De ble henrettet. Stilt opp foran soldater med klargjorte våpen. Foran en ferdig grav. «Feuer!» Tre kuler til hver mann. To mot hodet, ett mot hjertet. De ble skutt i Trandumskogen. Med eller uten dom.
Henrettelsene i Trandumskogen krevde 194 liv. Ingen andre steder ble flere nordmenn skutt under krigen enn her. Noen var dømt i tysk rett; mange ble henrettet uten rettssak og dom. Krigsforbrytelser.
Bødlene i Trandumskogen var tyske soldater. Et sekstitalls menn fra Sonderkommando sto for henrettelsene. De var kommandert. De ansvarlige var nazistenes øverste sivile ledelse i Norge. Kontorbødlene.
Transporten ut til Trandumskogen gikk om natta. Fangene visste ikke hvor de skulle. Noen hadde ventet lenge, i uvisse. Fortsatt var ikke alle klar over at de snart skulle dø. Det var terror. Krig.
Henrettelsene i Trandumskogen
Det er krig. Krig krever liv. Men de som henrettes i Trandumskogen er forsvarsløse. De er bundet, og de får bind for øynene. De har ingen sjanse. Henrettelsene i Dødsskogen på Trandum er drap. Noen av de drepte har fått en dødsdom. Mange skytes uten rettssak.
Når ofrene graves opp i Trandumskogen sommeren 1945 er det bare bødlene som vet hvem som ligger begravd her. I media antas det at de fleste, om ikke alle «de menn og kvinner som i disse dager er gravd frem på Trandum», er norske. Menn og kvinner. Nazistene skyter også noen kvinner i Norge. I Dødsskogen ble imidlertid bare menn skutt – og de aller fleste norske: Her møtte 173 nordmenn, 15 sovjetere og 6 briter døden.
Skuddene
Det skytes mye og ofte i skogholtet. Dette er et militært øvingsområde ved Trandum leir, som okkupasjonsmakten overtok de første dagene av krigen. Men nå er det også andre skudd i skogen, like utenfor leiren: Tidlig på morgenen, og i korte salver. Dette er ikke øving. Dette er blodig alvor, bokstavelig talt. Det er henrettelser.
Fangene stilles opp ved de oppkastede gravene. Eksekusjonspelotongen – bødlene – står klar. Geværene er ladd med grovkalibret ammunisjon. Flere kuler skal snart kreve nye liv – og sette sine brutale spor i trærne bak de drepte. Ordren er knapp. «Feuer!» «Ild!» Soldatene har fått sine instrukser. Noen har vært med på dette før:
Tre soldater skyter på samme fange. To skal sikte på hodet; én mot hjertet. Skuddene faller i én salve. Så faller fangene. De dras ned i graven. Er gruppen stor nok, gjentas operasjonen; flere ganger. Flere skudd. Flere døde.
_FANGER
Bildet viser angivelig fanger som føres langs Dødsveien mot Trandumskogen. Det er uklart nøyaktig hvor bildet er tatt, og av hvem. Det må ha vært en tysk offiser som var med under eksekusjonen, og neppe en soldat i Sonderkommando. Disse hadde underskrevet på at henrettelsene skulle holdes hemmelig. Foto: Ukjent
Bødlene
Bødlene er tyske soldater. De er kommandert til tjeneste i Sonderkommando, en avdeling på Victoria Terrasse. Det er egentlig en vaktstyrke, men høsten 1941 får den et tilleggsoppdrag: Fullbyrde dødsdommer. Henrette. Avdelingen blir en eksekusjonspelotong. Soldatene blir bødler.
Sonderkommando tilhører det tyske Sikkerhetspolitiet (Sipo), men medlemmene har militær utdanning. De er håndplukket, må beherske våpen – og kunne holde kjeft. Avdelingen er ikke på flere enn rundt 35 mann. På fire år tjenestegjør trolig ikke flere enn 64 personer i kommandoen. Én som er med hele tida er sjefen, Oskar Hans. Det er han som leser opp dødsdommen for de som straks skal dø. De som står oppstilt på gravkanten. Det er han som gir ordren. «Feuer!» Enten fangene har en rettskraftig dom eller ikke.
_BØDDELEN
Hauptsturmführer Oscar Hans var sjef for den tyske avdelingen som fikk i oppdrag å henrette fangene Trandumskogen. Rett etter frigjøringa påviste han de første gravene, og måtte deretter være med på oppgravingen. Han ble dømt til døden både av norsk og britisk rett, men slapp fri. SS-offiseren er til venstre på bildet. Til høyre den norske politifullmektig Harald Lindboe Nordtømme, som ledet etterforskningen. Foto: Ukjent.
Oskar Hans skal selv bli dømt til døden etter krigen. Men han blir ikke skutt. Høyesterett opphever dødsdommen. Visste han at noen av ofrene ikke var blitt dømt i en rettssak? Dét kan ikke bevises, derfor må tvilen komme ham til gode. For det er lov å skyte fanger – hvis de har fått en rettskraftig dom, og er dømt i henhold til gjeldende lov. Som hjemler henrettelser. Oskar Hans blir utvist fra Norge, men stilles for retten på ny: En britisk militær domstol er ikke i tvil. Også den dømmer ham til døden – ved henging. Men Hans blir ikke hengt. Straffen blir omgjort til 15 års fengsel. Bøddelen fra Trandum slipper ut i 1954, etter til sammen ni år i norsk og britisk fengsel.
Ryktene
Skuddene faller ved morgengry. Henrettelsene blir oftest offentliggjort, men retterstedet er en dypt bevart hemmelighet. Bødlene er pålagt å skjule drapene. De skal kamuflere gravene – og de skal holde kjeft. Hemmeligheten skal holdes. Kommandanten på Trandum blir informert i forkant av henrettelsene. Han stiller også vaktmannskap ved noen henrettelser, men ikke i nærheten av retterstedet. Soldatene i leiren har portforbud, men hører nok skuddene. Lurer de ikke på hva som skjer? Vi vet ikke.
Én tysk soldat i skal ha tatt sjansen, sneket seg ut i skogen – og sett en henrettelse. Etter krigen blir det fortalt at soldaten lenge tier, men til slutt ikke klarer å holde hemmeligheten for seg selv. Han betror seg til en norsk arbeider i leiren, som han stoler på. Arbeideren bærer selv lenge på den tunge historien – til han betror seg til en norsk motstandsmann.
Folk på gårder i nærheten er innen hørevidde. Det skal ha gått rykter, og det skal ha blitt sendt rapporter til Milorg sentralt. Meldingene er ikke lenger å finne, og rykter klarte ikke å stanse henrettelsene i Trandumskogen. Det gjør derimot en rømming fra en transport av fanger – til enda en henrettelse – høsten 1944. Etter den stanser drapene i Dødsskogen.
Rømmingen
Fangene fraktes med militære biler. Fra Akershus og Grini, eller fra Victoria Terrasse og Møllergata 19. Transporten går oftest sent på natta. Fangene sitter på lasteplanet. Det gjør også tyske vaktsoldater. En presenning skjuler lasten. Fangene vet ikke hvor ferden går. Noen vet nok at de skal henrettes, men ingen kan vite akkurat hva som venter.
Én vil ikke vente på å få svaret. Trygve Øistein Gulliksen er den eneste som klarer å rømme fra en fangetransport på vei til Trandumskogen. De 23 fangene aner nok at de skal henrettes. 35-årigen har, forunderlig nok, klart å få med seg en lommekniv. Underveis til Trandum lirker han den opp av lomma, og får kuttet repene han er bundet med. Han tar sjansen, spjærer presenningen og kaster seg ut i mørket. Soldatene bommer. Fangen berger seg. 22 mann henrettes i Trandumskogen denne morgenen, 30. oktober 1944. Det er den 21. henrettelsen i Dødsskogen. Og den siste. Men ikke den siste okkupasjonsmakten gjennomfører. Fra nå av skytes fangene i østlandsområdet på Akershus festning.
