Dødsveien til Trandumskogen
Den var den siste vandring. Ned fra et lasteplan, inn gjennom skogen – til de klargjorte gravene. Den siste vandringen gikk fra Trandum leir til Trandumskogen. På en vei mot henrettelse og død. Dødsveien.
Den het selvsagt ikke det, den gang, da ofrene ble marsjert mot sin uunngåelige, brutale død. Men Dødsveien blir raskt et kjent begrep etter krigen, så snart den grufulle sannhet er kjent: At Trandumskogen inneholdt massegraver etter nazistenes henrettelser. Akkurat når dette ble den vanlige betegnelsen på strekningen er uklart. Likeledes når de første skiltene kom opp. Men helt til ut på 1980-tallet sto det skilt i begge ender: Dødsveien.
Dødskartet
Dødsveien fantes – og finnes. Det er ikke tydelig i terrenget akkurat hvor den gikk, men med hjelp av kart fra krigen og luftfoto tatt rett etter krigen er det mulig å identifisere traseen med stor grad av sannsynlighet. Til puslespillet hører at veinettet rundt Trandum er endret etter 1945. Både utbyggingen av hovedflyplassen og byggingen av nytt verksted på Trandum har ført til at flere veier er lagt om.
Traseen en del av fangene måtte gå, fra leiren til retterstedet, var en kombinasjon av skogsveier og -stier. Den startet rett ved leiren, på et sted kjent (da og senere) som «Vaskeplassen». Det var der stridsvognene ble spylt etter å ha vært ute i øvingsfeltet. Derfra gikk den til dagens seremoniplass – og inn til retterstedet. Noe av den opprinnelige traseen, vestover fra Vaskeplassen og inn i skogen, ble borte da Trandumvegen, rundt det nye verkstedet, ble anlagt på 1980-tallet.
Dødsvandringen
For dem som ble lastet av på Vaskeplassen, startet dødsmarsjen i Trandum leir. Da hadde den første etappen av dødsferden bragt fangene fra fengselet, enten de ble hentet på Akershus eller Grini, på Victoria Terrasse eller Møllergata 19. Noen ble fraktet hit til leiren; andre ble kjørt et stykke inn i skogen, til Stridsvognskytebanen: Dét gjaldt bl.a. de seks britiske soldatene som ble henrettet 18. januar 1943. Fra avhør av tyske soldater som deltok i eksekusjonen vet vi at disse ble tatt litt lenger inn, før også de måtte gå det siste stykket til fots. Om det samme skjedde ved andre henrettelser er ikke kjent.
Alle gikk et stykke av Dødsveien – inn til retterstedet, inn til sine respektive, klargjorte graver. Ingen unnslapp. Ingen overlevde. Ingen kan fortelle om den siste vandringen: Om hvordan den foregikk, om hvilke tanker de gjorde seg. Om de skjønte hva som ventet.
Noe kan utledes fra oppgravingen og etterforskningen sommeren 1945 – og fra fanger som så ofrene bli hentet. Blant annet at ikke alle hadde fottøy. Altså gikk noen av fangene døden barbeint i møte. Noen var tynnkledde. Noen må ha frosset, enten det var av kulde eller frykt. Mange ble henrettet vinterstid, og må ha gått i snø. Var det måkt? Neppe. Men soldater fra Sonderkommando hadde kanskje gått der før dem – eller hadde de kjørt helt inn, for å grave opp gravene, og klargjøre for eksekusjonen?
Dødsvandringen
Den tyske bilkolonnen med fanger kommer til Trandum tidlig på morgenen. Om vinteren er det mørkt; om sommeren har det rukket å lysne. På vei inn i Trandum leir kommer de til et kryss. Veien til venstre svinger inn til hovedporten der den tyske ørnen troner på toppen: Veien inn til Kaserne Generaloberst von Falkenhorst. Veien til høyre går opp bakken til Vaskeplassen. Til starten på Dødsveien. Starten på slutten – for ofrene i Trandumskogen. For fangene er dette krysset, bokstavelig talt, veien mellom liv og død. Det ble døden.
Hva skjønte fangene, hva ante de, da bilen stanset, etter den siste omgiringen, etter de siste meterne på lasteplanet – opp den siste bakken, eller inn til skytebanen? Mange av dem var dødsdømt; de ventet på henrettelsen. Andre var ikke dømt, men skjønte nok at det sto om livet. De britiske soldatene ble forledet: De var ikke ført for noen domstol, de hadde ingen dom. De ble fortalt at de skulle i nytt avhør. De ble skutt.
Skjønte fangene hvor de var? Neppe, men noen: For noen hadde før krigen tjenestegjort på Trandum. De kjente seg nok igjen da de steg ned av lasteplanet på Vaskeplassen eller ved Stridsvognskytebanen – før de får bind for øynene. Som løytnant Karl Fritjof Schei, som hadde mange års tjeneste her på Trandum. Han så helt sikkert hvor de hadde havnet. Han var blitt stilt for tysk rett. Han satt på Akershus med to dødsdommer. Nå har han kommet til Trandum. Nå skal dødsdommene fullbyrdes. Han og flere med ham ante nok hvor det bar: Om ikke i lendet, så i hvert fall i livet. Dødsveien var siste etappe.
