Tre dødsdømte bødler

De skjøt og henrettet. De torturerte og drepte. Medlemmene av Sonderkommando var ikke først og fremst bødler. De fleste hadde politioppgaver som hovedoppdrag. Det er for den tjenesten noen av dem tiltales etter krigen. Tre dømmes til døden. To dør.

De som arresteres sommeren 1945 blir avhørt. Det vurderes om det er grunnlag for tiltale. Mange småfisker slippes løs, sendes hjem til Tyskland. Det er ikke kapasitet til å tiltale alle. For enkelte, særlig sjåførene, er det ikke grunnlag for videre etterforskning. Noen få tiltales og dømmes i Norge; noen flere av britiske militære myndigheter i det okkuperte Tyskland.

Tre medlemmer av Sonderkommando dømmes til døden i Norge; to til livsvarig fengsel. Men bare én av dem dømmes for å ha deltatt i henrettelsene på Trandum: Avdelingens sjef, Oskar Hans. De andre blir tiltalt og dømt for annen aktivitet; for «Verschärfte Vernehmung». Skjerpet avhør på norsk. Altså grov mishandling. Brutal tortur.

Tre dødsdømte

De tre Sonderkommando-medlemmene som dømmes til døden i 1946–1947 er SS-Hauptsturmführer Oskar Hans, SS-Sturmscharführer Emil Clemens og SS-Hauptscharführer Rudolf Theodor Adolf Schubert. Alle tre tilhører det beryktede SS: Politiet, ikke den militære delen. Clemens og Schubert er mesteparten av tida i Norge etterforskere (Kriminalassistent) i det tyske sikkerhetspolitiet, Sicherheitspolizei (Sipo), på Victoria Terrasse.

20. mars 1946 dømmer lagmannsretten alle tre til døden. De tre anker til Høyesterett. Hans’ anke tas til følge; anken til Clemens og Schubert avvises. Oskar Hans utvises fra Norge, og skal snart stilles for retten av britiske militære myndigheter. Igjen dømmes han til døden; igjen unnslipper han døden – når dommen blir omgjort til livsvarig fengsel.

I rettssaken mot Clemens og Schubert er enda en SS-offiser tiltalt: SS–Untersturmführer Richard Wilhelm Herman Bruns; Kriminalsekretär i Sipo og nestkommanderende til senere Gestapo-sjef Siegfried Fehmer. Høyesterett opprettholder dødsdommen også mot ham. Regjeringen avviser anmodningen om benådning, 19. mars 1947.

Alle tre skal henrettes på Akershus festning neste dag, 20. september 1947. Men det er bare to av dem som stilles opp for den norske eksekusjonspelotongen denne lørdagen. Kvelden før, etter at benådning er avvist, lykkes Clemens i å ta sitt eget liv i cella på Møllergata 19. Schubert forsøker også å begå selvmord, men mislykkes. Bruns og Schubert blir skutt.

Én rettssak

Det er grov mishandling de er tiltalt for, Bruns, Clemens og Schubert. Tiltalen er formell, og beskriver bare summarisk – men klart nok – hvilken mishandling de er anklaget for. Hvordan det hele artet seg blir utbrodert under rettssaken i mars 1946. Det føres et førtitalls vitner. De fleste er torturofre. De som overlevde. For ikke alle lever lenger. To av dem som ble torturert av de tiltalte ble deretter henrettet på Trandum – av Sonderkommando:

Rolf Edvin Pettersen fra Drammen ble gjentatte ganger mishandlet av Clemens, vinteren 1943–44. Han var i den siste gruppen som ble henrettet i Trandumskogen, 30. oktober 1944.

En annet torturoffer skulle vært henrettet på Trandum, men ble etter en intern tysk misforståelse sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler. Meningen var at han skulle dø der, men Olav Skogen overlevde. I retten forteller han om grusomhetene disse og andre – tyske og norske – torturister utsatte sine ofre for.

«Det gikk rent kaldt nedover ryggen på en når en satt og så på de tre tysker-bødler som satt i tiltaleboksen i lagmannsretten i går.» Rettsreferatene maner fram en uhyggestemning. I vår tid ville en sagt forhåndsdømming. «Det lå tykt utenpå dem at de tilhørte den mest brutale gjeng av tyskere som vi huset her i 5 år, og som gjorde det så vondt for mange av våre gode landsmenn», fortsetter rettsreferatet i Arbeiderbladet 13. mars, etter at saken har startet. De er dømt i offentligheten, men så er det også liten tvil om at de tiltalte er skyldige. Selv om de alle erklærer seg ikke skyldige.

«Avgrunner av råskap avdekket i rettssaken mot gestapistene» er forsidetittelen i Arbeiderbladet, 14. mars 1946. Saken får bred mediedekning. Den er én av mange saker i rettsoppgjøret, men også en av dem som nettopp avdekker råskapen. Selv om de tiltalte både forsøker å bortforklare og nekte – og legge skylda på sine overordnede. Men det går ikke. Vitneprovene er for sterke. Sannheten for brutal.

Eric Clemens

«Like kaldt og rolig som den første dagen forklarte han seg om de grusomme tiltaleposter», heter det i rettsreferatet i Arbeiderbladet. Clemens er tiltalt for 21 tilfeller av mishandling, og for drapet på motstandsmannen Reidar Knudsen. Ofte er det Clemens som leder de skjerpede avhørene, og han er selv aktiv i voldsbruken.

Erik Freberg bankes av Clemens i 1943: Han slås med spanskrør, deretter med en halvmeter lang blykabel. Nei, avviser tyskeren. Bare gummikølle. I 1944 er det Kjell Brekke som får føle slagene til Clemens: Hånda var verre enn gummikøllen, mener han. Sven Walnum forklarer at han ble løftet opp etter ørene av Clemens. Nei, avviser torturisten. Bare ørefik.

Eric Clemens beordres til tjeneste i Norge i oktober 1942, og ble værende her til krigens slutt; og til han endte sitt liv i 1947. Han etterlot seg fru Elisabeth og sønnen Hans, ni år gammel.

Rudolf Schubert

«De holdt på til svetten randt av dem, og de virket som om de var helt utkjørte. Schubert var med alle gangene», forklarer et av torturofrene, Asbjørn Halvorsen, i rettssaken. Schubert var også aktivt med de tre døgnene Thormod Johannes Nygaard bankes, i ett sett. Han blir utsatt for rundt 30 forhør; ingen av dem vennlige, som det pent sies. På ett tidspunkt får han et rep om halsen og heises opp og ned. Det skal være en forsmak på henrettelse. Dette er det et annet vitne som forteller retten om. Nygaard kan selv ikke vitne. Han ble henrettet. Men ikke hengt. Gullsmeden fra Sandar ble skutt på Trandum, 30. oktober 1944.

Schubert er tiltalt for 12 tilfeller av mishandling og for drapet på motstandsmannen John Andresen.

Schubert og Clemens er dels sammen om mishandlingen. Flere norske torturister deltar også. Blant dem to som begge skal bli dømt og henrettet: Einar Dønnum og Reidar Haaland. Schubert og Dønnum er bl.a. sammen om det brutale avhøret av motstandskvinnen Sigrid Heide. Hun forklarer at ved ett tilfelle satt Dønnum og spiste sildesmørbrød og drakk øl – mens Schubert slo.

Rudolf Theodor Adolf Schubert beordres til tjeneste i Norge i januar 1941, og tjenestegjør her til krigens slutt. Da han ble henrettet i 1947 etterlot han seg fru Klara, og tre døtre; Dagmar, Brigitte og Renate, den gang i alderen fem til sju år.

Etter krigen er britiske militærmyndigheter interessert i Schubert, og begjærer ham utlevert. Tyskeren deltok mest sannsynlig i henrettelsen av de seks britiske krigsfangene på Trandum, 18. januar 1943, men nekter for det. Leder for politiets landssvikavdeling, den senere overvåkingssjef Asbjørn Bryhn, påpeker at Schuberts forbrytelser trolig vil føre til dødsstraff. Derfor er det «nødvendig at Schubert behandles her». Det blir han. Han stilles for norsk rett. Og dømmes til døden. Det ville han ikke blitt av den britiske militærdomstolen.

To livstidsdømte

De fleste sakene mot medlemmer av Sonderkommando ble ført av britisk militær rett, under den såkalte Trandum-saken i Hamburg i 1946. Her ble ni medlemmer av avdelingen dømt til 14 års fengsel; de øvrige tiltalte ble frikjent.

I det norske rettsoppgjøret ble to medlemmer av Sonderkommando dømt til livsvarig fengsel. Men de slapp billig: SS-Oberscharführer og Kriminalassistent Hans-Karl Fischbach ble løslatt i 1953, og utvist til Tyskland. Da hadde SS-Sturmscharführer og Kriminalsekretär Erwin Karl Morio allerede klart å rømme, og ta seg tilbake til hjemlandet, året før.

Det var ikke uten grunn at de to hadde fått livtidsstraff. Begge var sterkt delaktig i bruk av grov vold – tortur – under avhør av fanger. I en britisk avhørsrapport blir Fischbach beskrevet som «en farlig nazist med sadistiske tendenser». Morio beskrives som en beinhard nazi, og «en ytterst ubehagelig type uten noen som helst omtanke for personer eller eiendom».

Clemens, Fischbach og Schubert var alle med da Gestapo satte opp en felle for to norske Linge-karer på Grünerløkka i Oslo, 13. november 1944. Aksjonen var planlagt av Clemens, på ordre fra Gestaposjef Siegfried Fehmer. Her, i Plasskafeen på Olaf Ryes plass, ble Linge-karen Gregers Gram skutt og drept i kamp med Schubert. Johan Edvard Tallaksen ble såret etter skuddvekslingen med Clemens, som også ble truffet. To uker senere, 29. november, tok Tallaksen sitt eget liv for å unngå å røpe kamerater under tortur.