Russerleiren på Trandum

Det er fysiske spor etter den, men lite kunnskap om hva den var, og hvem som holdt til der. Kallenavnet Russerleiren er misvisende. Dette var en militær leir for tyske soldater – men også for sovjetiske arbeidere.

Russerleiren var godt kjent under krigen, og i mange etterkrigsår. Ennå er deler av den godt synlig, selv om de færreste vet at de store, rødmalte bygningene, like utenfor retterstedet i Trandumskogen, var en del av den såkalte Russerleiren. Mye av den opprinnelige leiren er borte, enda mer av historien er gått i glemmeboka. Hva var leiren? Hvem holdt til her?

Leiren

Russerleiren var en del av okkupasjonsmaktens infrastruktur på Trandum og Romerike. Dette var Trandum II: En tyskbygd militærleir, en «Infanterilager», altså en leir for infanteriavdelinger, mens den norskbygde Trandum leir, utvidet av tyskerne, hovedsakelig ble brukt av panseravdelinger. Hvilke avdelinger som ble forlagt i Trandum II er ikke klarlagt, ei heller om det var egne infanteriavdelinger på Trandum.

Trandum II besto, ifølge tyske kartskisser, av 38 bygninger, over et betydelig område: Forlegningsbrakker, kjøkkenbrakke, vaktstue, garasjer, ammunisjonsdepoter og hva som trolig var et større verkstedbygg. Deler av fundamentet til dette kan fortsatt finnes i skogen. Av bygningene er bare fem garasjebygg igjen.

Det er kjent at deler av Luftwaffen–Bau–Bataillon 133/III (K), med vaktstyrke, var forlagt her i 1944. Bokstaven K indikerer at avdelingen holdt krigsfanger i leiren, men så vidt vites var det mest sivile, østeuropeiske arbeidere her. Når den på folkemunne ble kalt Russerleiren, skyldes det at de som hadde tilhold her, helt eller delvis, var russere – eller i det minste kom fra Sovjetunionen.

Nazi-Tyskland brukte krigsfanger som slavearbeidere, men også sivil arbeidskraft ble rekruttert – ofte med tvang, og særlig fra det østlige Europa. Etter frigjøringen i 1945 ble det klart at det både var sovjetiske krigsfanger og sivile – inklusive kvinner og barn – i leirene ved Trandum. Nærliggende Qvistebo var en krigsfangeleir, hvor det var sovjetiske fanger. Den såkalte Russerleiren var en arbeidsleir. Da tyskerne kapitulerte i 1945, var det rundt 800 østeuropeere i leiren på Trandum, og rundt tusen på Qvistebo.

Luftwaffen–Bau–Bataillon 133/III (K) ble satt opp i 1943, med tre kompanier krigsfanger og tysk ledelse og vaktmannskaper. Den ble først satt inn i Finland, så i Gardermoen-området.

Russerleiren på Trandum var én av mange slike i Norge, og én av flere også på Romerike. Her var det omfattende utbygging av militær infrastruktur, ikke minst på Gardermoen, og det var stort behov for sivil arbeidskraft, både norsk og utenlandsk. Byggbataljon 133/III tilhørte det tyske flyvåpenet, Luftwaffe, noe som indikerer at den ble brukt på Gardermoen.

Russerne

Om de var etniske russere er ikke lenger godt å vite, men de kom fra Sovjetunionen. Kanskje var det flere sovjetiske nasjonaliteter blant arbeiderne; kanskje var det også folk fra andre land i øst. Blant de sovjetiske soldatene som ble henrettet i Trandumskogen var det både russere og ukrainere. Sannsynligheten er stor for at det var tilfellet også i Russerleiren.

Det tyske regimet hentet folk fra flere deler av sine okkuperte territorier i det østlig Europa for å arbeide i Norge. Mange var krigsfanger, men ikke alle. Etter frigjøringa ble de overlevende sendt tilbake til Sovjetunionen.

Hjemreisen

Det er fredag 13. juli 1945. Klokka er tolv. Et svensk hospitaltog forlater Dal stasjon ved Jessheim. Om bord er om lag 250 sovjetiske borgere. De er de siste som sendes hjem fra Trandum og Gardermoen. Toget går til den svenske østersjøkysten. Der venter et sovjetisk skip som skal stå for siste etappe – til Sovjetunionen. Nøyaktig én måned er gått, etter at hjemsendingen fra Romerike begynte. Ved krigens slutt er det om lag 800 sovjetborgere på Trandum. 50 av dem er barn. Aftenposten besøker leiren i juni 1945: «Det var en ynk å se hvor elendig disse barna var utrustet med klær og sko».

Det er de sykeste av de overlevende som sendes sist; de som måtte bli igjen for å komme til hektene. 214 av dem har ligget på et eget sykehus for sovjetere på Trandum. Over halvparten av dem har tuberkulose.

Kvelden før avreise holdes avskjedsfest i kinosalen på Trandum. Det er hjelpeorganisasjonen Litorg 612 som står bak. Litorg står for Lys i mørket, og den har i flere uker hjulpet sovjeterne. Tidligere samme uke reiser en del av dem, og Litorg rykker inn en annonse: «Vi trenger 200 kofferter til syke russere på Trandum som skal reise tirsdag morgen»! «Et siste skippertak for våre syke venner».

Gravplassen

På langt nær alle østeuropeiske krigsfanger og tvangsarbeidere fikk oppleve freden, og hjemreise. Mange bukket under av slavearbeidet. Andre ble skutt.

De ble neppe skutt, sovjeterne som ble gravlagt på Trandum. De døde heller av sykdom; av hardt arbeid, dårlig ernæring og mangelfullt tilsyn. Helt til 1953 er det en russisk – sovjetisk – gravplass på Trandum, og to andre i Gardermoen-området. Rundt hundre mennesker lå i disse gravene, som i desember 1953 flyttes til den sovjetiske krigsfangekirkegården på Vestre gravlund i Oslo. Her hviler også de 15 sovjetiske soldatene som ble skutt i Trandumskogen. Urnene deres ble satt ned 18. oktober 1945.

Det var to sovjetiske gravplasser på Trandum under krigen: Én for krigsfanger fra leiren ved Gardermoen og én for tvangsarbeidere. Den tredje var i Qvistebo i Nannestad.

På den russiske kirkegården for krigsfanger på Trandum var 36 mennesker begravd. De, heter det i en avisomtale, «bukket under for sult og pinsler». Søndag 16. oktober 1945 holdes det en minnehøytidelighet på kirkegården. Hjelpeorganisasjonen Litorg 612 står bak, støttet av Godtemplarungdommen. Ved inngangen vaier de sovjetiske og norske flaggene. Ved hver grav står en norsk gutt eller jente æresvakt. En norsk tropp soldater tar oppstilling, vendt mot gravene. Det er høytidelig. Det er minnetaler: En hyllest til russerne, som var de første «som satte foten på norsk jord for å befri det». Ved hver grav legges en svær blomsterkrans.