Rettssaker som propaganda

Det er en spesiell sak. Ikke fordi rettssaken skiller seg så mye fra andre, i SS- und Polizeigericht Nord. Men denne onsdagen i august 1942 åpnes retten for nazi-lojale media. En svensk journalist lurer seg med. Godt er det. Men det er ikke meningen.

Norsk Telegrambyrå, NRK og Aftenposten dominerer den norske nyhetsformidlingen under krigen. Ennskjønt, nyhetsbyrået NTB produserer knapt nok nyheter. Det er redusert til en distributør av propaganda fra norske og tyske nazistiske myndigheter. Det er ingen fri presse i Norge lenger. Media er kontrollert. Innordnet politistaten.

Derfor tar de tyske makthaverne sjansen på å slippe utvalgte journalister til under rettssakene 26.–27. august og 5. september 1942. Det skal bli en suksess. Men med ett lite skår i gleden: Denne svenske korrespondent som også dukker opp. Uten invitasjon! Men nå skal tyskerne jo demonstrere åpenhet. Da kan de ikke avvise svensken. Han slipper inn. Sannheten slipper ut – etter hvert.

Propagandaen

Propaganda er en del av spillet, en del av krigføring og motstandskamp. Da som nå. Men de åtte på tiltalebenken i Kristinelundveien 22 har annet enn mediedekning å tenke på denne sensommeren: Sin egen skjebne. Den er ennå uviss, men bare så vidt. For det henger dødsdommer over hodet på dem når saken åpner, onsdag 26. august.

Rettsaken føres etter boka. Den tyske. Det har vært etterforskning, det har vært avhør; nå er det reist tiltale. Forsvarerne er norske. Aktor og dommerne er tyske. De bærer SS-uniform.

Det er dette presseavdelingen i Reichkommissariat ønsker å tegne et fordelaktig bilde av: Av ryddige rettsprosesser. Og et tilsvarende ufordelaktig bilde av de tiltalte: Brutale kommunister og terrorister som det er strengt nødvendig å slå hardt til mot.

Saken føres på onsdag. Utfallet er klart, men straffen utmåles ikke denne dagen. De tiltalte må leve ei natt til i uvisse og uro. De må møte igjen neste dag. Også dét er en del av terroren. Torsdag formiddag, klokka 11.00, forkynnes dommene. Fredag er det knapt en eneste avis som ikke bringer saken NTB har sendt ut. Aftenposten har sitt eget forsideoppslag. Avisens dekning berømmes i okkupantenes rapport hjem til Berlin, «Meldungen aus Norwegen». NTBs hovedsak er ikke dårligere, som grovt fordreid nazistisk propaganda.

Avisene setter egne titler på NTB-meldingen. Her brukes betegnelser som «kommunistisk terror- og morderbande». «Terrorbande og motstandsbande» er Aftenpostens beskrivelse. «Attentater og terrorhandlinger på løpende band ledet til fem dødsdommer», melder avisa.

Dødsdommene

Ja, fem mann dømmes til døden, 27. august 1942. Men det blir ilagt 14 dødsdommer! Én, den 24-årige sjåføren og renovasjonsarbeideren Reidar Kristoffersen fra Nedre Eiker, får alene fire dødsstraffer. De andre som får sin dødsstraff forkynt denne torsdagen er snekker Thorleif Leonard Andresen fra Oslo (38 år) og bygningsarbeider Bjarne Hansen fra Nedre Eiker (24 år), som begge får tre. Løytnant Karl Fritjof Schei fra Nes (49 år) og bryggearbeider Carl Johan Jacobsen (34 år) fra Oslo får to hver.

En uke senere føres en ny sak for samme rett: Ni nye dødsdommer – på tre mann! Alf Kristiansen, en 29-årig jernbanearbeider fra Drammen, dømmes fem ganger til døden. Rørlegger Sigurd Peder Hansen (34 år) fra Oslo får tre dødsdommer. Hans rørleggerkollega Håkon Eriksen (22), også fra Oslo, får én. Det er tilstrekkelig. Til å bli henrettet.

To rettssaker i løpet av ei uke. Elleve tiltalte, ni dødsdømte, og 24 dødsdommer! To mann unnslipper døden, og dømmes til tukthus.

Ni dødsdømte. Sju av dem henrettes i Trandumskogen, 7. september. Én, Sigurd Hansen, er sendt til Trondheim for flere avhør, og henrettes der. På ukjent sted. Og den niende? Thorleif Andresen dør på Akershus allerede 29. august. Han får smuglet et brev inn til en kamerat i nabocella. Andresen forteller at han skal skytes, men at han først skal til nytt forhør. Han er redd for å røpe kamerater. 34-åringen tar derfor sitt eget liv.

Sigurd Hansen henrettes 18. september 1942. Fem uker senere, 29. oktober, er livet over også for ektefellen. Bokbindersken Rigmor Margrete Hansen (34) skytes verken på Trandum eller i Trondheim. Hun henrettes ikke; kvinner skal ikke det. Men hun drepes. Hun blir torturert til døde – på Grini. Det unge ekteparet var aktive i motstandskampen, begge i Osvald-gruppa. I løpet av krigen skal 35 av gruppas medlemmer falle. 21 av dem henrettes. 15 på Trandum.

Reidar Kristoffersen, med dekknavnet Didrik, er én av dem. Han henrettes 7. september 1942, 24 år gammel. Når levningene finnes i Dødsskogen i juni 1945 er Anne Mari tre år. Jenta er med i dødsannonsen. Hun hilser den henrettede. «Min far som jeg ikke fikk se».

Karakteristikkene

De fleste i Osvald-gruppa er kommunister. Dét gjør den tyske påtalemakt og de norske journalister et stort nummer av. Det gjør ikke saken bedre at et par av dem, Kristoffersen og Kristiansen, har kjempet på republikansk side i den spanske borgerkrigen. Tyskerne støttet den andre siden, fascistene. Alf Kristiansen, melder NTB, «er en fullblods kommunist».

Tyskland har nå angrepet Sovjetunionen, som deltar i krigen mot Tyskland på alliert side. NTB er ikke snau i sin dekning, og sine påstander. De tiltalte løper ærendet til Josef Stalin så vel som Winston Churchill; de jobber med både sovjetiske og britiske hemmelige tjenester, for både bolsjevisme og kapitalisme! De står for samarbeid mellom kommunister og jøssinger «som bare har ett formål – i sinnssykt raseri over et uavvendelig nederlag å sette alt inn på en vill og formløs terror». De er preget av politisk forvirring og asosial ånd, heter det i de nazi-styrte mediene. De tiltalte er «avstumpede og infantile». Og det som synes å være verst, i nazistenes øyne: De er nyttige redskaper for verdensjødedommen!

De er en bande terrorister og mordere. Mener altså de nazifiserte norske media. Verken til fengselsprest Dagfinn Hauge eller korrespondenten for Tidningarnas Telegrambyrå (TT), Benkt Jerneck, deler den oppfatningen. Den svenske journalisten observerer de tiltalte i rettssalen, før dommen faller. Presten møter de dødsdømte mens de venter på å bli henrettet.

Menneskene

Den svenske korrespondenten skildrer rettssaken i ei bok som utgis i Sverige i 1943, og i Norge i 1945 – etter frigjøringa. Et eget kapittel er viet «Dødsdomstolen» i Kristinelundveien 22. Hit blir han tatt med av kolleger i NTB. De er rystet etter første rettsrunde: Over retten, ikke de tiltalte. Selv om ikke dét slett ikke preger rapportene de sender ut!

NTBs navnløse reporter og TTs korrespondent beskriver de tiltalte med ulike ståsted: NTB ser forbryterne og forræderne «der de sitter på to rekker» i rettslokalet. «Foran og ytterst til høyre kommunisten og terroristen Kristoffersen, bak og til venstre jøssingen og Englandsagenten, forretningsmannen Schieflo». Mellom dem «en rekke forskjellige typer, bolsjeviker og jøssinger.»

Jerneck setter seg ved den ene langveggen i rettslokalet. Derfra kan han se de anklagede så tydelig som mulig. «De virket avstumpet, sløve og apatiske. Det var ikke vanskelig å forstå at de visst hva som ventet dem». Døden.

Rettssaken, skriver Benkt Jerneck; var et skuespill, «et teater» – «et beklemmende sørgespill» med en på forhånd fastlagt avslutning: Dødsdom. Når aktor krever dødsstraff sitter de tiltalte stille og behersket. «Men de pustet tungt».

Aftenposten går de tiltalte etter i sømmene. De fleste blir regnet som kommunister, enten de har vært medlemmer av kommunistpartiet eller Arbeiderpartiet. Én har vært folkevalgt for Høyre. De som ikke er kommunister, er «borgerlige jøssinger». Det er visst ikke stort bedre.

Det er ikke mye de norske forsvarerne kan få gjort. De har en «uhørt vanskelig og utakknemlig oppgave». Men de prøver. De er et lyspunkt, skriver Jerneck. «Å høre dem tale var å lytte til frimodighetens og rettferdighetens stemme». De viser mot. I likhet med de tiltalte. Rettssaken i Kristinelundveien er med på å forme den svenske journalisten – og bokas tittel: «Folket utan fruktan». Folket uten frykt.

Frykt føler heller ikke de dødsdømte. Ikke når rettssaken er over og utfallet kjent. Etter at Der Reichkommissar, Josef Terboven, har nektet dem benådning, er det bare å vente på døden. Fengselsprest Dagfinn Hauge får møte alle de dømte, der de sitter og venter i sine celler på Akershus festning. Først må han slite med å få møte dem. Hva skulle det tjene for hensikt, undrer fengselsledelsen. Hva skal sånne folk med en prest? Det måtte da være Schei; de andre er jo kommunister!

Så møter Hauge først Karl Fritjof Schei. Han har lengtet etter å få prate med presten. «Han har meget å fortelle», og «Han var en mann med fred i sin sjel». Deretter Bjarne Hansen, «en ganske ung gutt», 24 år gammel. Bygningsarbeideren, kommunisten og sabotøren sitter bøyd over Nytestamentet. Carl Johan Jacobsen og Reidar Kristoffersen sitter på samme celle. De er medlemmer av Osvald-gruppa. Og de leser flittig i Bibelen. Dødsdømte kommunister og sabotører finner trøst i gudsord, mens de venter på døden. Kristoffersen forteller om hvordan han to ganger, på mirakuløst vis, unngikk døden i skyttergravene under den spanske borgerkrigen. «Nå er jeg forberedt på å dø».

Dagfinn Hauge omtaler også rettssaken i boka han skriver rett etter krigen. «Avisene skildret både ofrene og forhørene etter alle kunstens regler. Det hele var slett ikke dårlig arrangert. Når det likevel ikke hadde noen virkning, var det fordi folk for lenge siden hadde vennet seg av med å tro på det som sto i avisene». Det er ikke bare rettssikkerheten som er satt til side i det nazi-okkuperte Norge. Det er også pressefriheten.

Benkt Jerneck er i Norge et års tid. Tilbake i Sverige skriver han sin bok. Den skal ha gjort Josef Terboven rasende. Nordmenn flest kommer godt ut av svenskens historie. Det gjør ikke nazistene, verken de tyske eller norske. Rettssaken han overværer i Kristinelundveien 22 ryster den unge korrespondenten. Han bruker lang tid på å bli seg selv igjen. Og han glemmer ikke: «Mange detaljer er visket ut av erindringen, men uttrykket i de dødsdømtes ansikter glemmer jeg aldri. Det var kanskje ikke samfunnets beste og klokeste menn. Men det var menn som trossig gikk i døden i kampen for sitt lands frihet. Et land med slike menn kan aldri kues».

Kontrasten mellom den ufrie norske og den frie svenske presse er enorm. TTs korrespondent skriver om det norske folks pliktfølelse overfor fedrelandet. Deres mot. Som ikke beror på dumdristighet, uvitenhet eller likegyldighet. De vet hva de risikerer. De vet godt hva det innebærer å bli «tatt». Tatt av Gestapo.

Nordmenn, skriver svensken, «kjenner nazismen og nazistene og den desperate sadisme langt hinsides det troliges og utroliges grense». Nazistenes sadisme; deres råskap, brutalitet og menneskeforakt. Deres blodjustis.

Aftenpostens medarbeider kan fortelle at han får frysninger av de ugjerninger de tiltalte er anklaget for. «For disse folk spiller menneskeliv ingen rolle». For disse? Hva med nazistene og deres medløpere? Men for den nazifiserte avisen er forkjemperne for demokratiet forbryterne, ikke okkupantene og deres håndlangere. «Banden som laget attentatet i Henrik Ibsensgate er i stand til alt».

Hva så med dem attentatet er rettet mot?

Aksjonene

Attentatet i Henrik Ibsensgate 7 er ett av tiltalepunktene, én av aksjonene som for noen av de tiltalte fører til dødsdom. Det er medlemmer av Osvald-gruppa som står bak aksjonen i Oslo sentrum. De tar seg inn i det norske Statspolitiets lokaler, og monterer sprengstoff koblet til en telefon. Så skal de ringe – og bomben gå av når telefonrøret løftes av.

Statspolitiet er det norske, nazistiske politiet. Det er et redskap for den norske nazi-staten som får vokse fram under tysk kontroll. Aksjonen er rettet mot norske politifolk som har utvist særlig brutalitet i håndteringen av Milorg-medlemmer. Blant dem som derfor skal likvideres er Arne Tofteberg og Einar Dønnum. Tofteberg blir drept – og nazistene bruker begravelsen i sin propaganda. Her deltar både rikskommissær Josef Terboven og ministerpresident Vidkun Quisling, så vel som de øverste politisjefer, Wilhelm Rediess og Jonas Lie. De legger ned kranser. Tyske og norske nazister, side om side.

I Aftenpostens brede omtale av begravelsen beskrives politibetjent Tofteberg som en mann med et varmt og følsomt hjerte. Det er neppe en beskrivelse torturofrene ville sluttet seg til. De kjente ham som en sadist. En av dem som ble banket av Tofteberg skal senere bli statsminister i det frie Norge. Einar Gerhardsen overlevde tortur og fangenskap, i Norge og Tyskland.

Arne Tofteberg blir drept i aksjonen 21. august 1942. Einar Dønnum slipper unna. Enn så lenge. De dødsdømte fra rettssakene i Kristinelundeveien denne sensommeren henrettes av okkupasjonsmakten i Trandumskogen, 7. september 1942. Dønnum henrettes av norske myndigheter på Akershus, 22. april 1947.

Mediene

Det er «Ved imøtekommenhet fra de tyske myndigheter» at utvalgte pressefolk er invitert til rettssakene, og får «høve til for første gang å overvære en rettssak av dette slag», innleder NTB sin rapport fra saken, 26.–27. august. Tiden er blitt moden for at pressen fritt kan få rapportere fra en slik rettssak, framholder Aftenposten.

Fritt? Journalistene er innkalt av den tyske pressetjenesten, beordret til å skildre saken. Og, skriver Benkt Jerneck, «De anklagede skulle så utførlig som mulig beskrives som samfunnets berme, i motsetning til den store majoritet av landets lojale befolkning». I boka vil han ikke sitere fra de norske avisreferatene; versjonen norske avislesere fikk servert. «Reportasjen var så propagandistisk og tendensiøs i hele sitt anlegg at leseren måtte få en helt fordreid oppfatning av så vel forbrytelsenes art som selve rettergangen». Avisleserne serveres den versjonen nazistene har bestilt. Ikke sannheten.

Uten en fri presse får det norske publikum servert okkupantenes, undertrykkernes, historie. Inklusive løgnen om en tolk som «oversetter med enestående dyktighet, og passer på å få fram nyanseringen i spørsmålene og forklaringene».

Tolkens dyktighet? Benkt Jerneck opplever det som «en lidelse å bivåne hans udugelighet og skjebnesvangre nonchalanse».

De tiltalte får ikke med seg alt som skjer, heller ikke i domsavsigelsene. I dødsdommene. «Ubeskrivelig resignert» må de sette seg ned igjen. Dette står ikke i de nazifiserte mediene.  Leserne får heller ikke vite at tolken er en norsk frivillig. I tysk SS-uniform.

Retten åpnes for media én gang til, i august 1943. Nå er Jerneck ute av Norge, og NTBs rapporter langt mer nøkterne. Denne gang står sju mann tiltalt. Én av dem blir dømt til døden i Kristinelundveien – og skytes på Trandum, 3. september 1943: Jean Richard Monclair, 44 år gammel, gift, tre barn. Dømt for svartebørshandel med rasjoneringsmerker.

Døden

For de som mottar sin dødsdom 28. august blir det en drøy uke å vente på døden. For dem som dømmes lørdag 5. september blir ventetida kort. Henrettelsene skjer i Trandumskogen, tidlig om morgenen, mandag 7. september.

Fengselsprest Dagfinn Hauge tar farvel med de dødsdømte. Han hadde håpet å få til en siste gudstjeneste med dem. Det går ikke. Fangene skal være disponible. Søndag ettermiddag ser han Alf Kristiansen bli ført over fengselsgården. «Det så ut som han hadde vært i forhør. Vi fikk ikke snakke sammen, men han snudde seg etter meg og smilte».

Det er blitt mandag. «Ut på natten kom tysk politi uventet til Akershus for å hente dem. Noen av dem fikk så vidt tid til å rope et farvel til ham i nabocellen. Ingen visste hvor de skulle føres hen».

Men noen vet. Bødlene kjenner veien til Trandum. Og nå vet vi alle.