Kristinelundveien 22

Det var her de ble dømt, de fleste som ble henrettet i Trandumskogen. De av dem som overhodet ble stilt for en rett. 101 av de 194 ofrene ble dømt her – i SS- und Polizeigericht Nord. Like ved den vakre Frognerparken i Oslo falt dødsdommene. Nådeløst.

Frogner og Frognerparken bærer preg av krigen i okkupasjonsåra. Her ligger Frognerleiren, Lager Frogner: En brakkeleir for soldater fra Schutzstaffel; det fryktede SS. Her er også norske soldater, i Germanske SS–Norge, forlagt. Stabssjefen i den norske avdelingen har sitt hovedkvarter rett ved, i Kristinelundveien 20. Det er nabobygget til Kristinelundveien 22. Det er her, i nummer 22, at den tyske politiretten etableres. Det er her spillet foregår. Det er her dødskortene utdeles.

Domstolen

Mer enn 150 dødsdommer blir avsagt i skipsrederboligen i Kristinelundveien 22, i 1941–45. Etter mer eller mindre summariske rettssaker ført av SS- und Polizeigericht IX/Nord. Det skjer under dekke av juridisk rettskaffenhet, men den nazistiske blodjustisen kommer tidlig til syne, også i det okkuperte Norge. Med sin brutale menneskeforakt: Forakt for dem som tenker og vil annerledes. De som vil frihet.

Okkupasjonsmakten tar seg til rette. Egnede bygninger rekvireres. Offentlige og private. Kristinelundveien 20 og 22 er monumentale og romslige. De er velegnet. Nr. 22 er ideell for en nazistisk domstol. Den svarte SS-fanen heises over bygget tidlig i 1941. Den skal henge her til mai 1945. Kristinelundveien 22 blir et skrekkens hus, som så mange andre bygninger i Oslo – og rundt om i landet.

Her dømmes de, torturerte fanger. Hit hentes de, tiltalte motstandsmenn. Transportert til Frogner fra Akershus fengsel, fra Grini fangeleir; fra mørkecellene i Møllergata 19; fra gestapistene på Victoria Terrasse. Hit kommer pårørende. De slipper ikke inn. De må vente i fryktende uvisse utenfor. I kulden; enten det er kaldt eller ikke. De har grunn til å frykte. Det kommer sjelden noe godt fra Kristinelundveien 22.

SS- und Polizeigericht IX opprettes i april 1940. Etter korte opphold i stortingsbygningen og Abbedisvingen på Ullern, etableres den her på Frogner; fra oktober 1941også som SS- und Polizeigericht Nord. Det er den som håndterer de politiske sakene, og som heretter dømmer de norske patriotene.

Denne politiske domstolen kommer på plass i kjølvannet av unntakstilstanden i Oslo og Aker, Asker og Bærum, 10. september 1941. Bakgrunnen er den såkalte Melkestreiken ved Akers mekaniske verksted, og en rekke andre bedrifter i Oslo. LO har da fått stanset streiken. Men Der Reichskommissar, Josef Terboven, vil bruke streiken som påskudd for å slå hardt til mot fagbevegelsen. Og som et argument for sin egen domstol. For å få slutt på sivil motstand.

Dommene

To fagforeningsledere arresteres, 9. og 10. september. Ingen av dem har hatt noe med streiken å gjøre. Ikke har de møtt hverandre før heller. Ikke før i den tyske domstolen. Likevel: De anklages – og dømmes. Det skal ikke bli siste gang Terboven finner påskudd for å få dømt sine motstandere. Det kan alltid finnes en grunn; reell eller konstruert. For å spre frykt.

Klokka 13.00 denne onsdagen settes standrett i Kristinelundveien 22. Sjefen for det tyske Sikkerhetspolitiet (Sipo), SS-Oberführer Heinrich Fehlis, er formann. Rikskommissærens juridiske rådgiver, Obersturmbannführer Rudolf Schiedermair, og en tysk oberst er meddommere. Gestaposjef i Norge, SS-Sturmbannführer Werner Knab, er aktor.

Alle er i uniform. Aktor krever dødsstraff. Det er ingen forsvarere. De tre dommerne gjør det de er satt til å gjøre: Avsier dødsdommene.

Klokka 16.00 får SS-Obersturmführer Oskar Hans ordre om å dra til Kristinelundveien. Hans er sjef for Sonderkommando, som nå får sitt første oppdrag som eksekusjonspelotong. De to fangene hentes på Frogner, og føres til Årvoll, lenger øst i Oslo. Der står bødlene klare.

Klokka 17.38 blir LO-advokat Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm skutt. Det er den første og siste henrettelsen ved Østre skytterlags bane. Men de to sonofrene skal ikke bli de siste som får dødsdom i Kristinelundveien 22. Eller som henrettes av Sonderkommando.

Det hele skjer i forrykende fart. Arrestasjon, tiltale og dom; avslått benådning og henrettelse. Alt skjer i løpet av et døgn.

Året etter skriver motstandsmannen og forfatteren Nordahl Grieg et kraftfullt epos til Viggo Hansteen. Det formidler, sterkt og varmt, noe som nok er gyldig ikke bare for Hansteen og hans pårørende, men for alle ofre for den nazistiske blodjustisen – og dens isnende gufs:

Det var en kveld i september.
Angsten lå tett og grå.
Din Kirsten satt blek og ventet.
Da ringte en fremmed på.

Så edelt var dette hjemmet,
at han måtte komme til slutt.
En tysk soldat sto i døren.
Viggo Hansteen var skutt.

Rett etter krigen skal Kirsten Hansteen bli Norges første kvinnelige statsråd, fra Norges Kommunistiske Parti. Og, som en historiens lune: Det er henne motstandsfolk på Trandum tar kontakt med, sommeren 1945. For å få reist et minnesmerke over de falne i Trandumskogen.

«En tysk soldat sto i døren». Han bringer et dødsbudskap. Og eiendelene til den henrettede. Også Signe Wickstrøm får besøk av tyske soldater denne mørke kvelden. Med dødsbudskap. Men hun må selv ta mot til seg, og ta turen til Victoria Terrasse for å få utlevert eiendelene til sin myrdede mann. Hun får dem ikke.

Alene var du og Rolf Wickstrøm. Best var kanskje så.
Det er en smerte før døden de levende ikke kan nå.

Over de dødes rike står luften ukrenkelig ren.
Det er som å splitte et vennskap, hvis vi vil nevne én.
Alltid kommer det nye. Vi kjenner dem, mann etter mann.
Vi som fikk se dem, skal huske: at slik er vårt fedreland.

«Alltid kommer det nye». Også ut fra Kristinelundveien 22. Oftere og oftere fraktes de til Trandumskogen.

Bygningen

Kristinelundveien 22 er en ruvende murvilla som hever seg som en borg over gateplanet. Er det ytre fryktinngytende, var det neppe mer beroligende inne, da SS- und Polizeigericht var i sving. Da aktor slynget ut sine anklager. Da den uniformerte hoveddommeren – juristen og offiseren – svingte klubba. Og dømte. Ofte til døden.

Bygningen ble oppført for skipsreder Gottfred Mauritz Bryde under første verdenskrig, i 1916. Norge hadde da, som under den neste, en stor handelsflåte. Mens norske myndigheter tok beslag i skipene under andre verdenskrig, seilte de for redernes regning under den første. Risikoen var høy, gevinstene eventyrlige – hvis skipene seilte, og besetningen overlevde. Det var jobbetid: Krigsformuer ble skapt. Og prangende villaer oppført.

Som Kristinelundveien 22. Som er blitt omtalt som ett av de fremste monumenter over nettopp denne jobbetiden. Bryde skal ha firedoblet sin formue gjennom risikable seilaser under krigen. Risikoen var delt: Skipsrederen risikerte sine skip – og store penger. Sjøfolka risikerte livet – for små penger. Dette, kombinert med byggherrens navn, førte til at folkevittigheten tidlig ga villaen tilnavnet «Forbrydelsen».

Lite visse man da, hvilke forbrytelser som faktisk skulle finne sted – inne i bygningen. I neste verdenskrig. Forbrytelser mot nazistisk lov. Men med moralsk og politisk rett.