Fredningsforsøket i 1945–47
De har sett de døde. De vil hedre sine koller fra kampen mot nazistene. Flere av ofrene var selv med i Milorg. Sommeren 1945 er det ildsjeler nettopp i de lokale hjemmestyrkene som lanserer tanken om fredning av retterstedet.
Hjemmestyrkene (Milorg) var organisert i distrikt, avsnitt og områder. Brevet til statsråd Kirsten Hansteen, 11. juli 1945, sendes fra Avsnitt 122: Milorg-avdelingen for Øvre Romerike. Det er undertegnet av avsnittsjefen, Bertel Bøhnsmoen. Mottakeren, Kirsten Hansteen, er statsråd i Sosialdepartementet, og Norges første kvinnelige regjeringsmedlem. I likheten med Bøhnsmoen har hun deltatt i motstandskampen.
Ikke bare det: Kirsten Hansteen er enke etter LO-advokat Viggo Hansteen, som ble henrettet av okkupantene, 10. september 1941. Den brutale historien kommer dermed enda tettere på: Henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm var de første Sonderkommando under ledelse av SS-Hauptsturmführer Oskar Hans utførte. Den samme avdelingen, og den samme sjefen, skal deretter stå bak de aller fleste av henrettelsene i Trandumskogen.
Militært initiativ
Avsnitt 122 og avsnittsjef Bøhnsmoen deltar i avdekkingen av gravene i Trandumskogen. Allerede da, skriver han til statsråd Hansteen, «fremkastet jeg tanken om fredning av denne plassen hvor våre landsmenn var faldt for fienden». Men, skriver han videre, dette er en sak for hele landet, og «intet bør gjøres der før det er vedtatt en plan for det hele».
Hvordan Kirsten Hansteen reagerer på henvendelsen vet vi ikke. Det må være lov til å tro at den gjør personlig inntrykk. Utvilsomt har også hun fulgt den sensasjonelle letingen etter massegravene og den grufulle oppgravingen. Dels er dette hovedsak i de fleste aviser, sommeren 1945. Dels er dette en del av hennes egen, dramatiske historie: Ikke bare ble hennes egen mann henrettet på samme måte, av de samme bødlene. Mange av partifellene fra Norges Kommunistiske Parti og medlemmer fra de kommunistiske motstandsgruppene var blant ofrene i Dødsskogen. En av dem var en nær venn av ekteparet Hansteen: Jernarbeider, partiorganisator – og motstandsmann – Ottar Lie henrettes i Trandumskogen 1. mars 1943.
Henvendelsen fra Avsnitt 122 mottas i Sosialdepartementet, oversendes Kirke- og undervisningsdepartementet, og går videre til Forsvarsdepartementet. Derfra sendes fredningsforslaget til Hærens øverste ledelse for vurdering. Så skulle en tro at man der slutter seg til tanken. Men nei:
Militær motstand
Initiativet fra Avsnitt 122 framtvinger standpunkt fra militære kretser. Forsvarsdepartementet sender forslaget på høring i august 1945. Fra flere deler av Hæren er motstanden tydelig: Generalinspektøren for artilleriet setter seg mot, det samme gjør Distriktskommando Østlandet (DKØ) og Hærens Tekniske Ingeniørstab, som skriver at den «kan ikke anbefale fredning av omhandlede område». Oppsetting av en minnestøtte kan derimot støttes!
DKØs arbeidsstab på Gardermoen gjør en grundig jobb. Den framskaffer kartskisser og luftfoto, og konfererer med sjefen for Avsnitt 122. Saksbehandleren peker på at det «foran tankskytebanens front er det en stor åpen plass som jeg har tatt med i den hensikt at her må kunne planeres så det f. eks. kan tjene som samlingsplass ved eventuelle høytidelige anledninger». Forutseende! For det er sånn det blir.
Men det går ikke slik Distriktsingeniøren i DKØ åpner for: «Militæretaten burde», skriver oberstløytnant N. Eggan, «kunne gå med på å frede det på kartet antydede felt, selv om det selvsagt ikke er ønskelig å få det militære område innskrenket». Og dét er haken ved det hele. Artilleri-inspektøren (og snart sjef for DKØ), oberst Oswald Nordlie, er klinkende klar: «Jeg kan ikke gi planen om fredning min tilslutning. Man hedrer de dreptes minne best ved å drive øvelser i Trandumskogen, hvor jo nå ingen ligger begravet.»
Sjefen for DKØ tar ikke sin underordnede ingeniørs anbefaling til følge. Generalmajoren «finner aa maatte fraraade fredning av Trandumskogen». Kanskje ikke overraskende?
Overraskende er det derimot, når en ser hvem som underskriver: Det er ikke hvem som helst: At generalmajor og DKØ-sjef Olaf Helset selv er fra området – Nannestad – bør ikke veie tungt. Derimot, kanskje, at han var sentral i å opprette Milorg, og før det: At deler av styrken han ledet i de svært viktige kampene ved Midtskogen, 10. april 1940, kom fra Trandum leir. Det er mange tråder som knyttet Helset til Trandum og Trandumskogen. Men i oktober 1945 er de ikke sterke nok. Ikke for fredning.
Hærens overkommando samler innspillene, slutter seg til uttalelsen fra ingeniørstaben, og sender dem i oktober over til Forsvarsdepartementet. Her påtegner forsvarsminister Oscar Torp et utkast til brev til Kirkedepartementet: Fredning frarådes; en bauta tiltredes.
Men det er ikke Torp som sender brevet. Det rekker han ikke, før han går av. Dét gjør derimot hans etterfølger, Jens Chr. Hauge. Når han underskriver, 10. november 1945, må det være en av hans aller første gjerninger som forsvarsminister, bare fem dager etter at han tiltrådte. Hva Hauge selv må ha tenkt om dette vet vi ikke. Men flere av hans menn er blant de henrettede i Trandumskogen. Jens Chr. Hauge var Milorgs øverste leder. Men vil altså ikke frede.
Militært bluss
Ved Panserskolen på Trandum holdes tanken om å minnes de falne i hevd. Men det hele koker bort, konstateres det også ved skolen. Det har kokt bort i byråkratiet, men er ikke glemt i Trandum leir! Saken blir diskutert, offiserer imellom, og seks mann møtes 22. mars for å drøfte saken: Blant dem er fem offiserer (inklusive opprinnelig initiativtaker, kaptein Bøhnsmoen) og lensmann Thonstad.
«Alle var enige om at noe måtte gjøres, og at det som ble gjort måtte være så enkelt og verdig som mulig.» To alternativ drøftes: Det ene – fredning av området på begge sider av tankskytebanen – finnes «lite praktisk». Eller kanskje lite realistisk? Derfor går karene inn for det andre: «Området blir ikke fredet, men en sten med fortegnelse over hvem som lå i de forskjellige graver, blir plassert ved hver grav, dessuten en bauta-sten på østsiden av tankskytebanens inngang.»
