Sjefsbøddel Oskar Hans

30 år gammel beordres han til tjeneste i det okkuperte Norge. Etter krigen dømmes han to ganger til døden, først i en norsk, så i en britisk rett. Men Oskar Hans blir aldri henrettet. I 1954 er Trandums fremste bøddel igjen en fri mann, i hjemlandet.

Allerede som 23-åring melder han seg for Schutzstaffel; snart viden beryktet som SS. Det gjør han i 1933: Året Adolf Hitler kommer til makten i Tyskland. Den unge Oskar Hans er lojal. Han gjør karriere. Åtte år senere skal han bli satt til å lede den tyske Sonderkommando på Victoria Terrasse i Oslo. Sommeren 1945 sjokkerer SS-Hauptsturmführer Hans hele Norge når han påviser den ene massegraven etter den andre – i Dødsskogen på Trandum.

(I norsk presse blir fornavnet oftest skrevet som Oscar med c; i tyske dokumenter som Oskar med k; og Hans underskriver selv som Oskar.)

Bøddelen

Hva var egentlig rollen til Oskar Hans i det tyske terrorveldet?

Hans var en liten, men ikke uviktig, brikke i det nazistiske voldsapparatet i Norge, som inkluderte Sonderkommando: Avdelingen som skulle bli eksekusjonspelotongen til Der Reichkommissar, Josef Terboven.

Oskar Hans leder avdelingen. Og henrettelsene. Hvor mange ganger vet vi ikke sikkert. Men han sto for henrettelser både i Trandumskogen og Falstadskogen; på Grini og Akershus. Og på Stig, ved Årvoll i Oslo, der fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet, 10. september 1941: Sonderkommandos første henrettelsesoppdrag.

Dette rulles opp etter frigjøringa i 1945; når gravene i Trandumskogen åpnes. Flere detaljer kommer for en dag i avhør og rettssakene i 1947. En del forteller Oskar Hans selv, også om seg selv. Media er opptatt av både drapene og mannen. Trandumskogen blir tidlig omtalt som Dødsskogen. Oskar Hans blir fort til Bøddelen fra Trandum. Han er mye omtalt sommeren 1945. Og igjen vinteren 1947, når rettssaken mot ham kommer opp.

«Gestapisten Oscar Hans.» «Bøddelen Oscar Hans.» «Massemorderen Oskar Hans.» «Den beryktede gestapist Oscar Hans, som er best kjent som bøddel fra Trandum.» Også på en liste over «Okkupasjonstiden verste plageånder» havner han. Men, i den langt senere boka over «Norges verste nazister» (2015) er han ikke med. Nazist var han nok, og en av dem som var delaktig i å ta flest liv. Men på ordre.

Det er bilder av ham i avisene, først fra oppgravingen i Trandumskogen i juni 1945, så fra arresten – med fangenummer. Deretter fra rettssaken i Eidsivating lagmannsrett i januar 1947. Derfra finnes også film, fra en av Filmavisens ukerevyer. Innslaget om «Trandumbøddelen Oscar Hans for lagmannsretten» viser en sivilkledd Hans. I 1945 er han ennå i uniform.

Mange tyske offiserer frykter å bli tatt – og å måtte stå til ansvar for sine ugjerninger. Oskar Hans er en av dem som frykter et rettsoppgjør. Med god grunn. Derfor forsøker han å stikke seg bort i de kaotiske dagene etter den tyske kapitulasjonen, etter 8. mai 1945. Ikke minst er Sikkerhetspolitiets folk ettersøkt. De får hjelp av det tyske forsvaret, Wehrmacht: Medlemmer av Sonderkommando skjuler seg i leirene Wehrmacht selv administrerer den første tida etter kapitulasjonen.

Men Oskar Hans gjenkjennes, og innhentes, til slutt – i en slik leir i Lyngdal, ved Kristiansand. Her blir han arrestert, trolig 25. mai 1945. Men først etter nærmere tre uker blir han overført til Akershus fengsel. Hvorfor det tar så lang tid er uklart. Det er mulig å tenke seg til årsaken: Sonderkommando, og dermed også rollen til Oskar Hans, er ikke alminnelig kjent under krigen. Derfor kommer ikke sannheten for en dag før flere uker etter frigjøringa. Når fanger – frigitte nordmenn og fengslede tyskere – begynner å snakke, og et bilde dannes.

Hans ankom antakelig Akershus 14. juni; overført fra fengselet i Kristiansand. I et udatert, håndskrevet notat fra et avhør, men som trolig er fra samme dag, heter det at «Oskar Hans (Hauptsturmführer) var den 14.6 anbragt på Akershus og virket under forhøret som han var sterkt faldt sammen». Han innser nok at sannheten snart vil bli avdekket, at nettet snører seg sammen om ham – og at han ikke kommer seg ut av det. Han vedgår å ha ledet transporter til Trandum. Og mange henrettelser. Han tegner sågar en kartskisse over noen av gravene der. To dager senere, 16. juni, bringes Oskar Hans til Dødsskogen. Her påviser han flere graver.

Mannen

Hvem var så denne tyskeren, Oskar Hans?

Han blir født 6. februar 1910 i Wollmeringen (Volmerange–les–Mines), en landsby i det daværende Elsaas–Lotheringen (Alsace–Lorraine), som etter første verdenskrig ble avstått til Frankrike. Han er sønn av en Oberlandjägermeister, som dør året før Hans beordres til Norge. Oskar er enebarn, og moren lever gjennom krigen. Ifølge en britisk fangejournal fra 1949, er han 178 cm høy, har brunt hår og blodtype A. Neseformen er normal. Flere tenner mangler.

Etter å ha studert forvaltningsrett ved Johann Wolfgang Göthe-Universität i Frankfurt am Main, uten å avlegge eksamen, slutter han seg så tidlig som i 1933 seg til til nazi-partiet NSDAP; Hitlers parti. Og han går som frivillig inn i det snart så beryktede SS. Etter et tre måneder langt infanterikurs får han graden Untersturmführer. I 1935 får han en stilling i Sicherheitsdienst (SD) i Frankfurt. I 1938 blir han ansatt ved Reichssicherheitshauptamt i Berlin. Det er herfra han beordres til tjeneste i Oslo, i april 1940. Men før det, i 1938, leder han eskorten som følger Adolf Hitler på et offisielt besøk til Italia! Og under Tysklands overfall på Polen i september 1939 deltar han i noen uker i kampanjen, tilknyttet Sicherheitspolizei og SDs Einsatsgruppe II. Disse ble kalt for mobile drapsenheter, men det er uklart hva Hans deltok i. Også her hadde han administrative funksjoner.

Mye mer vites ikke om personen Oskar Hans, som forblir ugift, og hans karriere. Noen betydningsfull figur i det nazistiske hierarkiet, selv ikke i Norge, blir han aldri. Men for de tyske henrettelsene i det okkuperte Norge blir han en nøkkelperson.

Omtalene av personen Oskar Hans i norske medier, både i 1945 og 1947, er alt annet enn objektive, og det foreligger ikke noen uhildede beskrivelser av ham. Medieomtalen er helst fylt av forakt og skadefryd. De beste bilder, og kanskje det beste inntrykk, av ham fås fra oppgravingen i Dødsskogen i juni 1945. Hit hentes han først for å påvise nye graver, 18. juni. Tre dager senere tas han igjen opp til Trandumskogen. Bare for et år siden var han ansvarlig for å grave ned og skjule likene. Nå tvinges han til å delta i oppgravingen. Som det heter i Aftenposten når han bringes til skogen: «Det hadde vært en stor kraftig kar med et utseende nettopp slik som man kan tenke seg at en mann av hans type vil se ut. Nu gikk han der duknakket og innadvendt, en slagen mann, en representant for en slagen nasjon.»

En slagen mann som halvannet år senere skal få sin egen dødsdom forkynt, i norsk rett. «Oscar Hans,» heter det i nyhetstelegrammet fra NTB, «mottok dommen rolig og mandig». Og ba om betenkningstid.

Tjenesten

Hvilken tjeneste hadde han, Oskar Hans?

25. april 1940 lander Oskar Hans på Fornebu, bare to uker etter det tyske overfallet på Norge. Dermed begynner fem års tjeneste i Norge. Hans starter som kontorist, og ender som bøddel. Det er under hans kommando at minst 312 mennesker skal henrettes. Hans skal innrømme mye, og benekte en del. «Det er neppe mer enn 215», hevder han i rettssaken i 1947.

I Norge beordres Oskar Hans til tjeneste i Einsatzgruppe Nord, eller mer korrekt: Einsatzgruppe Norwegen der Sicherheitspolizei und des SD. Hovedoppgaven til gruppen er å iverksette forordningene til Der Reichkommissar, Josef Terboven. Hans blir leder for et kontor (Referat) med rent administrative oppgaver, knyttet til forvaltning og organisering; tilsvarende de han hadde hatt i Berlin. Til disse hører mottak, registrering og fordeling av post og telegrammer; arkiv og kartotek. Her har han 22 mann under seg. Hans blir «Hauskommandant» på Victoria Terrasse, der den tyske sikkerhetstjenesten har hovedkvarter. Så, i 1941, blir han også sjef for Sonderkommando. Den starter som en vaktstyrke, med Hans som sjef. Snart skal han lede avdelingen som det tyske sikkerhetspolitiets egen eksekusjonspelotong. Slik blir Oskar Hans okkupasjonsmaktens sjefsbøddel i Norge.

Oskar Hans forblir sjef for Sonderkommando krigen ut. Han er underlagt avdelingssjef Hans Keller, men som leder for eksekusjonspelotongen rapporterer Hans direkte til Heinrich Fehlis: Øverste sjef for det tyske sikkerhetsapparatet i Norge. Når Fehlis, i februar 1945, flytter sitt hovedkvarter fra Victoria terrasse til Furulund på Bestum i Oslo, følger Hans med dit.

Hans er en lojal offiser. Han mottar oppdrag, og utfører ordre. Det er lite som tyder på at han stiller spørsmål ved henrettelsene. Tvert imot stoler han blindt på Fehlis. Så spørs det hvor mye lit en skal feste til uttalelsen fra rettssaken, om at han ikke var bekvem med jobben som sjef for Sonderkommando og leder for henrettelsene. Når dommeren spør om han noen gang følte trang til å komme bort fra stillingen, svarer Hans at han flere ganger hadde forsøkt. Han likte seg ikke som bøddel. Men han forble på sin post. Og ikke bare for å føre postlister.

Rettssakene

Hvilken dom fikk Oskar Hans til slutt?

Når han stilles for norsk rett i januar 1947 er Oskar Hans snart 37 år. Han har mye å svare for. Han har all grunn til å frykte at han ikke vil bli stort eldre. Det henger en dødsdom over ham. Og få i Norge vet bedre enn bøddelen fra Trandumskogen hva dét innebærer.

312 nordmenns liv skal han ha vært med på å ta. Minst 68 henrettet uten dom. De henrettede er skutt med gevær – og med pistol. Det er saker med nakkeskudd. Det er drap på norske patrioter retten er opptatt av. Ikke de britiske, og knapt de sovjetiske. Senere skal en britisk rett reise egen sak mot Oskar Hans.

Det er ikke snakk om å tiltale ham for alle henrettelsene. I henhold til krigens folkerett er de fleste lovlige: Så lenge de dømte har vært framstilt for en domstol, dom er blitt avsagt og bekreftet, og forkynt for de dømte. Men den ansvarlige for eksekusjonene skal forsikre seg om at dem han skal skyte faktisk har fått en dom – av en domstol. Gjorde Oskar Hans det? Dette er det store spørsmålet i rettssaken. Det er uomtvistelig at mange ble skutt uten dom. Visste så bøddelen det? Nei, bedyrer Hans. Han fikk alltid skriftlig ordre fra Heinrich Fehlis, og så ingen grunn til å betvile legaliteten i ordrene. Han spurte heller ikke, for å forsikre seg. Annet var neppe å vente. Det lønte seg sjelden å stille spørsmål ved beslutningene til overordnede i det nazistiske systemet. Det kan fort bety slutten på karrieren – og livet.

Under rettssaken mot Hans i januar 1947 vitner en rekke gestapister til fordel for bøddelen. Ifølge et referat i Arbeiderbladet hevdet de at han «øyeblikkelig ville ha blitt skutt hvis han nektet å utføre de ordrer om henrettelser som han fikk av sine overordnede.»

Tiltalebeslutningen består spesifikt av fem henrettelser av fanger som ikke var blitt dømt, hvorav tre på Trandum: 30.04.1942 (18 mann); 05.09.1944 (23 mann) og 30.10.1944 (22 mann). De to andre henrettelsene fant sted på Falstad, 06.10.1942 (10 mann), og Grini 21.07.1944 (3 menn og 2 kvinner). Tiltalen for henrettelsen av de ti sonofrene på Falstad frafalles imidlertid.

23. oktober 1946, klokka 1145, blir tiltalebeslutningen «lovlig forkynt» for Oskar Hans personlig, i Oslo kretsfengsel i Møllergata 19, der han sitter fengslet. Stevningen fra Riksadvokatembetet forkynnes 7. desember, klokka 0945. Nøyaktig én måned senere møter Hans i retten:

7. januar 1947 klokka 0930 starter den offentlige straffesaken mot Oskar Hans. Den føres for Eidsivating lagmannsrett, i Oslo tinghus, Akersgata 40. Interessen er stor, både fra publikum og media:

 «Under flomlys og duren fra filmkamera ble bøddelen fra Trandum Oscar Hans ført inn i lagmannsretten i går. Hans er en undersetsig mørk kar med kalde følelsesløse øyne. Det runde ansiktet er gråblekt med poser under øynene», rapporterer Arbeiderbladet.

Rettens formann er lagdommer Peter J. Gløersen. Det er to meddommere (fagdommere) og fire domsmenn: en husmor, en bokholder, en murer og en typograf. For påtalemyndighetene møter statsadvokat Harald Sund. Tiltaltes forsvarer er høyesterettsadvokat Adam Hiort. Tiltalte erklærer seg ikke skyldig.

10. januar 1947, klokka 1530, avsluttes rettsforhandlingene. Alle vitnene er hørt; tiltalte har fått anledning til å framføre sine kommentarer. Statsadvokaten framsetter sin påstand: «At tiltalte dømmes til døden».

11. januar 1947, klokka 0930 settes retten på ny. Ett vitne gjenstår: Den 64-årige statsarkivar Jakob Johan Sigfrid Friis, far til henrettede Jakob Otto Friis. Deretter framsetter tiltaltes forsvarer sin påstand: «At tiltalte frifinnes». Retten heves 1245. Det er lørdag.

13. januar 1947 holdes domskonferanse – for lukkede dører. Snart skal det avgjøres: Dødsdom eller frikjennelse?

17. januar 1947 skal dom forkynnes. Dommen er på tredve maskinskrevne sider. Opplesningen tar en time. Dommen kommer til slutt: «Oscar Hans dømmes til døden». Dommen leses opp for åpne dører og i nærvær av tiltalte. Domfelte tar betenkningstid – og føres tilbake til sin celle.

Domsavsigelsen imøteses med stor offentlig interesse. Det er kø foran rettslokalet; ikke alle interesserte tilhørere får plass. «Dommen ble mottatt med åndeløs stillhet», rapporterer Arbeiderbladet, og fortsetter «Hans virket, som under hele rettsforhandlingene tidligere, fullstendig kald og følelsesløs. Det var umulig å spore en eneste trekning i det gråbleke, stive ansiktet.»

Opprinnelig lød tiltalebeslutningen på henrettelse av minst 312 nordmenn. Dette ble under hovedforhandlingene i lagmannsretten endret til 268. I rettsreferatet heter det at dette «dog angis å bygge på en meget forsiktig beregning, idet statsadvokaten mener at antallet antagelig er større». Tiltalte hevdet at også dette tallet var for høyt. Men han erkjenner å ha ledet henrettelser av i alt 215 personer, «vesentlig nordmenn».

Retten finner det unødvendig å ta standpunkt til antall henrettelser. Hans tiltales uansett ikke for alle henrettelsene; kun for de som er i strid med krigens lov, altså de som er skutt uten dom. Dette, mener påtalemyndigheten er 78 personer. Også her blir tallet nedjustert under rettsforhandlingene: De ti sonofrene som ble skutt på Falstad, 6. oktober 1942, tas ikke med.

Det blir ført 15 vitner. Det første er Sigurd Evensmo, journalisten som skulle vært henrettet på Trandum, sammen med de andre tjue som forsøkte å ta seg over til England, men unnslapp døden. Dét gjorde også neste vitne: Trygve Øistein Gulliksen, typografen som var på vei til henrettelse på Trandum, da han klarte å rømme fra fangetransporten, høsten 1944. Det tredje vitnet skulle ikke skytes på Trandum, men blir skutt på Akershus – etter krigen: Siegfried Wolfgang Fehmer fikk mange norske patrioter fengslet, torturert og drept. Nå sitter han selv i Møllergata 19. Snart skal han få sin egen rettssak; i samme sal som Oskar Hans.

Kan så statsadvokat Harald Sund bevise at Oskar Hans ikke handlet i god tro? Ja, mener aktoratet. Nei, hevder tiltaltes forsvarer, høyesterettsadvokat Adam Hiort. Den tiltalte har handlet etter ordre og i god tro.

Det er dramatikk i Eidsivating lagmannsrett disse januardagene i 1947. Retten er delt. Hva blir dommen?

Det var en enorm medieinteresse omkring likfunnene i Trandumskogen sommeren 1945. Nå er det en ny runde med avisoppslag. Forsvarsadvokat Hiort framholder at retten ikke må la seg påvirke av en hevnlysten opinion gjennom media. For her er det åpen forhåndsdømming: «Det kan vel neppe herske noen tvil om at tiltalte vil bli rammet av lovens strengeste straff», står det i en avis. Altså dødsstraff. Kanskje lar legdommerne seg påvirke? I hvert fall stemmer de for å dømme Oskar Hans til døden. Dét gjør derimot ikke de to fagdommerne. De går for full frifinnelse!

Likevel: Fredag ettermiddag, 17. januar 1947, dømmes Oskar Hans til døden av Eidsivating lagmannsrett. Rettens flertall finner det sannsynlig at Hans ikke har levd i god tro, men har handlet med fullt forsett. Mindretallet, fagdommerne, lar tvilen komme tiltalte til gode. De mener det ikke kan ses bort fra at Hans har handlet i god tro.

Er det ingen formildende omstendighet i at han har bare har utført ordrer? Nei, fastslår retten, og beveger seg bortenfor jussen, og inn i psykologien og politikken: «Det forhold, at han blindt har lystret disse ordrer, kan forklares ved den avstumpede mentalitet og ideologi som han har ervervet under sin mangeårige opplæring og trening i de tyske nazisters rekker». Og ikke bare det: «Han har i høyeste grad vært en rendyrket nazist som har satt seg ut over ethvert hensyn til rettferdighet overfor de norske patrioter, som hadde kjempet for sitt fedreland, og som ble ofre for hans forbryterske handlinger».

Oskar Hans dømmes til døden. «Zum Tode verurteilt.»

Men anker, og Høyesterett tar anken til følge. Dødsdommen fra lagmannsretten oppheves, enstemmig, 28. august 1947. Oskar Hans er frikjent, men ennå ikke fri. Vil det bli ny sak i lagmannsretten? Nei. Statsadvokat Sund forfølger ikke saken. Han anser det ikke som mulig å føre eksakt og uomtvistelig bevis på skyld etter norsk lov. «Etter omstendighetene finner jeg det derfor riktig å henlegge saken på grunn av bevisets stilling,» forklarer Sund. For nå gjelder rettsstatens prinsipper igjen. Skyld skal bevises. Uten tvil.

Etterspillet

Hva skjedde videre med Oskar Hans?

I november 1947 må avisene konstatere at «Bøddelen Oscar Hans slipper levende fra Norge».  Det gjør han. 10. desember 1947 forlater han Norge, uttransportert over Holtet tollstasjon ved Halden. Eller, som det står i en unnselig notis i avisa Øvre Smaalenene, 17. desember 1947: «Oscar Hans eksportert»!

Løslatelsen – utvisningen – tar tid, og skaper irritasjon: I et brev til Oslo politikammer, 1. november 1947, forutsetter Riksadvokaten at politiet «tar skritt til å overføre Oskar Hans til leir og evakuere ham til Tyskland så snart som mulig», med mindre det er behov for å beholde ham som vitne i andre saker. Det er det ikke. Ikke ennå, i hvert fall.

25. november purrer statsadvokat Harald Sund på Oslo politikammer, ved Asbjørn Bryhn. «Jeg er underhånden blitt gjort kjent med at Oscar Hans fremdeles sitter i Oslo kretsfengsel, Møllergaten 19. Såfremt det ikke skulle foreligge noen ny fengslingsgrunn, tør jeg be ham straks overført til leir». Beskjeden er ikke til å misforstå. Overføring! Straks!

1. desember 1947 utsteder Landssvikavdelingen ved Oslo politikammer, formodentlig noe motvillig, en overførings- og transportordre. Fangen som skal overføres, for så å utvises, er Oskar Hans. Nå skal han overføres fra Oslo kretsfengsel, avdeling A, til Ski leir. Transporten skal foregå med politiets bil. Transporten gjennomføres neste dag. Tirsdag 2. desember klokka 1300 løslates Hans fra Oslo Kretsfengsel. Klokka 1440 kvitterer Ski fangeleir for mottak av fangen. Her skal han sitte i halvannen uke; frikjent, men fortsatt som fange. Så, 10. desember transporteres han ut av Norge, som én av 25 tyskere denne dagen. Om et drøyt år skal han komme tilbake.

Noen fri mann blir Oskar Hans likevel ikke. Allerede før utvisningen – eksporten – har de britiske okkupasjonsmyndighetene i Tyskland reist sak mot ham. Nå overtar britene bøddelen fra Trandumskogen. De tiltaler ham for drapet på de seks britiske krigsfangene som ble skutt der, 18. januar 1943: James Frank Blackburn, Frank Bonner, Robert Paul Evans, Wallis Mahlon Jackson,John Wilfred Walsh og Thomas William White.

Saken som senere er kjent som Trandum Case no. 2 går for en militær rett i Hamburg fra 18. til 25. august 1948. Oskar Hans tiltales for å ha stått bak henrettelsen av de seks, i strid med krigens folkerett (Geneve-konvensjonen, artikkel 2; mishandling av krigsfanger). Hva svarer den tiltalte? «Ikke skyldig». Hva konkluderer retten med? «Skyldig». Oskar Hans dømmes til døden. Igjen. Denne gang ved henging. Dommen bekreftes 27. september, men omgjøres allerede 1. oktober til 15 års fengsel.

I mars 1949 er Oskar Hans tilbake til Norge, som vitne i en rettssak i Oslo. Gjennom det norske generalkonsulatet i Hamburg, anmodes britiske militære myndigheter i det okkuperte Tyskland om at Hans kan stille som vitne i rettssaken mot en tiltalt tysk krigsforbryter. Forespørselen imøtekommes, og Hans utleveres for rettssaken, men britene minner om at han soner en dom på 15 år, og insisterer på at han blir eskortert – begge veier!

Dermed havner Oskar Hans tilbake der han ble løslatt fra et drøyt år tidligere: Oslo kretsfengsel i Møllergata 19, avdeling A. Og dermed utsteder Oslo politikammer nok en overførings- og transportordre for tyskeren, 19. april 1949: Og denne gang atskillig lenger enn til Ski; nå går den til Werl Strafenanstalt i Tyskland. Under bevoktning av politibetjent J. Kaarstad. 21. april kvitterer dette allierte fengselet for mottaket av «the German prisoner, Oscar Hans». Fange nr. 304 214.

Oskar Hans avhøres av britiske militære i Oslo. En forhørsrapport fra 1946 konkluderer med at hvis han skulle bli utlevert til Tyskland, anbefales han holdt i strengeste forvaring og i lang tid, «as he is still a dangerous Nazi by conviction, and might prove dangerous to security».

Når Hans så faktisk blir utlevert til britene – i Tyskland – får han et ganske annet skussmål:

I et kort avhørsnotat fra 19. desember 1947, skrevet av en britisk tjenestemann, heter det at Hans gjør et svært godt inntrykk, og er en meget intelligent mann som, når han en gang blir løslatt, vil bli av stor verdi for samfunnet!

Løslatelsen

Hva skjer så med Oskar Hans i britisk fangenskap?

Britene plasserte Oskar Hans i Fühlsbuttel-fengselet i april 1949; deretter soner han resten av dommen i Werl-fengselet. Dommene til de tyske krigsforbryterne blir etter hvert gjennomgått, og mange løslates lenge før de har sonet ferdig. For Oskar Hans ser det ikke til å bli noen tidlig løslatelse. Hans syke mor forsøker å få ham benådet. Det fører ikke fram. Like lite som det hadde ført fram for fangene som sønnen ledet henrettelsen av på Trandum. Avslått.

En advokat er engasjert av enkefru Katharina Hans, som også kontakter tyske myndigheter for å fremme sønnens sak. Hun er opptatt av hans rettssikkerhet – og av at hun ikke har sett ham på åtte år («den ich numehr schon 8 Jahres nicht mehr gesehen habe»). Dette framholder hun i et håndskrevet brev til Zentralen Rechtsschutzstelle i Bonn, 8. desember 1950. Undertegnet Frau Hans. Også delstatsregjeringen i Saarland engasjerer seg. Hans-familien kom fra Saarland, og Oskar Hans var en periode statsborger her, idet Saarland etter første verdenskrig en tid ble administrert som et eget område av Folkeforbundet, og med delvis lokalt styre.

De ti dømte i de to Trandumsakene sitter i 1950 alle fortsatt fengslet i Werl. I romjula sender de en felles, firesiders anmodning om en gjennomgang av dommene, og om benådning; «Gnadengesuch zum Trandumfall». Ansøkningen er undertegnet av dem alle; sjefen Oskar Hans til sist. De viser til at i løpet av tida de har sittet fengslet, har synet på krigen endret seg, og de finner det berettiget at dommen gjennomgås. Avslutningsvis argumenterer de for at deres sak må ses i et nytt lys. Ut over de storpolitiske og juridiske anfektelser, fører de også moralske argumenter i marken: Deres familier og økonomi lider av den mangeårige fengslingen. Eksempelvis lever en av karenes frue en begredelig tilværelse som flyktning («als Flüchtlinge ein bejammernswertes Dasein»), og har ikke fått noen hjelp til tross for å ha mistet alt. Flere er av helsemessige årsaker ute av stand til å tjene ett øre («einen Pfennig zu verdienen»). Blir de bare løslatt, er karene sikre på at de kan få orden på disse trøstesløse forholdene («trostenlosen Verhältnisse»).

De ti ber den engelske nasjon om å vise storsinn, nå som verden er blitt en annen. («Diese Grossmut der englischen Nation rufen wir an.» For sin del viser Oskar Hans til at han ble frikjent i norsk høyesterett for å ha ledet henrettelsen av nordmenn.

Benådningsanmodningene avslås. Men så, 22. april 1954, beordres Oskar Hans løslatt. Beslutningen forkynnes dagen etter.

23. april 1954 klokka 1810, settes han fri. Han overnatter på et lokalt hotell, bekostet av Røde Kors. Så begir Oskar Hans seg sørover i et sønderskutt Tyskland, sørover til Saarland. For å finne sin mor.

I november 1954 skriver Oskar Hans til Dr. Gawlik i Zentrale Rechtsschutzstelle. Han søker å få dekket prosesskostnader for benådningsforsøket. Men først takker han Gawlik for dennes anstrengelser for å få ham løslatt.

Hans har nå, fra 1. november, en midlertidig jobb i Düsseldorf. Før det har han oppholdt seg et halvår i Saarland: «eines Aufenhaltes bei meiner in Saarland lebenden Mutter». Hjemme hos mor.