Skytebanen i Trandumskogen

Den er den eneste i sitt slag. En monumental betongkonstruksjon – midt i Trandumskogen. Fangene så den da de kom Dødsveien og inn til retterstedet. Men Stridsvognskytebanen hadde ikke noen direkte rolle under henrettelsene.

«Tanksskytebanen» var aldri krigsskueplass, og den ble ikke brukt til henrettelsene. Det var ikke her de skjedde, men like ved, i den samme skogen – det samme militære øvingsfeltet: «Shiessplatz Hurdalssjøen», som skyte- og øvingsfeltet her på Storhogget tilhørte. Banen ble bygd i 1941–42, og sto ferdig før den første henrettelsen i Trandumskogen fant sted. Noen nøyaktig dokumentasjon av byggeprosessen er ikke kjent, derimot noen udaterte foto fra arbeidet.

Krigskraften

Stridsvognskytebanen er et brutalitetens byggverk der den står igjen som et vitne om den tyske okkupasjonen av Norge. Den er et av de mest synlige militæranlegg etter nærværet til det tyske forsvaret – Wehrmacht – i Trandum leir; og i hele landet.

Skytebanen – betongkolossen – synliggjør krigens kraft og sanseliggjør okkupantens overmakt. Det var ikke stort norske motstandsfolk kunne stille opp med, rent militært, mot en moderne og slagkraftig tysk hær. Som de mekaniserte avdelingene som manøvrerte i øvingsfeltet her, og trente på skytebanen. Så var det da heller ikke de tyske militære styrker Milorg angrep. Men det var her, i den samme skogen, mange av motstandsmennene ble henrettet.

Støymyten

Det er forsøkt forklart at banen spilte en rolle i henrettelsene; at skytestøy herfra maskerte skuddene til eksekusjonspelotongen, slik at de ikke ble lagt merke til. Dette er usannsynlig. Det var generelt portforbud i Trandum leir mens henrettelsene skjedde, fordi det var streng ordre om at de skulle hemmeligholdes. Altså var det neppe aktivitet på skytebanen.

Henrettelsene skjedde grytidlig om morgenen, og skudd herfra ble nok hørt i nærmiljøet. Men eksekusjonspelotongen brukte håndvåpen – geværer – som avga en helt annen lyd enn en stridsvogn. At skudd fra håndvåpen ble hørt, selv tidlig på morgenen, var neppe uvanlig i et øvingsfelt der alle typer våpen ble brukt til ulike tider på døgnet.

Etterkrigsbruken

Det tyske forsvaret bygde skytebanen under krigen, den norske hæren brukte den etter krigen – praktisk talt helt til Trandum leir ble lagt ned i 1996, da den nye hovedflyplassen åpnet. Bruken var ikke vesentlig annerledes:

Det norske forsvaret tok tilbake leiren, skyte- og øvingsfeltet – og Stridsvognskytebanen – i 1945. Trandum ble igjen et tyngdepunkt i Hæren, der blant annet Befalsskolen for Kavaleriet (BSK) holdt til – og hvor prins Harald var elev i 1956! Da kronprins Harald avduket navnetavla i Trandumskogen i 1970 var han derfor på gamle trakter.

Kavaleriet brukte for øvrig leiren og skytebanen helt til nedleggingen. Stridsvognskytebanen ble brukt for trening med Leopard stridsvogner. Vognene ble kjørt inn i banen gjennom åpning i vollen fra vest, og det ble skutt mot stillestående og oppdukkende skiver, på to avstander. Det ble skutt med to vogner samtidig; de sto da inntil hverandre.

Da Distriktsingeniøren ved Distriktskommando Østlandet (DKØ) høsten 1945 vurderte en mulig fredning av retterstedet, ville han ikke uttale seg om «hvorvidt det er av interesse å beholde tanksskytebanen». Men beholdt ble den altså – og brukt ble den, i ennå fem tiår.

Konstruksjonen

Den ruver godt i terrenget, med sine opp mot ti meter høye, armerte betongvegger. De står der som kulverter over selve banen, med voller på hver side. Både vegger og voller bidro til å dempe skuddstøyen. I enden av den om lag 300 meter lange banen er det ei stor grop i enden, der skuddene endte opp – om de ikke bommet, og traff en av veggene.

Det er mange spor etter slitasje – og bomskudd. Ennå i 1945 var banen ganske strøken, og flere av veggene var kledd med treverk. Det er det norske kavaleriets tunge bruk som har etterlatt seg de største sårene.

Stridsvognskytebanen i Trandumskogen er den eneste kjente av sitt slag. Den inngår som en integrert del av det krigs- og militærhistoriske minnelandskapet på Trandum. Dét ble også tillagt stor vekt under fredningen i 2020. Opprinnelig var ikke skytebanen tenkt fredet, men den ble tatt med blant annet som følge av innspill fra Ullensaker kommune. Derfor et den av Riksantikvaren definert som «en vesentlig del av krigsminnet på Trandumskogen».