Det nazistiske rettssystemet

Nazistene kommer til makten i Tyskland i 1933. Deretter forandres det tyske samfunnet raskt. Også rettsvesenet tilpasses den nye tid. Lovverket endres, metodene utvikles – for å kneble og knuse all motstand. Overgrep settes i system. Et brutalt nazistisk system.

I Tyskland kommer Adolf Hitler og hans Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) til makten som følge av demokratiske valg. Hitler bruker velgeroppslutningen – med én tredel av stemmene høsten 1932 – til å sikre seg diktatorisk makt med politiske overgrep og parlamentariske knep. I Norge tar det samme nazistiske regimet makten gjennom et militært angrep. Fra våren 1940 innfører det sitt nye rettssystem også her: Den nazistiske blodjustisen som så mange nordmenn skal få brutale møter med. I verste fall i Dødsskogen på Trandum.

Rettsvesenet

Rettssikkerheten forsvinner med nazismen; også i Norge. I Tyskland bygger det nye regimet systematisk ned rettsstaten, og erstatter den med sin egen struktur: Den nye politistaten. Jo, det er lover og domstoler, og lovene følges av i prinsippet uavhengige dommere. Det gir en ferniss av legalitet over undertrykkelsen. Og undertrykkelsen, forfølgelsen av de som vil forsvare demokratiet, starter med én gang nazistene tar over i Tyskland vinteren 1933. Konsentrasjonsleirene kommer ikke med krigen. De første henrettelsene skjer ikke under krigen. Undertrykkingen – og starten på utryddelsen – av meningsmotstandere og innbilte fiender av den tyske stat begynner lenge før. I 1933.

Den store forskjellen mellom Tyskland på 1930-tallet og Norge fra 1940 er at det er blitt krig, og nazistene strammer enda mere til. I Tyskland kom de til makten politisk; i Norge grep de makten militært. Krigen får stor betydning også for rettsvesenet. Bl.a. opprettes det krigsrett; Kriegsgericht. Også i Norge. Og politirett. Begge dømmer til døden.

Det tyske forsvaret, Wehrmacht, har selv fullmakt til stille folk for retten. Den har med seg sine egne domstoler: Feltdomstoler; Feldgericht. Også til Norge. De settes mange steder i landet. Også de avsier sine dødsdommer. Som fullbyrdes.

Det tyske politiet, Sicherheitspolizei, har sine egne domstoler. Også i Norge. Det er her de fleste fleste av de henrettede i Trandumskogen blir dømt, i SS- und Polizeigericht Nord. Den er underlagt det tyske politiet, men det gjør ikke sakene lettere for norske patrioter som stilles for retten, snarere tvert imot. For det tyske politiet er militarisert, og nøkkelen til å forstå hva denne domstolen virkelig er, ligger i de to bokstavene «SS»: Schutzstaffel.

Det er i det ideologiserte politiserte SS at kjernen i den tyske undertrykkelsen ligger, det er fra SS voldsmakten utøves i Norge; ikke de militære styrkene. På Østfronten skal begge vise seg like brutale. På Trandum er det en synlig forskjell: Wehrmacht legger sine henrettede ofre i kister. SS kaster de skutte i massegraver. Men begge dømmer til døden og dreper. Og begge skjuler sine handlinger.

Ja, det er et tysk rettssystem også under nazismen, også i Norge under krigen. Men det er et rettssystem uten reell rettssikkerhet. Det hersker en rettsløshet som skaper frykt. Og med god grunn.

Politistaten

Nazi-Tyskland blir en politistat på 1930-tallet. Praksisen tas med til Norge i 1940. Det er Wehrmacht som står for den fysiske okkupasjonen av Norge. Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst er øverste sjef for de tyske styrker i Norge. Men det er en sivil administrasjon som hersker i landet, om enn med militærmakt i ryggen. Der Reichkommissar, rikskommissær Josef Terboven, har utstrakte fullmakter fra Hitler selv. Terboven styrer med nær eneveldig makt. Nådeløst.

I Norge er det Wilhelm Rediess som har formell kommando over politiet. Han er Der höhere SS- und Polizeiführer Nord und General der Polizei. Terboven samarbeider tett med Rediess.

Et norsk parti, Nasjonal Samling under ledelse av Vidkun Quisling, forsøker å styre landet. I noen grad, og særlig fra 1942, lar okkupantene NS gjøre det. Til makten hører retten til å dømme – og henrette – landsmenn. NS-styret har sin egen politistyrke, inklusive Statspolitiet (Stapo), med sine torturister. Og bødler.

Rikskommissæren har ikke myndighet over de militære styrkene i Norge, men han rår over en omfattende sikkerhetstjeneste innen SS. Særlig blir det beryktede Geheime Staatspolizei (Gestapo) en viktig del av Terbovens voldsregime. Gestapo er en godt bevæpnet politistyrke som snart blir fryktet for sin brutalitet. Det er rikskommissærens fremste terrorinstrument gjennom hele krigen. Men ikke det eneste:

Gestapo er en del av et større politisystem. Gestapo er én avdeling i Sicherheitspolizei (Sipo), det tyske sikkerhetspolitiet. Det leder an i kampen mot politiske motstandere av naziregimet, ofte etter informasjon framskaffet av etterretningsdelen; sikkerhetstjenesten Sicherheitsdients (SD). Ved hovedkvarteret på Victoria Terrasse oppretter Sipo i 1941 sin Sonderkommando: Henrettelsesredskapet.

Det norske politiet samarbeider med det tyske, som en ren kopi av dette – med et statspoliti og et ordenspoliti. De løper okkupasjonsmaktens ærend. Det samme gjør mange angivere. Den mest beryktede er Henry Oliver Rinnan og hans Rinnanbande; Sonderabteilung Lola. 30. april 1942 henrettes 18 mann i Trandumskogen. De tas etter at Rinnan og hans gjeng har infiltrert et fluktapparat i Ålesund. De 18 kommer seg aldri til Storbritannia. De havner på Grini – og fraktes til Trandum.  De dømmes ikke. De bare skytes. Etter ordre fra Terboven.

Rettsapparatet

Til sammen skaper disse elementene en fryktet tysk politistat i Norge. Men ikke bare politiet inngår i dette apparatet: Når forordninger, trusler og arrestasjoner, fengsling og tortur ikke gir de ønskede resultater, da må terroren trappes opp. Da tas dødsstraff i bruk. Henrettelser.

De første dødsstraffene i Norge blir ilagt av feltdomstoler nedsatt av Wehrmacht. Deretter av SS- und Polizeigericht IX, senere kjent som SS- und Polizeigericht Nord. Politidomstolen. Wehrmacht har domstoler i hver av forsvarsgrenene: Hær (Heer), marine (Kriegsmarine) og flyvåpen (Luftwaffe).

To av de henrettede i Trandumskogen dømmes til døden i Feldkriegsgericht Luftwaffe Nord: Kontorist Ragnar Fredriksen fra Kristiansand og fiskeriarbeider og tømmermann Erling Karlsen fra Oddernes blir skutt 28. juni 1943.

Langt fra alle de henrettede dømmes av dommere i en rett. Mange dømmes til døden uten rettergang. Administrativt: Av okkupasjonsmaktens sivile ledelse; i praksis av rikskommissær Josef Terboven. Dette er normen fra juni 1944 og til februar 1945. Da opphører bruken av domstoler i politiske saker mot nordmenn i Norge. Sakene håndteres og avgjøres av det tyske sikkerhetspolitiet – med Terboven som siste instans.

Domstolsystemet

Den høyeste militære domstol i Nazi-Tyskland er Das Reichkriegsgericht; en høyesterett. De sakene som anses for mest alvorlig – særlig forræderi, spionasje og sabotasje – tas her. Og kommer saken hit, må en regne med dødsstraff. Rikskrigsretten settes også flere ganger i det okkuperte Norge. Dommere hentet fra Tyskland, fra sak til sak. Én av dem er Senatspräsident Walter Ernst Biron. Han alene er ansvarlig for 31 fullbyrdede dødsdommer over nordmenn. Birons, og Rikskrigsrettens, første dødsdom avsies i Bergen i august 1941.

Elleve av de henrettede i Trandumskogen blir dømt i Reichkriegsgericht, i én og samme sak, høsten 1941. Dette er Stavanger-gjengen, som henrettes på Flatnermoen, 29. desember 1941. Rettens formann? Walter Ernst Biron.

Det tyske rettssystemet omfatter en rekke instanser, også i Norge. I tillegg til Rikskrigsretten, feltretten og politiretten, tiltales – og dømmes – nordmenn ved tyske standretter og særdomstoler, Sondergericht. Og, etter hvert, også av norsk særdomstol.

Under sivil unntakstilstand settes standrett. Som instans skal den være effektiv, med harde dommer: Dødsstraff eller fengsel på minimum ti år. Dødsdommer skal fullbyrdes på stedet – ved skyting. Den første henrettelse etter standrett i Norge er drapene på fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, i september 1941.

Ved unntakstilstanden i Trondheim og omkringliggende områder i oktober 1942 settes tysk standrett på Falstad. 24 dødsdommer fullbyrdes, i Falstadskogen. Dertil blir ti mann skutt – uten dom, av Sonderkommando, 6. oktober 1942. Bak disse står den fryktede SS-offiseren Gerhard Flesch. Han ble, og ikke uten grunn, omtalt som Gestapos farligste mann i Norge. Han skal personlig ha deltatt i henrettelser – og ble selv henrettet på Kristiansten festning i Trondheim, 28. februar 1948.

Tysk standrett settes igjen under unntakstilstanden i Oslo i februar 1945. 16 nordmenn dømmes til døden som hevn for likvideringen av politigeneral Karl A. Marthinsen. Nå er det slutt på henrettelsene på Trandum. Nå henrettes det på Akershus.

Norske nazi-myndigheter deltar i represaliene etter likvidasjonen. En norsk særdomstol dømmer ytterligere 13 mann til døden. De norske nazi-lederne viser ikke mer nåde enn de tyske. Justisminister i den tysk-innsatte regjeringen, Sverre Riisnæs, er til stede i retten som tilskuer, sammen med politiminister Jonas Lie. Det haster å vise styrke. Når retten heves og dommen har falt, ved ett–to-tida om natta, biler de to ut til førerhovedkvarteret på Gimle. Vidkun Quisling avviser benådning. Han underskriver dødsdommene.

Politidomstolen

Ingen av de tyske domstolene er underlagt Der Reichkommissar. Men Josef Terboven trenger sin egen for virkelig å sette makt bak sine mange forbud; for å sette en støkk i nordmenn som ikke vil spille på lag med okkupantene. Han trenger å vise handlekraft: Han må demonstrere at «Skutt blir den…» ikke er tomme ord.

Wehrmacht skal først og fremst forsvare okkupert territorium. Kampen mot norsk motstand føres av politiet; av Sipo og Gestapo. De som bryter Der Reichkommissars forordninger vil Terboven selv ta seg av. Da trenger han en egen domstol. Det får han. Den bruker han.

Det tyske politiet styres av Heinrich Himmler. I det nazistiske makthierarkiet i Berlin har han bare Adolf Hitler over seg. Himmler kontrollerer SS – og hele politiapparatet. Himmler har utstrakt makt. Og han elsker Norge og det norrøne! Terboven kontakter sin gamle venn og forbundsfelle Himmler: Jeg trenger en domstol! Himmler er enig. Der Reichsführer SS stiller sin domstol i Oslo til disposisjon for Der Reichkommissar:

Strengt tatt får ikke Terboven sin egen domstol. Han får bruke den SS-domstolen som ble opprettet i mai 1940: SS- und Polizeigericht IX. Den er ment for å tiltale medlemmer av SS og polititroppene, mest for disiplinærsaker. Etter hvert skal den også brukes i kriminalsaker, også mot nordmenn. 17. september 1941 blir den også en politisk domstol. Det er da den stilles den til disposisjon for Der Reichkommissar, i hans kamp mot norsk motstand. Som sådan kalles den SS- und Polizeigericht Nord. Det er den som skal dømme de fleste som henrettes i Trandumskogen.

SS- und Polizeigericht Nord følger tysk rettspraksis. Aktor og dommere hentes fra Tyskland. Sakene er da etterforsket av Sipo, som tar ut tiltale. Det er også forsvarere; den første tida også norske. Men det er lite de får gjort. Konkusjonen er langt på vei gitt. Det er langt mellom frifinnelsene. Og i 1943 forbyr Terboven norske forsvarere.

Tiltalte skal ifølge loven komme til orde når dommen har falt. De skal kunne si sin mening. Men når dom avsies, har de fleste for lengst resignert. Tolker til tross, de færreste har klart – eller orket – å følge med. Men de skjønner dommen. De skjønner også at det er lite å få gjort. Annet enn en ofte fåfengt anmodning om benådning. Ennå i 1940/41 er benådning vanlig. Benådning kan forventes. Fra 1941/42 blir det omvendt: Benådning er unntaket. De er sjeldne unntak fra den nye hovedregelen: Henrettelse.

Det er lite som skiller politidomstolen SS- und Polizeigericht Nord fra de militære domstolene når det kommer til prosess og praksis. Aktor og dommere møter i den skrekkinngytende SS-uniformen med dødninghode. «Heil Hitler!»-hilsenen hører med. Stemmebruken er ofte høy. Dommerne dømmer, men har ikke siste ord. Dommen må bekreftes av høyere instans for å være rettskraftig. Dét er Wilhelm Rediess, i egenskap av Der Gerichtsherr, og ansvarlig for jurisdiksjonen i Norge. Det er han som godkjenner dommene. Det gjør han som oftest.

Dommene kan ikke ankes. Det finnes ingen ankeinstans. Benådning er siste mulige redning. Terboven er den eneste i Norge som kan benåde. Det gjør han nødig.

Retten dømmer, men bestemmer ikke. Det er Rediess og Terboven som hersker over nordmenns liv og død i det okkuperte Norge, i nærmere fem år. Mest over død.