibelen sin, datert 11. desember 1942 på Grini, har han skrevet inn fangeoppholdene: Møllergata 19–Grini–Møllergata 19–Grini–Akershus–Ullevål–Grini. Den siste anførselen lyder: «Skutt på Trandum, oktober 1944». Den har han selvsagt ikke ført inn selv. Det gjør mor Maria Reichelt etter krigen. Etter at sønnen er funnet død i Trandumskogen. Etter at datteren Mathilde Reichelt er kommet levende tilbake fra konsentrasjonsleiren Ravensbrück, i mai 1945. Levende, så vidt.

Under denne siste eksekusjonen i Trandumskogen, 30. oktober 1944, blir også Karl Ludvig Sørensen skutt. Bankassistenten fra Sandefjord gikk tidlig inn i motstandskampen, og klarte å holde seg unna Gestapo helt til mai 1944. Da blir det opphold på Møllergata 19. 28-åringen er forlovet. Bryllup planlagt, bare krigen tar slutt. Han har ikke lov til å skrive brev. Den siste hilsen til familie og forlovede skriver han ned i august 1944. Først etter frigjøringa overbringes den av fangekamerater:

«Mitt eneste håp er å få se dere igjen». Sånn skulle det ikke gå. To måneder senere blir Sørensen ett av 194 ofre for nazistenes henrettelser på Trandum. Han er én av de aller siste som må bøte med livet i Dødsskogen.

«Mange av oss husker ikke minst Borti Reichelt», skriver den norske presten som fikk tilgang til fangene på Akershus, Dagfinn Hauge. «Høsten 1944 forsvant han, og ingen kunne gi skikkelig beskjed. Etter krigen fant man graven hans på Trandum».

En annen av de dødsdømte Hauge møter på Akershus, er den 49-årige løytnanten Karl Fritjof Schei, som henrettes 7. september 1942. Familien er heldig, i den forstand at den flere ganger får møtt ham. Krigen skal gå hardt inn på sønnen Rolf Schei. Allerede under felttoget i april 1940 mistet han broren Hans Jacob Schei. Som voksen skal Rolf Schei mange ganger delta i minnehøytideligheter i Trandumskogen. Under en slik blir han i 1995 intervjuet i Romerikes Blad. Han er ikke bitter på den vanlige tysker, sier Schei, men han har vondt for å tilgi alle nordmenn som løp okkupantenes ærend under krigen. Medløpere. Angivere.

Dagfinn Hauge holder minneord denne dagen, femti år etter frigjøringa, femti år etter de groteske likfunnene i Trandumskogen. Rolf og kona Astrid Schei får veksle noen ord med den gamle presten. Presten som i september 1942 overbragte den dødsdømte Karl Fritjof Scheis aller siste ord til de etterlatte. «Ord som forblir i familien.»

Fangemøter

Fangene lever under et strengt regime. Hvordan det praktiseres er uforutsigbart. Noen av de dødsdømtes pårørende får besøkstillatelse. Andre får det ikke. På Akershus får fengselsprest Dagfinn Hauge møte fangene. Han formidlet beskjeder til familiene. Han må også overbringe noen av dødsbudskapene.

Eksempler på disse kontaktene forteller han om i boka «Slik dør menn», som han skrev rett etter krigen. Pårørende kommer til Akershus fengsel med pakker. Det kan bli timer å vente før de får møte fangen. Hvis de i det hele tatt får det. For, skriver Hauge, «De fleste av dem kunne ikke få besøkstillatelse». Desto mer betydde pakkene de har med til sine kjære:

«En gammel, grå mor hadde fått levere sin pakke. Gutten hennes satt med dødsdom. Hun går stille ut fengselsporten, så usigelig fattig og hjelpeløs. Men rolig og sterk likevel, prøvd som hun er i mange års strid».

Det er en prøvelsens tid. For mange.