SS- und Polizeigericht Nord

Den starter som en intern tysk domstol. Den blir den viktigste politiske domstolen i Norge. Det er SS- und Polizeigericht Nord som skal ilegge norske patrioter flest dødsdommer. Flertallet av dommene skal bli fullbyrdet i Trandumskogen.

Den tyske okkupasjonsmakten tar med seg det nazistiske rettssystemet til Norge. Det tyske forsvaret, Wehrmacht, og det paramilitære Schutzstaffel (SS) tar med seg sine rettsinstanser. SS- und Polizeigericht er, som navnet tilsier, en politidomstol under SS. Men lite skiller den fra en militær domstol. Aktor og dommere har sivil utdanning, men er militært uniformert. De er medlemmer av det tyske nasjonalsosialistiske partiet og offiserer i SS. De er jurister – og nazister.

Domsmyndighet

Domstolene som sorterer under SS er kontrollert av Heinrich Himmler; Reichsführer-SS. Himmler er direkte underlagt Der Führer selv, Adolf Hitler. Gjennom SS samler han seg mye makt; gjennom sine fortrolige også i Norge. SS er i utgangspunktet en politistyrke, men blir gradvis mer militarisert, og stiller under krigen egne militære avdelinger, særlig på Østfronten. Høsten 1939 får SS sin egen, særskilte domsmyndighet. De første seks SS-domstolene opprettes vinteren 1939–1940; ytterligere tre i 1940: Nr. VII, VIII og IX. Den niende, SS- und Polizeigericht IX, legges til Oslo (de to andre til Wien og Praha), i april 1940. Gjennom krigen blir det langt flere.

SS bemanner selv domstolene med jurister. De to første SS-dommerne til Oslo og domstol IX ankommer tidlig i mai 1940: Dr. juris og SS-Oberführer (oberst) Günther Reinecke blir sendt til Norge for å bygge opp retten, og tar med seg SS-Hauptsturmführer (kaptein) Hans Paul Latza som annendommer. De to er de første av 16 dommere som tjenestegjør ved denne retten. I august 1941 overtar Latza etter Reinecke. Latza skal bli her krigen gjennom. Han skal så gar gifte seg, og få barn, med en norsk kvinne. Og komme tilbake på ferie.

Funksjon

SS- und Polizeigericht IX er en domstol for SS og de tyske polititroppene. Prinsipielt sett er dette en intern SS-domstol. Den behandler opprinnelig sjelden saker mot nordmenn; unntatt de som har sluttet seg til SS. Dette skal endre seg:

Der Reichskommissar er øverste tyske leder i Norge: Rikskommissær Josef Terboven er innsatt av Hitler selv, og rapporterer til ham personlig. Terboven har utstrakte fullmakter; nærmest diktatorisk makt. Gjennom en serie forordninger i 1941–42 blir myndighetsområdet til SS- und Polizeigericht IX utvidet. Fra 17. september 1941 får domstolen en ny funksjon, og en dobbeltrolle:

Som SS- und Polizeigericht IX opprettholder den sin opprinnelige, interne SS-funksjon. For å behandle saker mot nordmenn (og sivile tyskere) som forbryter seg mot forordningene til Der Führer og Der Reichkommissar blir den til SS- und Polizeigericht Nord. I praksis er det én og samme rett, med tilhold i Kristinelundveien 22 i Oslo. Prinsipielt sett er det to domstoler, avhengig av hvilke saker som fremmes. Som SS- und Polizeigericht Nord skal den først og fremst tjene som, bli kjent som – og fryktes som – domstolen som dømmer i politiske saker. Som dømmer norske motstandsfolk til døden.

Domsmyndigheten til SS- und Polizeigericht Nord blir utvidet i takt med nye forordninger; nye forbud. Ett av disse, fra 26. september 1941, skal bli dødelig relevant for mange, også for atskillige av ofrene fra Trandumskogen: Forbudet mot å forlate norsk område uten tillatelse, og å bistå en fiendestat, altså i praksis Storbritannia.

Fra 1942 blir politiske saker mot nordmenn ført for SS- und Polizeigericht Nord. Saker kan også behandles ved krigsretter. Dette gjelder slik som utvilsomt vil ende i dødsstraff. Dette skjer i tråd med den såkalte Nacht- und Nebel-forordningen fra 12. desember 1941.

Vel har Der Reichkommissar utstrakt makt, men en ny domstol kan han ikke etablere etter eget forgodtbefinnende. Terboven vet råd: Han henvender seg til sin venn Heinrich Himmler. Terboven trenger en domstol. Og får det. Wehrmacht, den tyske forsvarsmakten, har ingen innsigelser. Det militære rettsapparat har nok med sitt.

Det er den øverste sjef for SS-domstolene i Norge, Wilhelm Rediess, som kommer opp med konstruksjonen. Og det går fort å få den på plass:

10. september 1941 sender Terboven sin bønn til Himmler. Datoen er ikke tilfeldig. Samme dag har Der Reichskommissar innført unntakstilstand i Oslo og omegn. Samme ettermiddag får han i all hast dømt fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm til døden. De henrettes samme dag. For å få dette til, må Terboven sette en standrett. Det er en effektiv løsning der og da, men ikke på lengere sikt. Og Terboven har til hensikt å trappe opp kampen mot gjenstridige nordmenn. Med dødsdommer som våpen. Fra sin egen domstol. Under hans kontroll.

17. september 1941 er den nye domstolen formalisert. SS- und Polizeigericht Nord blir det redskapet Terbovens har ønsket seg i sin opptrappede, og stadig mer hardhendte, kamp mot norsk motstand. Før krigen er omme skal domstolen rekke å dømme over 150 nordmenn til døden. De fleste henrettes i Trandumskogen. Mange andre blir dømt til tukthus i Tyskland. For atskillige betyr også dét død.

SS- und Polizeigericht Nord holder til i Oslo, men settes også i Trondheim. Ved tre rettssaker, i 1942–43, dømmes 25 mann til døden her – og henrettes på Kristiansten festning. Den settes også to ganger på Grini, i juli 1944. Sju dødsdømte fra disse sakene henrettes på Trandum 4. juli 1944. I 1945 settes SS- und Polizeigericht Nord som standrett. 14 dødsdommer avsies. De eksekveres på Akershus festning, 17. mars 1945. Dette er de siste dødsdommer denne retten avsier mot nordmenne. Den aller siste idømmes en tysk desertør, 19. april.

Dommerne ved SS- under Polizeigericht Nord skal dømme etter loven. Nazi-regimets lover. Men domstolen er også et politisk instrument for rikskommissær Terboven. Dét slås fast med rene ord i et dokument fra Waffen–SS, Hauptamt SS-Gericht, datert München i mai 1943: «[…] das als politisches Instrument des Reichkommissars in Norwegen besonderes Verantwortung […]».

Prosessen

Wilhelm Rediess er den formelt ansvarlige for SS- und Polizeigericht Nord. Det er han i egenskap av å være Gerichtsherr (jurisdiksjonssjef) i det okkuperte Norge, innsatt av Heinrich Himmler. Josef Terboven er den politisk ansvarlige, i egenskap av å være Reichskommissar, innsatt av Adolf Hitler.

Formalitetene er i orden: Saker som fremmes for SS- und Polizeigericht Nord er etterforsket av det tyske sikkerhetspolitiet, Sicherheitspolizei (Sipo). En etterforskningsleder derfra, en Untersuchungsführer, er bindeledd mellom domstolen og Sipo, og aktor. Fram til april 1943 er dette Regierungsrat Dr. Andres; deretter Karl Denk.

Etterforskningen kan i noen saker være svært grundig. Det framskaffes bevis, det oppnås tilståelser. Uten at noen av delene trenger å være avgjørende. Noen dømmes på svært tynt grunnlag, om nødvendig uten bevis. Etterforskningen er like mye for å rulle opp nettverk og grupper, for å sikre seg flere motstandsfolk. Tortur – «skjerpede avhør» – er vanlig for å skaffe informasjon. Eller også tilståelser. Her spiller Gestapo en sentral rolle.

Den snart beryktede Siegfried Wolfgang Fehmer er Sipos fremste etterforsker. Han er sjef for kontraspionasjen i Norge, og faglig svært dyktig. Og skruppelløs. Han blir Milorgs farligste motstander. Fehmer overlever krigen, men ikke rettsoppgjøret. Fra 1945 er det hans tur til å bli etterforsket, og etter hvert bli stilt for retten. I 1947 er det han som får sin dødsdom. Fehmer henrettes på Akershus festning, 16. mars 1948. Det skjer etter en grundig prosess. Med uomtvistelige bevis. Etter rettsstatens prinsipper.

Selv den nazistiske blodjustisen åpner for at tiltalte kan ha forsvarer. Der dødsstraff er mulig, eller saken er spesielt komplisert, oppnevnes oftest en slik. I 1942–43 er forsvarerne norske, til Terboven nedlegger forbud. Deretter blir det tyske, såkalte pliktforsvarere. De norske forsvarerne har en særdeles krevende oppgave. Vedkommende må beherske tysk juss og tysk språk, og helst forstå mentaliteten til de tyske makthaverne – og dommerne. Noen er godt skodd, inklusive med juss-studier i Tyskland. Selv da er det nærmest umulig å berge motstandsfolk med dødsdom hengende over seg. Det er formelle rettssaker, men ikke alltid et reelt forsvar. Og i hvert fall ikke med oppnevnte tyske forsvarere.

Hovedoppgaven til forsvarerne blir til slutt å skrive anmodning om benådning. Det er ingen ankemulighet, ingen ankeinstans. Benådning er en mulighet, men i politiske saker, og særlig ved utmålt dødsstraff, er muligheten etter hvert mikroskopisk. Hvorfor? Fordi den eneste som kan benåde etter dom i SS- und Polizeigericht Nord er prinsipiell motstander av benådning! Der Reichskommissar har de dødsdømtes liv i sine hender. Josef Terboven benåder sjelden.

At en rikskommisær får benådningsretten, er høyst uvanlig. Normalt er det Reichsführer SS, altså Heinrich Himmler, som har den. I Norge overdrar Himmler den til sin kompis, Terboven.

Dødsdommer

SS- und Polizeigericht IX håndterer rundt to tusen saker i løpet av krigen. Om lag halvparten av disse er mot nordmenn. De fleste er mindre alvorlige kriminalsaker. Som SS- und Polizeigericht Nord er det langt mer alvorlige forhold som reises. En rekke av dem kvalifiserer til dødsstraff.

De første dødsdommene avsies i denne SS-politiretten, 28. februar 1942: Fem mann fra Trondheim dømmes for propaganda for en fiendtlig makt. Terboven avslår benådning. Dommene fullbyrdes ved skyting, 7. mars. Henrettelsene skjer på Kristiansten festning i Trondheim. I Trandumskogen eksekveres de første dødsdommene fra SS- und Polizeigericht Nord den 21. mai 1942: 17 karer fra Jæren blir dømt til døden for forsøk på flukt til England. De to yngste blir benådet, men får livstidsdom. Dermed blir 15 skutt.

I alt blir over 150 mann dømt til døden av SS- und Polizeigericht Nord. 101 av disse blir henrettet i Trandumskogen. De siste dødsdommene mot nordmenn ved denne retten faller i juli 1944. Deretter tar Sipo over både som dommer og bøddel – etter en ny ordre fra Hitler. Domstolen fortsetter å virke helt til krigens slutt, men det siste året med mindre alvorlige politiske straffesaker.

Lokalisering

SS- und Polizeigericht IX opprettes først i stortingsbygningen, deretter i Abbedisvingen 15 på Ullern, Oslo vest. Dernest flytter den til Kristinelundveien 22 på Frogner, nær Frognerparken. Her blir den krigen ut. Det er herfra den skal bli kjent. Og fryktet.

(Og når domstolen flytter ut fra Abbedisvingen, flytter hoveddommer Hans Latza inn. Dette skal bli bopæl for ham og hans etter hvert lille tysk-norske familie, til mai 1945. Huset eies av svigerfaren til Latzas norske motstandsvenn Sven Dysthe; den norske nazisten Alf With.)

Høsten 1940 blir det opprettet en avdeling av politiretten i Vadsø; Aussenstelle des SS- und Polizeigericht IX in Vadsø. Den forflytter seg med styrkene inn i Finland etter angrepet på Sovjetunionen, og eksisterer til november 1941. Samtidig som avdelingen nordpå avvikles, opprettes en ny i Midt-Norge: Aussenstelle Drontheim, i Trondheim. Den får kort levetid, men gjenopprettes i januar 1944, som Zweiggericht Drontheim, før den i januar 1945 omdannes til en selvstendig domstol: SS- und Polizeigericht XXXVIII, med egen sjefsdommer, SS-Sturmbannführer, Dr. Denzel.