Tvangsbesøk til Dødsskogen

De vil ikke vite. De avviser meldingene. Massegraver på Trandum? Tyske henrettelser? Nei, det er britisk propaganda. Norske hjemmestyrker tar affære: Tvilerne, benekterne, hentes til Trandumskogen. Ikke for å skytes. For å se.

Det var en tid for oppgjør i ukene, månedene og årene etter frigjøringen. De ble et oppgjør i norske rettssaler. Titusenvis av nordmenn mistenkt for å ha gått okkupasjonsmaktens ærend ble stilt for retten, fra de alvorligste overgrep til mindre overtredelser. Fengsler og leire ble fylt på ny, av nye nordmenn. Mange ble forhåndsdømt av den vinnende part; de som mente de hadde sin sti ren. Men det var også mange oppgjør utenfor rettssystemet. Det var også en tid for å ta igjen. Med rette eller urette. Med eller uten lov.

Ikke alt var like vakkert i oppgjøret med dem som tråkket feil. Heller ikke sett fra Trandum. Fanger fra Ilebu – som ennå bare var mistenkt, og ikke dømt, for lovbrudd – ble tvunget til å grave opp likene fra massegravene. Tvang var det også langt på vei da sivile fra flere steder på Østlandet ble beordret av Hjemmestyrkene – og busset til Trandumskogen.

Inn på bussen

De hentes ved morgengry. Ikke like dramatisk som da fangene ble hentet for å bli kjørt til Trandumskogen, men de skal samme sted: Til Dødsskogen. Ikke for å dø, men for å se; se det som er igjen av de døde. Med egne øyne se massegravene. Kjenne liklukten, fornemme ugjerningene. Se sannheten de ennå har benektet.

Det skjer i flere småbyer i østlandsområdet, gjerne der Nasjonal Samling har hatt betydelig oppslutning: Medlemmer og tilhengere av det nazistiske partiet nekter for at det kan være sant, det som står i avisene. Flere steder i Tyskland beordrer allierte styrker tyske sivilister til å komme og se likhaugene i konsentrasjonsleirene. De hadde bodd i nabolaget, men visste ingen ting, hevdet de. Nå måtte de se sannheten i øynene. Flere steder gjør Hjemmestyrkene i Norge det samme: Tvinger tvilerne til å se med egne øyne. 

Fredag 28. juni 1945 setter 15 medlemmer av Nasjonal Samling seg på en buss i Rakkestad. De skal til Trandum. De har ikke meldt seg på turen. Dagen før ble de beordret av hjemmestyrkene på stedet. De har å møte ved Central Hotell allerede klokka halv fem på morgenen. Klokka fem føres de 15 om bord i bussen «og så gikk turen opp mot det triste og uhygestemmende stedet, Trandumskogen», står det å lese i Østfold Bygdeblad, dagen etter.

«Det var ingen hevnakt eller noe i den retning», skriver avisen, «men man hadde funnet det riktig å konfrontere enkelte med tyskerne og de norske nazisters voldshandlinger fra den tiden de skaltet og valtet med norsk liv og eiendom etter eget forgodtbefinnende.»

«Nazister fra forskjellige kanter av landet har i sin dårskap forsøkt å spre rykter om at det hele er satt i sene som engelsk propaganda. Dette ble selvsagt ikke tålt av Hjemmestyrkene som gjorde kort prosess, og fra land og by ble nazistene hentet for å kunne overbevise seg ved selvsyn at offentliggjorte beredninger har sin riktighet», skriver Østfold Bygdeblad.

En uke senere står det et usignert innlegg, i samme avis. Forfatteren går i rette med dem som ble bragt til Trandum, og andre som stilte seg bak Vidkun Quisling og okkupantene. «Har dere glemt?» spør skribenten; har dere glemt hva dere sto for, for bare få uker og måneder siden? Har dere glemt at dere hilste velkommen alle nyheter som var gode for okkupasjonsmakten, om anslag mot jøssingene. At så sent som 5. april i år ble 28 jøssinger fra Rakkestad arrestert, og at det var bra. «For mindre enn 4 måneder siden ønsket dere oss til Trandum». Nå er de selv sendt til Trandum. Og nå, sommeren 1945, skriver innsenderen, leser mange nazister ikke lenger avisene «fordi det som stod der bare var propaganda og løgn». Derfor turen til Trandum. «Gå i dere selv, og ti stille.»

Ut i skogen

Fra nærområdet på Romerike ble det plukket ut NS-medlemmer bl.a. fra Jessheim og Nes. «Endel kjente nazister omkring Jessheim har i de siste dager hatt det travelt med å fortelle at det hele var løgn og propaganda hvad avisene inneholdt om likfunnene på Trandum». Det skriver Romerikes Blad i en oppdatering 19. juni. Dagen før hadde «hjemmevernet samlet sammen en stor del av disse i herredshuset med det må for øye å la dem få konstatere fakta. De ble bilt opp til Trandum for å besiktige de ugjerninger som deres tyske foregangsmenn har begått her i bygda.»

To lastebiler, «fullastet med nazikvinner og menn», kjører til Trandum på ettermiddagen. Her ser de gamle kjente: «en hel del kjente nazistørrelser fra Romeriksbygdene» som er utkommandert for å delta i oppgravingen. Flere navngis, blant dem NS-ordførere – og frontkjemperen Arthur Qvist.

I Nes får NS-medlemmer beskjed om å møte fram på bestemte steder. Der blir de plukket opp, og kjørt til skogen. Og her stilles de til offentlig skue, når de plasseres på lastebiler; ikke i en lukket buss. Det oppleves fornedrende. Det er nok meningen. Og en del av den vonde opplevelsen det berettes om. Men hva de får se er nok hva som mest av alt gjør inntrykk. De var «bleke og stumme».

Også fra Mysen kjøres norske nazister til Trandumskogen. Også her er det Hjemmestyrkene som tar affære. Også her dekkes begivenheten behørig av lokalavisa: «18 stk. av de mest tvilende ble sendt avgårde i buss til Trandum», står det i Indre Smaalenenes Avis. Det ryktes fort hva som skal skje. Heller ikke på Mysen får trandumfarerne skjule seg. Avreisen er først klokka ti. Ved Mysen Hotell har en stor folkemengde innfunnet seg for å bivåne avreisen. «Til tross for dette var stemningen blant nazistene stor, skjønt de omtrent alle sammen hadde vært mer eller mindre «syke» ved avhentingen. Imidlertid ble de snart klar over at de var å regne som arrestanter, og det ble etterhvert ganske stille i bussen», beretter avisa.

Framme på Trandum i totida blir gjengen fra Mysen ledsaget inn i skogen av vaktmannskaper fra de lokale hjemmestyrkene. Det var ingen utgraving denne dagen, men «Bare synet av alle de åpne gravene, løse knokler som lå igjen der nede og den avskyelige stanken som fulgte med, så ut til å være nok for dem». Synet satte spor i sinnet. «Stemningen på bussen heim var ubetinget matt», og alle valgte å gå av ved Eidsberg hjelpefengsel, for å unngå noe mottakelse i Mysen.

Også fra Aurskog ble «Endel vantro nazister» transportert til Trandum «for at de kunde bli overbevist». «Riktignok var de fremdeles tvilende da de kom fram til «dødsskogen», men da selveste distriktslæge og kampfelle Even Hval fra Aurskog fortalte dem hva som var hendt der, gikk de slukøret bort. De tvilte ikke mere.»

Inn i historien

Historien om okkupasjon og motstandskamp er oftest framstilt som en kamp mellom det onde og det gode, mellom de som sto på feil eller riktig side under krigen. Det er vinnerne som skriver historien, og får definere sannheten. Slik nazistene forsøkte under krigen, slik motstandskreftene gjorde det etter frigjøringen. Med tida kommer mer informasjon fram og flere spørsmål blir stilt. Bildet blir ikke lenger like svart–hvitt.

Det kommer fram psykiske og fysiske overgrep mot de mistenkte landssvikerne. Noen av historiene minner om terrormetodene nazistene brukte, inklusive fingerte henrettelser.

Det er dem som protesterer, og noen saker blir undersøkt, om ikke akkurat etterforsket. Viljen er nok ikke stor, og det kommer lite ut av det. En av dem som hevder å ha blitt utsatt for mishandling etter arrestasjon i mai 1945 er den tidligere finansminister i NS-regjeringa, Erling Sandberg. Han forteller bl.a. at han med pistol i ryggen, sammen med fire andre fanger ble tvunget til å bære halvt oppløste lik – uten noen beskyttelse – ved Rettsmedisinsk institutt. Levninger fra Trandumskogen.