De ble dømt. Noen av dem i en rettssal. Andre ble henrettet uten dom, men var likevel dømt til å dø. Dommerne var jurister, og opptrådte i uniform: De var del av den nådeløse nazistiske justisen, en del av okkupasjonsmakten. Som sendte 194 mann i døden på Trandum.
Rettssystemet i Tyskland ble nazifisert: Okkupasjonen bragte den tyske blodjustisen til Norge. Fengsling og tortur ble vanlig. Trussel om dødsstraff var del av terroren. Rettssakene ble opplevd som en farse.
Domstolene bidro til undertrykkelsen: De fulgte loven; okkupasjonsmaktens – Adolf Hitlers – lover. Noen tiltalte fikk forsvarer. De kunne lite gjøre. Og 70 av de drepte i Trandumskogen ble skutt uten dom.
Dødsdommer ble gitt for en rekke forhold: «Skutt blir den…» kunngjorde okkupasjonsmakten. Det var livsfarlig å motarbeide den. Bokstavelig talt. Men truslene og terroren virket ikke. Motstanden vokste.
Dødsdommene i Trandumskogen
De stilles for retten. Utfallet er langt på vei gitt. Det henger dødsdommer over dem. Norske forsvarere opplever rettssakene som skuespill, som et nazistisk melodrama. De dømte kan ikke anke. Benådning er siste mulighet. Sjansene er små.
Benådning imøtekommes sjelden – i hvert fall etter dom i den politiske domstolen SS- und Polizeigericht Nord. Det er her de fleste av de henrettede i Trandumskogen blir dømt. Men 70 av de 194 som skytes på Trandum blir drept uten dom. Det vil si: Noen dømmer også dem til døden – fra kontoret. Oftest er dét til sjuende og sist nazistenes hersker i Norge: Der Reichkommissar, Josef Terboven. Han er mannen med benådningsretten. Som han nødig vil bruke.
_DØMT
Proklamasjonen er iskald. «Skutt blir den…» Det er dødsstraff for mye; for å skjule våpen, for å samarbeide med fienden, for å forsøke å ta seg over til Storbritannia. Først er det mest som skremsel. Snart blir det realitet. Det er terror. Dødsdommene faller, noen får flere, som i denne rettssaken i SS- und Polizeigericht Nord, i Kristinelundveien 22 på Frogner, i august 1942. Den åpnes for nazifiserte media, som forteller det okkupasjonsmakten ønsker: At her går alt ordentlig for seg. At de fem som dømmes til døden – med til sammen 14 dødsdommer – har gjort seg fortjent til dem. Folk lar seg ikke lure. Dødsdommene er skrevet på forhånd. Foto: Norges Hjemmefrontmuseum.
Rettsakene
Dommene faller i forskjellige domstoler, rundt om i Norge. Noen rettssaker kan ta flere uker. De fleste tar noen få dager; enkelte bare en time eller to. Noen saker blir grundig etterforsket, bevis framlegges, forsvarer oppnevnes og vitner innkalles. Ofte er det ikke vanskelig å utarbeide en tiltale som fører til dødsstraff: Det er nok av brudd på tyske lover og forordninger som kvalifiserer til henrettelse. Og finnes det ikke bevis, kan sakene alltids konstrueres for å ende i dødsdom.
Rettssikkerheten i Tyskland forsvinner med nazismen allerede på 1930-tallet, og svekkes ytterligere under krigen – i Tyskland og i de okkuperte områdene. Også i Norge. Rettsstaten erstattes av politistaten. Også i Norge. En tysk rett følger nazistisk praksis. Også i Norge.
Både det tyske forsvaret (Wehrmacht) og politiet (Sicherheitspolizei) i Norge dømmer – og henretter. Også på Trandum.
_DOMSTOLEN
Det var her de ble dømt – de som ble stilt for en domstol. Her, i Kristinelundveien 22, like ved Frognerparken i Oslo, holdt en av den tyske okkupasjonsmaktens rettsinstanser til: SS- und Polizeigericht Nord var i praksis et instrument for Der Reichkommissar, Josef Terboven. Her ble nordmenn tiltalt – og dømt; mange til døden. Foto: Leif Ørnelund – Oslo Museum.
Dommene
De fleste av de dødsdømte som henrettes i Trandumskogen får sine dommer i Oslo. Oftest ved politidomstolen SS- und Polizeigericht Nord. Den holdt til i Kristinelundveien 22 på Frogner, men dømte også i Trondheim – og på Grini. I alt avsa den over 150 dødsdommer over nordmenn. Blant disse var 101 av de 194 henrettede i Trandumskogen. De første av dem, 15 mann fra Jæren, ble skutt 21. mai 1942.
Det var lett å dømme til døden. Dødsdom ble en del av den nazistiske terroren. Lovene var strenge. De skulle mest av alt skremme folk fra å delta i motstandsaktivitet. Det skulle ikke stort til for å bli arrestert, tiltalt – og dømt. For å bli skutt. Drept. Det var ikke bare mord og motstand som førte til dødsstraff. «Skutt blir den…» kunngjorde okkupasjonsmakten i aviser og på plakater. Skutt ville den bli, som ikke etterlevde de nazistiske lovene. For noen overtredelser var det ikke snakk om annet enn dødsstraff; for andre ble følgen mange års tukthus. For svært mange innebar også dét døden.
For skutt blir nå de fleste som dømmes til døden. Ennå i 1940–41 benådes de fleste. Ennå tror okkupasjonsmakten at den skal få det norske folk med seg. Sånn går det ikke gå. Motstanden tiltar. Dermed blir lovene – og rettspraksisen – skjerpet. Benådningene blir sjeldnere. Dødsdom fører stadig oftere til døden. Til henrettelse.
Skutt blir den som tas for spionasje eller sabotasje; for å ha hjulpet en fiendtlig stat – om så bare ved forsøk på å flykte ut av landet. Skutt blir også noen for å lagre våpen, for å operere radiosendere eller drive med illegal informasjon. De første 33 ofrene som i 1942 skytes i Trandumskogen er alle tatt under fluktforsøk til Storbritannia.
Tysk lov åpnet for at kvinner kunne henrettes. Menn skulle skytes, kvinner henges. Men i Norge blir ingen kvinner dømt til døden under krigen. Tre blir likevel henrettet. Med pistol. Nakkeskudd. Uten dom.
For de som får en dom, skal det ikke være tvil. Dette skal sies – og skrives – over tre hundre ganger i tyske rettssaler, og forkynnes for de dømte, i Norge, i løpet av krigen. Og enda en gang, for de dødsdømte, minutter før de henrettes på Trandum:
Urteil in Namen des deutschen Volkes!
Zum Tode verurteilt.
I det tyske folkets navn. Men dømt til døden av det tyske nazi-regimet.
_KUNNGJØRINGEN
Noen av de henrettede fikk en rettssak; andre ble skutt uten dom. Dommene ble kunngjort i aviser og radio, formidlet av det nazifiserte NRK og NTB, som her fra Østlandsposten, 22. mai 1942, da 17 mann fra Rogaland hadde fått sine dommer. Henrettelser uten dom ble kunngjort samme dag som eksekusjonen fant sted. Pårørende fikk nyheten gjennom media – men ikke hvor henrettelsen skjedde, og likene var blitt av.
Dommerne
De som dømmes i en rett står overfor tyske dommere – og, selvsagt: Tysk aktor. Ved SS- und Polizeigericht Nord er det gjennom krigen i alt 16 dommere.
De er utdannede jurister, og mange har lang erfaring. De bærer ikke advokatkappe i retten. De er ikledd uniform. SS-uniform. De er alle medlemmer av det beryktede Schutzstaffel. Dommerne kan sin juss. De er jurister. Men de er også nazister. De har selv valgt å melde seg til tjeneste for SS; for Heinrich Himmler og Adolf Hitler. For det tyske terror-regimet.
Referat
Det er ikke så mye vi vet om hvordan rettssakene forløp, men noe vites. Etter krigen skrev en norsk forsvarer, Albert Wiesener, en bok der han forteller fra de sakene han deltok i. Her får vi et innblikk i hvordan de tidlige sakene artet seg, med skildring av tiltalte og dommere. Om hvordan dommerne utførte sitt oppdrag profesjonelt, men nærmest beklagende dømmer norsk ungdom til døden. For det er jo krig! Og loven er til for å følges.
Rettssakene er lukket. Pårørende må vente utenfor, på gata – hvis de i det hele tatt vet at saken er oppe til doms. Ved to utvalgte anledninger slipper nazifiserte medier til. Som et PR-opplegg velger okkupasjonsmakten i 1942 og 1943 å slippe utvalgte journalister inn i rettssalen. Det er for å vise at de tiltalte fortjener dødsstraffene – og at rettssakene foregår i ordede former. Opplegget er vellykket: Media tegner det ønskede bildet. Men en svensk journalist får lurt seg med. Tilbake i Sverige beskriver Benkt Jerneck den samme rettssaken på et helt annet vis enn sine norske, nazi-lojale kolleger. I 1945 kommer boka ut også på norsk: «Folket uten frykt».
Uten frykt? Det norske folk hadde mye å frykte: Fengsling, tortur – og død. Mange av de dømte fryktet kanskje ikke døden. De avfant seg med dommen, med døden som ventet. De sto oppreist i møte med bødlene, med den nazistiske terroren. I Trandumskogen og på andre rettersteder.
