Dødsdommene under krigen

«Skutt blir den…» Det er ment som en advarsel – og den er alvorlig ment. Motstand mot okkupasjonsmakten er forbundet med livsfare: Fare for å få dødsdom – og bli henrettet. Eller bli skutt uten dom.

Historikeren Berit Nøkleby dokumenterte Nazi-Tysklands henrettelse av nordmenn under andre verdenskrig. Hun kom fram til at i alt 417 ble henrettet. Langt de fleste blir – naturlig nok – drept i Norge, men også 29 i Tyskland. Ulike domstoler dømmer til døden, og 92 av ofrene henrettes uten domskjennelse. Av de 194 henrettede i Trandumskogen blir 70 skutt uten dom.

Dødsstraff

Etter at Adolf Hitler kommer til makten i Tyskland i 1933 endres rettssystemet. Nye lover vedtas – og straffene skjerpes. Etter at andre verdenskrig bryter ut, 1. september 1939, strammes den nazistiske justisen enda mere til. Før maktovertakelsen i 1933 kunne tre lovovertredelser straffes med døden i Tyskland; ti år senere er det 46. Både sivile og militære domstoler dømmer til døden.

Okkupasjonen innebærer at dødsstraff blir innført også i Norge. Bare fire dager etter invasjonen, 13. april 1940, gjør øverstkommanderende for de tyske styrkene her, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, følgende klart for den norske befolkning:

«Skutt blir enhver sivil person som blir påtruffet med våpen i hånd!» Skutt blir også den som ødelegger ulike typer anlegg, og som bruker våpen i strid med folkeretten.

«Skutt blir den…» skal gjentas og utvides etter hvert som okkupasjonen fortsetter – og motstanden tiltar. Rikskommissær Josef Terboven skal snart beslutte at flere handlinger kan føre til dødsstraff. Han skal også bidra til at enda flere blir henrettet. Det er dels tysk lov som gjelder, dels såkalte forordninger utstedt av Der Reichkommissar für die besetzten norwegischen Gebiete. Altså Terboven. Som Hitler har gitt nær uinnskrenket makt til å styre Norge. Med sitt voldsapparat: Sikkerhetstjeneste og politi. Tysk og norsk.

Når de direkte truslene kommer så tidlig, er det fordi okkupasjonen ikke går etter planen. Den møter raskt større motstand enn ventet. Folk tar ikke mot de tyske styrkene som befriere, men møter dem som fiender. Nordmenn som stritter imot må tuktes. De må skremmes – med terror. Da er dødsstraff og henrettelser mer virkningsfullt enn arrestasjon og fengsel.

Dødsstraff blir dermed et viktig avskrekkingsinstrument. Den brukes som terror-virkemiddel. Adolf Hitler beordrer harde straffer i de okkuperte områdene; Nikolaus von Falkenhorst og Josef Terboven sørger for at ordrene blir fulgt i Norge. Allerede våren 1941 kan 14 forskjellige forhold medføre dødsstraff. Særlig to typer aktivitet blir snart slått hardt ned på, i tillegg til spionasje, sabotasje og våpenbruk: Bistand til en fiendtlig makt og bruk av radiosendere. Støtte til en fiendtlig stat kan være spionasje, men også rett og slett forsøk på å flykte fra Norge og over til Storbritannia eller til Sverige.

Av de første 33 som skytes i Trandumskogen, i første halvdel av 1942, er ikke alle dømt, men årsaken er den samme: Forsøk på å flykte over havet – til Storbritannia.

Dødsdommer

Mange dømmes til døden, atskillige skytes uten lov og dom. Dét skal også bli praksis i Norge. Okkupantene tar med seg sin rettspraksis – med lover og domstoler – fra Tyskland. Allerede sommeren 1940 stilles de første nordmenn for tysk domstol. Den første dødsdommen faller i en feltkrigsrett i Trondheim, 9. juli 1940. Overrettssakfører Carlo Santi blir dømt for å ha drept en tysk underoffiser. Santi blir skutt 19. august. Han er den første til å bli henrettet etter dom. Allerede er flere sivile skutt under angrepet i april. Noen av dem er nærmest henrettet.

Dødsdom for drap kan til nød forstås. Men ikke for en rekke andre forhold. Og det tar tid for det norske folk – og for norske forsvarere – å venne seg til at dette faktisk kan være utfallet. Den norske forsvarsadvokaten Albert Wiesener spør den tyske aktor, i en av rettssakene: «Må vi for alvor regne med dødsdommer?» «Selvfølgelig, Herr Rechtsanwalt. Det er jo loven». «Mener De også at det kan bli tale om å skyte…?» «Jeg håper ikke det,» svarer aktor, «men det er jo krig». Det er krig – og dødsstraff blir normen for aktiv motstand mot okkupantene.

Ennå i 1940, og et stykke inn i 1941, håper tyskerne på å vinne nordmennene over på sin side. Derfor er det lenge vanlig med benådning etter dødsstraff. Så tar praksisen slutt, og det blir omvendt: Dødsstraff betyr døden ved skyting. Benådning er det sjeldne unntaket. Enkelte dødsdommer omgjøres riktignok til fengselsstraff. For noen innebærer det i praksis dødsdom: Det er langt fra alle som overlever tukthus i Tyskland. For dét er alternativet: Opphold i tyske konsentrasjonsleire. Mange av dem var rene dødsleire.

For Josef Terboven er ikke henrettelse først og fremst en straff. Det er terror, et middel for å spre frykt, for å skremme nordmenn fra å motarbeide okkupasjonsmakten. Han strammer til skruen, også bokstavelig talt: Et av de mest brutale redskapene i de såkalte skjerpede avhør – grov tortur – er benklemmer. Utsikten til nådeløs tortur er også terror.

Heinrich Himmler sorterer rett under Adolf Hitler. Himmler er sjef for det fryktede SS; Schutzstaffel. Som Reichsführer-SS sikrer Himmler seg kontroll over de tyske sikkerhets- og politistyrker. Han setter på den hardhudete Reynhard Heydrich, av Hitler kalt «mannen med jern-hjertet», som sjef. 3. september 1941 kommer Heydrich til Norge. Terboven er også hardhendt, men Heydrich er ikke fornøyd. Terboven er for mild! Det må hardere lut til, ikke minst overfor fagbevegelsen. De to blir enige om at det må slås til, ved første anledning. Anledningen kommer fort: Den såkalte melkestreiken ved Akers mekaniske verksted. 10. september innføres unntakstilstand. Tillitsvalgte i fagbevegelsen gripes. To stilles for standrett – og dømmes til døden. De har ikke noe med streiken å gjøre, men Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm henrettes samme dag. Til skrekk og advarsel. Heydrich har fått det som han ville. Og Sonderkommando sitt første oppdrag.

Også fra Berlin innskjerpes at det må slås hardere til, særlig overfor kommunistisk motstand. Blant de henrettede på Trandum er det mange kommunister. Det er de som går i bresjen for sabotasje. Med fare for dødsstraff. Med utsikt til å bli skutt.

Men dette gjelder ikke for kvinner! Ikke i Norge. Ikke med mindre de begår mord eller driver såkalt franktirørvirksomhet: Tar til våpen som soldat, men er i sivil. I henhold til tysk lov kan kvinner dømmes til døden i krigsrett. De skal da ikke skytes, men halshugges. Ingen kvinner dømmes til døden i Norge, men tre henrettes. Med nakkeskudd. Uten dom.

Henrettelser

Fra 1942 blir det flere dødsdommer – og færre benådninger. Flest nordmenn henrettes i 1942 (121) og 1944 (100), inklusive de som skytes i Tyskland.

I Trandumskogen er tallet på henrettelser desidert høyest i 1944, når hele 97 blir skutt. I 1942 og 1943 blir henholdsvis 42 og 44 henrettet. I 1941 skytes de første 11 – på Flatnermoen. Av de 194 Trandum-ofrene henrettes 70 uten dom.

De som stilles for retten og dømmes; de som skytes på Trandum: Hva får de dødsdom for? Årsakene er ikke alltid like klare. I mange tilfeller har mer enn ett tiltalepunkt bidratt til dommen. Enkelte får faktisk flere dødsdommer, for ulike brudd på de tyske lover og forordninger. Noen entydig oversikt er derfor vanskelig å få. Den viktigste årsaken, for 93 av de henrettede, er fluktforsøk eller såkalt fiendebegunstigelse. Det er typisk forsøk på å flykte til Storbritannia eller Sverige. Spionasje er den nest hyppigste spesifiserte begrunnelse. 26 av de henrettede på Trandum er dømt for dette. 31 er dømt for motstandsarbeid uten spesifisert aktivitet. 15 må bøte med livet for sabotasje; 13 for å ha hatt våpenlager.

Det er også noen helt spesielle tiltaler som fører til dødsstraff: Én blir dødsdømt for å delta i utgivelse av illegale aviser, en annen for å ha skjult en tysk desertør, en tredje for å stå bak flyktningtransport. Åtte mann får dødsdom for innbrudd, oftest hos Wehrmacht; for flere er drap eller drapsforsøk minst én av årsakene til dødsdommen.

De 15 sovjetborgerne som blir skutt på Trandum henrettes uten dom. Årsaken er derfor ikke kjent, men kan være fluktforsøk. I avhør etter krigen oppgir medlemmer av Sonderkommando mytteri og sabotasje som årsak. Sonderkommando var den tyske avdelingen som sto for de aller fleste henrettelsene på Trandum – også av de seks britene som ble skutt her. Heller ikke de stilles for retten. Dødsdømte er de likevel. De henrettes fordi de er kommandosoldater: Dem har Der Führer bestemt skal skytes umiddelbart, uten rettergang. Altså er de dødsdømt.

Etter hvert som okkupasjonsårene går, og motstanden mot det nazistiske styret tiltar, blir terroren hardere: Domstolsbehandling vurderes som et svakhetstegn. Det gjør mer inntrykk – skaper større frykt – når politiet får ordne opp; med eller uten rettssak, med eller uten dom. Og, som norske påtalemyndigheter påpeker etter krigen: «Det skapte også skrekk og usikkerhet at politiet uten videre lot folk forsvinne, uten at det ble bekjentgjort noe om den foretatt eksekusjon.»

Den tyske rettergangen er nøye regulert. Saker skal være etterforsket og det skal framsettes en begrunnet anklage av en aktor. Det skal være minst tre dommere; i noen tilfeller fem. Det skal være anledning til forsvar. Det må være flertall bak dommen – som skal begrunnes. Men bestemmelsene brytes – også i Norge. Det henrettes uten dom. Om nødvendig uten bevis.

Det var et beinhardt regime. Det brutaliserte rettssystemet. Lovene lå der, konsekvensene ved å bryte dem var kjent. Domstolene og dommerne la den nazistiske loven til grunn. De var i prinsippet uavhengige, og dømte ikke alltid slik okkupasjonsmakten ønsket. Domstolene var likevel en viktig del av det nådeløse nazistiske undertrykkelsesapparatet. Vilkårligheten rådde.