Prosedyren i Trandumskogen

Det skjer i ordnede former. Det er lover og forordninger bak dødsdommene. Det er regler og prosedyrer for henrettelsene. Det er et regelsett, og det følges. Uten at det hjelper de dømte. Fangene skal dø. På ordre.

Det er rutiner for hvordan fanger skal hentes i fengselet, og overtas av Sonderkommando, som har ansvaret for transporten ut til Trandumskogen, og for hvordan henrettelsene skal foregå – og sporene dekkes. Den juridiske forutsetningen er at den enkelte fange skal ha fått en rettskraftig dødsdom, og at eventuell anmodning om benådning er behandlet – og avvist.

Retterstedet

Sonderkommando sorterer under den tyske sikkerhetstjenesten. Trandumskogen ligger under kommandanten for Trandum leir. Han får beskjed i forkant av hver henrettelse, og iverksetter sine tiltak: Det innføres portforbud i leiren, og vakter sperrer tilgangsveier. Uvedkommende skal ikke komme under vær med hva som skjer.

Det er også derfor bare medlemmer av Sonderkommando som graver opp gravene, fyller igjen og kamuflerer dem. Det skulle bli vanskelig å finne dem etter krigen, og de skulle ikke være synlige for avdelingene som brukte øvingsområdet Trandumskogen var en del av.

Etter hver henrettelse skal avdelingens sjef, SS-Hauptsturmführer Oskar Hans, avgi rapport til sin overordnede, Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (BdS): Altså den øverste sjef for det tyske politiet i Norge, SS-Oberführer Heinrich Fehlis. Mange av dem som ble skutt uten rettssak og dom var i praksis dømt til døden av nettopp ham. I rapporten skulle eksekusjonens leder melde om fullbyrdelsen, med nøyaktig tidsangivelse. Stående ordre er at Oslo oppgis som eksekusjonssted. Trandum skal holdes hemmelig.

Ansvaret

Fangene sitter i tyske fengsler. De som henrettes på Trandum hentes oftest på Akershus og Grini, eller på Victoria Terrasse, dit de ofte er hentet fra fengselet i Møllergata 19. Ledelsen får et varsel, og klargjør avlevering av fangene til Sonderkommando.

Leirkommandanten på Grini, Alfred Zeidler, vitnet i rettssaken mot Oskar Hans. Han fortalte at et par timer før det fastsatte hentetidspunktet ble fangene hentet ut av cellene, og deres eiendeler ble registrert. Når Hans kom, overleverte han utleveringspapirene for fangene. Deretter kontrollerte han at de riktige fanger var framstilt. Når dette var bekreftet, overtok han fangene og førte dem bort.

Bekledningen var en sak i seg selv, og som ble relevant for identifiseringen etter krigen. Da fangene ble ført bort for å henrettes var de iført sine sivile klær. Men hvilke klær – og var de kledd god nok, særlig vinterstid? Gravfunnene tyder på at så ikke alltid var tilfellet. Men Zeidler benekter at noen ble sendt av sted vinterstid iført bare skjorte og bukse på vinteren. Og han har ikke kjennskap til at Fehlis skulle ha gitt ordre om at de dødsdømte skulle ha enklest mulig påkledning.  På spørsmål om det siste framholdt Hans ifølge vitneforklaring, at første gang han hentet fanger på Grini, i april 1942, «meddelte Fehlis ham at fangene skulde ha enklest mulig påkledning, for derved å vanskeliggjøre fluktforsøk». Hans overtok fangene og førte dem bort slik de var. «Det var ikke hans oppgave å kontrollere den bekledning de hadde på», står det i rettsdokumentene. Hans ansvar er å få fangene til Trandum – og få dem skutt.

Ved avhenting av fanger var det alltid en representant for anklagemyndighetene eller domstolen til stede.

Reglementet

Eksekusjonene ble gjennomført etter et militærreglement med tilleggsbestemmelser fra det tyske Reichssicherheitshauptamt i Berlin, og retningslinjer utgitt av Reichkommissar Josef Terboven og Höhere SS- und Polizeiführer Wilhelm Rediess, særskilt for Norge.

Disse punktene inngikk i reglementet for henrettelsene i Trandumskogen:

1. Før fullbyrdelsen måtte dømte bli gjort kjent med dommen
2. De dømte måtte være lenket under transporten og ved henrettelsen. (De dømte måtte ikke bindes til en stolpe).
3. Ved henrettelsen måtte de dømte ha bind for øynene.
4. Ved henrettelsen måtte det bli skutt i salver, hvis det ikke var blitt bestemt annerledes fra rettens side, eller det var nødvendig på grunn av andre omstendigheter (fluktforsøk, m.v.)
5. Ved salven måtte minst 3 mann skyte på hodet og 2 mann på hjertet til den dømte (tysk infanteriammunisjon 7,9). Avstand mellom 5 og 8 m. Alle skyttere i pelotongen måtte skyte med skarp ammunisjon.
6. Eventuelt nødvendig nådeskudd måtte avgis av eksekusjonslederen.
7. Eksekusjonsstedene måtte hemmeligholdes under alle omstendigheter.
8. På grunn av hemmeligholdelsen var det ikke tillatt at prester var til stede.
9. Det måtte ikke være tilskuere til stede ved eksekusjonen.
10. Fotografering var strengt forbudt.

Før enhver eksekusjon ble Sonderkommando inndelt i

1. Eksekusjonspelotongen
2. Avsperrings- og sikringsgruppe, og
3. Gravkommando

Oskar Hans forklarte i avhør at han ved alle de eksekusjoner han ble beordret til å gjennomføres, fikk han en skriftlig «Urteil» (dom) med fullbyrdelsespåtegning undertegnet av SS–Oberführer Fehlis. Denne ble lest opp for fangene da de ankom Trandum, før de ble ført inn til retterstedet. Dommen ble lest opp på tysk. Hvis noen ønsket det, ble den oversatt til norsk. De britiske fangene hadde ikke fått noen dom, og skulle ikke vite at de sto foran en pelotong. Hvordan dette ble håndtert overfor de sovjetiske fangene er ikke kjent.

Ett medlem av Sonderkommando, Werner Möller, fortalte i avhør etter krigen relativt detaljert om prosedyrene. Han hadde deltatt i flere, bl.a. 1. mars 1943, da 17 mann ble skutt:

Oskar Hans avtalte alltid med kommandanten på Trandum om spesielt vakthold rundt henrettelsesstedet, «slik at tyskerne i leiren ikke skulde merke noe». Ved dette tilfellet var også SS-Obersturmführer Kurt Silbermann, administrasjonssjefen fra SS- und Polizegericht Nord med. Fangene ble hentet på Grini, og ventet i korridoren i 2. etasje. «Endel folk (deriblant oftest Peukert og Baldauf) var på forhånd (dagen før) oppe og gravet en grav etter antallet av de som skulde skytes,» heter det i avhørsrapporten. Det er to medlemmer av Kontoret for savnede norske fanger, Margit Harr og Helge Hoel som avhører og skriver rapport:

«De kom dit op (som vanlig) ved 6-tiden om morgenen. Fangene var i sivile klær, og fikk låne pelser på bilen. Etter at bilkolonnen (en sikringsbil foran og en bak) var kommet inn på panserskytebanen, gikk alltid Hans først inn i skogen og var der lenge. Så fordelte han postene. Deretter ga ha ordre: «Fertig machen».

Alle mann var uniformert, og alle mann fikk stålhjelm på. Etter oppstilling i firkant bak fangebilen, slik at skytterpelotongen stod på begge sider, leste Obersturmführer Silbermann opp dommen, og at Der Herr Reichkommissar hadde avslått benådning osv. hvoretter tolken Heine gjentok på norsk. Etter oplesningen ble fangene igjen satt op på bilen. Derretter kommanderer Sörensen avmarsj til henrettelsesstedet. Vakten blir igjen. Disse fikk nå ordre om å bringe fangene frem 3 og 3. Fangene hadde bakbundne hender (med tau). De ble bundet for øynene, og ledet enkeltvis frem med en mann på hver side. Så hørte Möller en salve. Fangene som ble skutt falt baklengs ned i graven. Det var Hans som kommanderte fyr. Etter at alle var skutt forsøkte de etter ordre fra Hans å skjule graven best mulig med mose osv. Militærvakten rundt i skogen fikk ikke gå før Hans bestemte det.»

Reglementet – og prosedyren – gjaldt Sonderkommando. Det militære forsvaret, Wehrmacht, fulgte en noe annen praksis, bl.a. ved at en prest var tillatt å være til stede. Ved flere henrettelser utført av Sonderkommando var det derimot representanter fra domstolen, SS- und Polizeigericht Nord, til stede. En av dem, Hans Latza, forklarte i retten at «Reichsicherhauptamt uttrykkelig hadde bestemt at hverken en geistlig eller en lege skulle være til stede ved henrettelsen». Selv deltok Latza ved minst én henrettelse på Trandum. Ved den anledning snakker han med Oskar Hans etter at oppdraget er utført. Hans forteller da at det er Fehlis som har gitt ordre om at verken lege eller prest hadde lov til å være til stede ved henrettelsen.

Kunne fastsatte eksekusjoner utsettes? Også det var regulert. Og ja, det kunne de – men bare overfor sinnssyke og svangre kvinner.

Kilder: