Fredningen av Trandumskogen
Trandumskogens dyste historie – og de 194 drepte – avtvinger respekt. Retterstedet blir med én gang etter frigjøringa behandlet som krigsminne. Tidlige forsøk på å få området fredet fører først fram 8. mai 2020. Da freder Riksantikvaren Trandumskogen formelt.
Trandumskogen behandles lenge som fredet. Ofrene blir vist den respekt de fortjener. Stedet skulle forbli et taust vitne om nazismens forbrytelser i Norge; og et minne om de som også her i Dødsskogen ble frarøvet livet. Skolebarn i Ullensaker ble tatt med ut hit. Historien ble fortalt. Historien ble bevart. Historien hadde krav på respekt. Det har den fortsatt.
Formell fredning var sånn sett ikke nødvendig. For minnet var fredet – hos dem som ennå husket, og som hadde lært seg historien – og som visste å vise stedet, og de døde, respekt. De holdt et kollektivt minne om nærliggende krigsforbrytelser levende; et nasjonalt minne om krigens brutalitet.
Området rundt monumentet ble ansett som fredet, etter at minnesmerket ble avduket i 1954. Det fredete området ble utvidet til å gjelde hele gravområdet i 1968, men dette var ingen fredning i juridisk forstand. Det var en motstrebende aksept fra militære myndigheter om å la området være i fred.
Det ble tidlig satt opp skilt med «Fredet», som har stått der helt til våre dager. En formell, lovhjemlet, fredning er likevel viktig. Det gir juridisk beskyttelse av stedet – og offisiell anerkjennelse av den historiske betydningen.
Riksantikvarens fredning i 2020
På selveste frigjøringsdagen 8. mai 2020 kunngjør Riksantikvaren at Trandumskogen er fredet, i henhold til kulturminneloven. Den offisielle markeringen må utsettes på grunn av pandemien, og holdes 11. september 2021.
Fredningen omfatter tre krigshistoriske elementer: Selve retterstedet Trandumskogen med gravmarkørene (steinkorsene), den nærliggende Stridsvognskytebanen (Tanksskytebanen), og den tilstøtende seremoniplassen med monumentet og minnetavla – som ett hele.
Riksantikvaren har lagt til grunn at formålet med fredningen er å sikre dette kulturminnet som et nasjonalt viktig krigsminne. I begrunnelsen pekes det på Trandumskogens sentrale plass i beretningen om andre verdenskrig i Norge. Videre understrekes at området har en sterk nasjonal og internasjonal symbolverdi, og at det er et viktig minnested over de mange som mistet livet der.
Det juridiske formålet med fredning er å beskytte et kulturminne fra uhjemlet inngrep. Ikke desto mindre ble den fredede Trandumskogen rasert i mai 2021, bare ett år etter fredningen. Da felte grunneier Forsvarsbygg grantrærne som var en vesentlig del av krigsminnet og atmosfæren. Noen av de felte trærne sto der, velvoksne, allerede da henrettelsene fant sted. Noen bar fortsatt sår etter kulene som drepte de henrettede. Hendelsen ble sterkt kritisert, blant annet av Fortidsminneforeningen og Stiftelsen Trandum, og ble politianmeldt av Viken fylkeskommune og Ullensaker kommune.
Fredningsinitiativet i 1945
Fredningen i 2020 kommer nøyaktig 75 år etter at krigen tok slutt i Norge – og 75 år etter at de første initiativene til fredning ble tatt! For allerede i juli 1945 tar Hjemmestyrkene på Jessheim kontakt med regjeringen: Stedet bør fredes, framholder pådriverne. Og det må være en nasjonal sak!
Lokale initiativtakere starter samtidig arbeidet med fredning, og for å få reist et monument. Hærens ledelse motsetter seg imidlertid fredningsforslaget, og får forsvarsminister Jens Chr. Hauge med seg. Stortinget bevilger i 1946 et bidrag for å få reist et monument, men det er først tidlig på 1950-tallet at ideen realiseres. Monumentet avdukes i 1954.
