Minnestedet i Trandumskogen

Den avdukes av kronprins Olav, 10. oktober 1954. Flere tusen mennesker har møtt fram for å ære de drepte i Trandumskogen. Bautaen er oppført for å minnes de 194 ofrene: 173 nordmenn, 15 sovjetere og seks briter.

Hjemmestyrkene i Ullensaker tar allerede sommeren 1945 til orde for at Trandumskogen må fredes, og en bauta reises. De er ikke alene; flere gjør det samme. Fredning blir avvist, men det er bred støtte for å få på plass et minnesmerke. I 1946 bevilger Stortinget 5000 kroner. Det skal ta enda åtte år før et minnesmerke står ferdig – etter en nasjonal innsamling.

Minnesmerket

Det er tett med folk på det som i dag er seremoni- og minneplassen, lørdag 10. oktober 1954. Noen aviser rapporterer om tre tusen frammøtte, andre om fem tusen. Det er familie og venner til ofrene; det er folk fra bygdene omkrig; det er representanter fra politikk og forsvar, lokalt og nasjonalt. De venter på kronprinsen. Olav har som ung kadett selv tjenestegjort på Trandum. Under krigen var han forsvarssjef. Nå skal han avduke minnesmerket over de falne i Trandumskogen.

Det er en stor begivenhet, og den omtales i aviser landet rundt. Media rapporterer gjerne om kronprinsens gjøren og laden, men dette handler om noe langt mer: Folk flest husker ennå de rystende nyhetene fra sommeren 1945: Om likfunnene i Trandumskogen. Hendelsene huskes, men lenge ser det ut til at planen om et minnesmerke går i glemmeboka. Det er, som leiravisa på Trandum, «Trandumtanken», skriver i 1949:

«Gravene ligger der uskjøttet som de har gjort, som en sviende skamplett for oss alle». Soldatene minner om løftet fra 1945, om et folkets æresord: «Aldri skal de glemmes som ga sitt liv for fedrelandet. Men hvordan er så dette løftet blitt holdt?» Noe minnesmerke har det ikke blitt, fastslås det, selv om det ble ansett som «en nasjonal æressak å reise disse falne frihetskjemperne et verdig minnesmerke».

En skamplett. I hvert fall til 1954. Men skampletten er ikke borte. Trandumskogen er fortsatt ikke skjøttet på en måte som til fulle ærer de falne. Som svarer til løftene fra fredens sommer.

Det blir ikke noe minnesmerke. Ikke før Krigsdeltakerforbundet, en veteranorganisasjon, tar tak. Høsten 1951 tar forbundet opp saken, og Komiteen for minnesmerke i Trandumskogen blir opprettet. Den ledes av oberstløytnant Fredrik J. Bølling, kommandant på Akershus festning. Ved krigsutbruddet i 1940 var han sjef for Forsyningskorpset i Hæren. Bølling representerer forbundet. Det samme gjør milorg-veteranen – og mangeårig primus motor for mye av det senere minnearbeidet i Trandumskogen – Olaf Linnerud. Fra Forsvaret deltar plasskommandanten på Gardermoen, oberst Sverre F. Hermansen. Ved krigsutbruddet, 9. april 1940, satte han opp en bataljon her på Trandum. Ullensaker kommune oppnevner tre medlemmer: Ordfører Hallgeir Furnes og varaordfører Jens Kurland, og gårdbruker (og lokalpolitiker) Ole Chr. Stokstad. Alle tre har bakgrunn fra Milorg. Ett komitémedlem kom, bokstavelig talt, nærmest ofrene som skal hedres: Nå er Helge Lindboe Nordtømme overrettssakfører. Da gravene ble funnet i Trandumskogen sommeren 1945, ledet han politiets etterforskning.

Forsvarsdepartementet stiller seg bak komiteen, som 1. februar 1953 sender ut et brev til de kommuner ofrene kom fra, og ulike organisasjoner de var tilknyttet. Det bes om økonomiske bidrag til å få reist et minnesmerke. Bidrag kan sendes per postgiro eller bankgiro. Komiteen knytter til seg professor Per Palle Storm som fagkonsulent. Når finansieringen er sikret, får han i oppdrag å utforme monumentet.

Minnetavla

Ofrenes navn er ikke med på selve monumentet. De kommer opp først seksten år senere, på en egen minne-/navnetavle. Også her er en komité i sving, og en ny, nasjonal innsamling sikrer finansiering. Komiteen består av Alv Elvetun, Einar Kiil, Rudolf Kuna, Adolf Laache, Olaf Linnerud (formann) og Hans Lundseth; Håkon Løkken og Magne Solum representerer Ullensaker kommune. Igjen er det Krigsdeltakerforbundet, med Linnerud i spissen, som tar initiativet. Arbeidet starter høsten 1968.

Et stort antall fylker og kommuner, og en del organisasjoner og enkeltpersoner bidrar også denne gang. Regjeringen bidrar med 5000 kroner; det samme gjør Akershus og Vestfold fylker, så vel som Stavanger kommune. Den langt mindre Hå kommune bevilger 3500: Mange av de falne i Trandumskogen kom herfra. Største bidragsyter er Oslo kommune (20.000); også herfra er det et høyt antall ofre. Blant de private bidragsyterne er familien Dyvik i Grimstad. Ett av navnene på tavla er Olav Dyvik. Redaktøren var medlem av Milorg-gruppa ledet av major Arne Laudal, og ble skutt i Trandumskogen 10. mai 1944.

Arkitekt Arnstein Friling får oppdraget med å utforme navnetavla. Den består av kobberplater i en betonginnramming, med navnene på de henrettede, grav for grav. Navneplatene dekkes av glassplater. Etter flere hærverk, der glasset blir knust og kobberbokstavene pirket løs og stjålet, blir glasset erstattet av pleksiglass. Det var også et tilfelle av hærverk på monumentet, da et hakekors ble malt på det.

Den høytidelige avduking av navnetavla foretas av kronprins Harald, søndag 7. juni 1970, kvart over ett. Biskop Per Lønning holder tale, og det legges ned kranser fra Stortinget, fra de britiske og sovjetiske ambassader; fra Forsvaret, Krigsdeltakerforbundet, Fangesambandet og Ullensaker kommune.

Det er i forbindelse med oppsetting og avduking av navnetavla at seremoniplassen blir opparbeidet, med brosteinomramming og singeldekke.

Gravmarkører

Lenge før både minnesmerke og navnetavle, blir gravene markert. Først, i 1946, med små steinkanter, og et lite bjørkekors ved hver grav. Et kors av ubarket bjørk ble satt opp ved veien øst for stridsvognskytebanen. Senere blir bjørkekorsene erstattet av mindre kors i impregnert tre. Deler av inntektene fra salg av en frigjøringsminnemynt i 1970, bidrar til å finansiere de steinkorsene som fortsatt står i Trandumskogen. De er, som monumentet, utført i Iddefjordgranitt, og etter en idé av den samme kunstneren; Per Palle Storm.

I forbindelse med oppsettingen av navnetavla og opparbeidelsen av minnestedet blir det også lagt ut runde, nummererte steiner ved hvert gravfunn. De markerer rekkefølgen gravene ble funnet i.

De tidligste initiativene tas av den lokale Hjemmefronten. Arbeidet utføres i hovedsak av løytnant Rudolf Julius Kuna. Den tidligere leirmesteren var i årevis en institusjon på Trandum. Sosialisten Kuna fra Tsjekkoslovakia måtte rømme hjemlandet i 1939, da nazistene fra Tyskland rykket inn. Han deltok i kampene i Norge, deretter i Finland, og så til Sverige og Storbritannia – og tsjekkisk brigade der. Han deltok under invasjonen i Normandie, vendte tilbake til hjemlandet i 1945, men valgte å dra tilbake til Norge. Kuna ble norsk statsborger i 1946, og stabssersjant i Hæren. Og leirmester på Trandum.

Skjøtselen

Trandumskogen har gått inn i glemselen. Trandumskogen er blitt vanskjøttet – gang på gang. Men ikke alltid. Det ble tatt tak: Det ble reist et monument; det kom gravmarkører på plass. Navneplate. Flaggstenger.

Staten stilte med 300.000 til en oppussing av minnesmerket, til 50-årsminnet om 9. april 1940, i 1990. Det ble en opprustning. Vei. Kantstein.

Forsvaret tok etter hvert et ansvar gjennom en de facto fredning. Forsvarsdepartementet besluttet i 1973 å ansette en oppsynsmann for minnelunden. Det ble ildsjelen Olaf Linnerud – til han gikk av med pensjon i 1984. Deretter har Forsvaret, så som så, holdt stedet ved like, men ikke utviklet det. Snarere tvert imot, ved at Forsvarsbygg raserte den fredede skogen. Verken Forsvaret, regjeringa eller nasjonen har holdt nasjonens hellige løfte – til ofrene, og til oss alle – fra fredssommeren 1945. Holdt historien levende. Og stedet i stand.

Ja, det har vært krafttak for Trandumskogen. For å hedre minnet, også ved å skjøtte stedet. Men det er fortsatt vanskjøttet. Derfor trengs nye krafttak. Kraftigere enn noen gang. For å minnes. For å huske. For å forstå.

Det er ikke bare stedet som må holdes i hevd. Det må også historien. Om de 194 henrettede. Om nazisme og ufrihet. Om terror og frykt. Om rettsstat og demokrati. Denne helt uvurderlig viktige historien kan Trandumskogen og Minnelandskapet Trandum formidle bedre enn noe annet sted i Norge. For hele nasjonen. Til evig tid.