Dommerne som dømte

De er ikke mange, men de dømmer mange til døden. De tyske domstolene i Norge under okkupasjonen henter fagdommere fra Tyskland. De avsier dommene i henhold til nazistisk justis. De dømmer etter lovboka. Bokstavene i den boka er brutale.

De er ikke mange, dommerne ved de tyske domstolene i Norge under krigen. Og ikke alle has fast tilhold her. Noen hentes fra Berlin for enkeltsaker. De fleste dødsdommer mot nordmenn – og de som henrettes i Trandumskogen – blir avsagt i SS- und Polizeigericht Nord, i åra 1942–44. Av de 16 dommerne som tjenestegjør her står ni bak fullbyrdede dødsdommer.

Jurister og nazister

Hans Paul Helmut Latza er dommer ved SS-domstolen i Oslo. Han er jurist – og han er nazist. Han er dommer – og har en høy offisersgrad: SS-Obersturmbannführer. Oberstløytnant. Som sådan opptrer han, og de øvrige dommerne, i uniform. Det samme gjør aktor. Dette er fagfolk som leder retten på juridisk grunnlag, men de dømmer like fullt etter Der Führers politiske premisser. Fra han kommer til makten i 1933, endrer Adolf Hitler det tyske rettsvesenet radikalt. Rettssystemet og domstolene blir et politisk instrument i den nye politistaten. For rettsstaten er satt til side. Også dommerne inngår i dette systemet. Det nazistiske.

Av de 16 dommerne ved SS- und Polizeigericht IX/Nord, er Latza den som er her lengst, fra 1940 til 1945. Han er også den som avsier flest dødsdommer: 33. Hit kommer han fra Praha. Før krigen var han SS-dommer i München. Latza skal langt på vei bli den som personifiserer denne SS-domstolen. Det er han som dømmer flertallet av dem som henrettes på Trandum..

De er skolerte: Sju av SS-dommerne her har juridisk doktorgrad. Mange har vært jurister i det sivile. Ved retten i Oslo er de ikke lenger sivile. Dette er en politisk domstol; en SS-domstol. De må derfor være medlemmer av Schutzstaffel, det fryktede SS. Det rimer dårlig med de rettsstatlige prinsipper nordmenn er vant med. Men så er da også rettsstaten satt ut av spill i Hitlers Tyskland. Og SS er for lengst blitt det viktigste terror- og undertrykkingsorganet i Nazi-Tyskland. Nå er det på plass også i Norge. Allerede i april 1940 er SS på plass i Norge.

Det er i denne SS-retten at norske patrioter skal møte de tyske dommerne. De uniformerte SS-dommerne.

Dommere og bødler

Det er ikke bare ved SS- und Polizeigericht IX/Nord nordmenn blir dømt til døden. Det skjer ved flere domstoler. Flere dommere dømmer nordmenn – og tyskere – til døden:

Én skal bli særlig beryktet: Walter Ernst Biron er Reichkriegsgerichtrat og Senatspräsident – formann – for den tyske Rikskrigsrett. Den settes flere ganger også i Norge; i Bergen og Oslo.

Biron dømmer også nordmenn til døden i Tyskland. 14 mann i den såkalte Alvær-gruppa får dødsstraff. Dømt av Biron, i Tyskland. De 14 henrettes i Berlin, 6. oktober 1942. Biron står bak i alt 31 fullbyrdede dødsdommer over nordmenn. Blant dem er de elleve Stavanger-karene som får sine dødsdommer forkynt i rikskrigsretten i Oslo tinghus, 7. desember 1941. Tre uker senere, i romjula, henrettes de på Flatnermoen.

Biron lever selv til 1946. Dommeren blir aldri dømt. Biron henger seg i fransk fangenskap mens han venter på at hans egen rettssak skal komme opp, 56 år gammel. Den norske advokaten Albert Wiesener er forsvarer i flere saker som føres for Walter Biron. Wiesener, som har studert juss i Tyskland og selv var medlem av det norske nazi-partiet Nasjonal Samling til han ble ekskulert i 1937, har lite godt å si om den tyske dommeren. «Herr Biron var utelukkende en maskin», skriver Wiesener i sin bok fra krigens rettssaker, og maskinen «arbeidet tørt og kjølig […]. Uten sentimentalitet knuste den mekanisk menneskeskjebner […]».

Enda tøffere er en annen senatspresident: Karl Schmauser regnes som en av de hardeste dommerne i Reichskriegsgericht. Også han hentes til Norge. På under et år, 1940–41, får han dømt 16 nordmenn til døden, men alle dommene blir omgjort til fengselsstraffer. Ennå er ikke tyskerne klare for å henrette norske motstandsfolk. Det skal snart endre seg.

Enkelte saker behandles grundig. Noen av de tidligste sakene kan ta et par uker. Andre bare et par timer. For det hender okkupantene har hastverk. Som under unntakstilstanden i Oslo og omegn i september 1941. Da settes standrett i Kristinelundveien 22 i Oslo; i lokalene til SS- und Polizeigericht IX:

To menn skal dømmes til døden, uavhengig av skyld, og bevis. Der Reichkommissar, Josef Terboven, trenger å statuere et eksempel. For å sikre smidig rettsbehandling settes SS-Oberführer Heinrich Fehlis på som rettens formann. Fehlis er sjef for Sicherheitzpolizei; det tyske politiet som normalt etterforsker sakene som fremmes i retten. Men her er det ikke tid til verken etterforskning eller normal rettergang. Fagforeningskarene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm skal dømmes til døden. Dommer Fehlis sørger for det. Utfallet er gitt. Bevis eller ei.

Rediess og Terboven

Dommerne dømmer, men andre bestemmer: Ingen dødsdom er rettskraftig før den er blitt bekreftet av Gerichtsherr – jurisdiksjonssjefen; altså den øverste ansvarlige for det tyske rettsapparatet i Norge. Det er Wilhelm Rediess, SS-general og politisjef. En dødsdom er formelt sett bare en juridisk betenkning, en anbefaling om henrettelse. Den må godkjennes før den fullbyrdes. Det er Rediess som tar beslutningen: Akseptere eller forkaste? Dø – eller leve? Over ham kan Der Reichkommissar, Josef Terboven, gi benådning. Det skjer sjelden.

Bødlene i Trandumskogen kommer fra Sonderkommando, en hemmelig tysk særavdeling. Avdelingens soldater handler på ordre. Det gjør langt på vei også de nazistiske dommerne. Ønsker Terboven – eller Hitler – dødsdom, så blir det gjerne det. Dommerne er i prinsippet uavhengige, og dødsdommer kan ikke bestilles. I praksis blir de det: Når Terboven forlanger dødsdom, blir det gjerne dødsdom. Men ikke alltid.

Dommerne dømte, men dømmes ikke selv. Verken det allierte Nürnberg-tribunalet eller tyske domstoler så på virksomheten som dommer under krigen som en forbrytelse. I det norske rettsoppgjøret ble noen tyske dommere stilt for retten, men hvis de hadde holdt seg til gjeldende lov og prosessene fulgte regelverket, kunne de ikke straffes. Ingen dommere fra SS- und Polizeigericht Nord ble tiltalt for virksomheten der. De tre dommerne som hadde dømt i den tyske standretten i februar 1945 ble derimot stilt for retten. Men frikjent.