Oppgravingen i Trandumskogen

Det er dramatiske dager. Grav etter grav avdekkes; flere og flere henrettede finnes. Den brutale sannhet demrer i juni 1945. Politiet tar høyde for at hundre nordmenn er skutt og begravd her. Trandumskogens hemmelighet skal vise seg enda dystrere.

Den blir tidlig kalt Dødsskogen. Det er ikke uten grunn. For det er døden som avdekkes i Trandumskogen. Døden – og brutaliteten. Det hadde gått rykter, lokalt. Men ingen visste. Ikke før gravene blir funnet og levningene graves opp. Og en sjokkbølge går gjennom landet.

Oppdagelsen

«En av de største tragedier i norsk historie», melder Norsk Telegrambyrå fra Jessheim, 19. juni 1945. Ti graver er nå funnet, og politiet anslår at de rommer minst hundre norske ofre. Det skal bli flere, både graver og ofre – og avisoverskrifter. To dager senere meldes «I alt 147 lik gravd fram i Trandumskogen».

Ja, det gikk rykter. Nå blir det bekreftet at det er hold i dem. Mistankene bekreftes. De første gravene finnes. «Allerede lørdag morgen var det klart at man her stod overfor spor etter ugjerninger som må synes ufattelige», melder NTB fra Trandum, søndag 17. juni.

Sporene. Det er sår i trærne, i skulder- og hodehøyde. Skuddsår. Kulehull. Det er tørr vegetasjon i nærheten. Småtrær som kan trekkes rett opp. Rett opp fra jorda som dekker de døde. De drepte.

Oppgravingen

Sporene leder til retterstedene. Stedene i skogen der ofrene ble henrettet – og gravd ned. De første gravene åpnes, «med en stor arbeidsstokk», lørdag formiddag, 16. juni 1945:

Midt på dagen svinger en bil inn foran stridsvognskytebanen. En politibetjent stiger ut. En hjemmefrontkar følger etter, med maskinpistol. Og så, i håndjern, en uniformert tysker: SS-offiseren Oskar Hans. «En slagen mann, en representant for en slagen nasjon, og et system som ikke har livets rett», som det står i NTBs omfattende rapport.

Tyskernes sjefsbøddel er hentet til Trandumskogen. Hit, hvor han har gitt ordren om at så mange skulle skytes. Nøyaktig hvor mange han har sendt i døden, dét vet ennå ingen. Heller ikke han selv, bedyrer Oskar Hans. Men kanskje så mange som hundre. Nå viser han vei; påviser den ene grava etter den andre. Seks nye. Men fortsatt ikke alle. Allerede er de første gravene åpnet.

Oskar Hans er sjef for det tyske sikkerhetspolitiets Sonderkommando, avdelingen som sto for henrettelsene i Trandumskogen. Han stakk seg vekk etter kapitulasjonen, men ble funnet i en leir ved Kristiansand. Herfra ble han bragt til Akershus festning. Her avhøres han, og han forteller. Og tegner: En kartskisse som setter politiet på sporet av de første gravene.

Oppgravingen – og levningene – beskrives til dels i detalj i avisrapportene. Likene som ligger hulter til bulter; ofrene som er bundet sammen to og to; kroppene som har gått i oppløsning. Det ble tatt bilder som viser det samme.

Den kjente svenske forfatteren Ivar Lo-Johansson besøkte Trandumskogen – «Norges dødsskog» – mens oppgravingen pågår: «En kjenner likstanken på flere kilometers avstand omkring Trandumskogen og det er lett å orientere seg efter den. Det er en varm dag.» Ennå er det tidlig på dagen. «Sola glitrer i skogen, hvor det bare er gran og furu.» Og lik. «Vi går et lite stykke inn i skogen. Like opptil skogsstien ligger det et lag med døde nordmenn som de har gravd opp dagen i forveien, men som de ikke har hatt tid til å få unna. Ingen vakter, ikke noe særlig oppsiktsvekkende. De har ligget i jorda et par år, og en vet jo hvordan lik ser ut.»

Det er ikke fjernsyn i Norge ennå, men en ukentlig nyhetsrevy – Filmavisen – går på kino. Den er i Trandumskogen og filmer. Innslaget herfra forhåndsomtales i media. Med en advarsel: Bildene herfra, advares det, «er så mettet med uhygge og gru at bare den som har sterke nerver og godt sovehjerte, må se dem». En særlig advarsel går til pårørende: «Og ingen som har slekt eller venner, myrdet av tyske udyr, må sette sine bein i salen.»

Ordbruken er krass denne sommeren. Men ord kommer til kort. «Det syn som møtte en etter hvert som gravene ble åpnet var så opprørende og grufullt, at det ikke er til å beskrive», sier Filmavisens mann. Samtidig er det en tilbakevendende hverdag i fredens Norge. Som det står i en avisomtale: «Krigsreportasjen dominerer Filmavisen fortsatt». Men det er ikke bare elendighet: «Etter noen uhyggelige bilder fra utgravingene i Trandumskogen og Håøya, får vi se litt av badelivet ved fjorden […]».

Avisene er tilbakeholdne med foto, selv om de finnes. Filmavisen viser opptak fra oppgravingen, men erkjenner at de nærmer seg grensen for hva som er greit å vise, og innslaget er ikke langt. «Det er ikke meget man får se. Men det er nok. Man glemmer det aldri, og man må aldri glemme det. Det er den eneste hensikt med å vise dem.»

Det finnes grufulle bilder fra oppgravingen og obduksjonen. De kunne vært publisert her. Noen få er det. Fordi det tjener en hensikt: For bedre å forstå og fatte. For å huske.

Oslo Politikammers fotoalbum fra gravåpningene i Trandumskogen

Oppgravingen er også fotografisk dokumentert. Det er en egen liten krigshistorie. Det er en norsk soldat, Einar Thorsby, som tar bildene – med et kamera han fant under bombingen av Elverum i april 1940! I mellomtida, etter å ha deltatt i kampene i Norge, har Thorsby tjenestegjort som flymekaniker i 332 skvadron i England – og under invasjonen av Normandie i 1944!

Nazistene

Oskar Hans er ikke eneste tysker offiser som hentes til oppgravingen i Trandumskogen disse dagene. Og det er ikke bare tyskere som må ta turen. Fanger fra Ila-leiren, norske nazister som er mistenkt eller anklaget for landssvik, settes tidlig til å grave. Etter hvert blir flere tvunget til å gjøre det samme. Også arresterte tyskere.

Blant dem som må være med på oppgravingen er den tidligere sjefen for Den norske legion, nazisten og frontkjemperen Arthur Qvist. Nasjonal Samling-lederen Vidkun Quisling blir også bragt ut til Dødsskogen for å bevitne hva han beskyldes for å være delaktig i. Det samme blir mange av hans tilhengere. Flere av dem har avfeid meldingene som engelsk propaganda. Hjemmestyrkene tar affære. Ryktemakerne samles og tas med opp i skogen.

«De måtte vandre fra grav til grav og se sine store «åndsbrødres» innsats for Norge.» Nå får de selv se den grufulle sannheten. Og kjenne den vonde likstanken. «Hos flere av nazistene var reaksjonen kraftig, og de vil nok sikkert aldri benekte fakta lenger.»

Det kan heller ikke tyske nazister som bringes til Trandumskogen, torsdag 21. juni. Det er flere i ledende posisjoner, og de blir satt til å grave opp ofrene for sin terror. En av dem er Jochen Rietz: Grini-legen som av norske leger beskrives som 98 prosent nazist og to prosent lege!

«Under betryggende vakteskorte ble disse forhatte personer ført opp til sin dødsskog», heter det i nyhetsdekningen. De er nervøse, og blir enda mer urolige når de nærmer seg de åpne gravene og ser de mange hjemmefrontsoldater med våpen. Men de blir ikke skutt, som de kanskje frykter. Det er en annen rettsorden nå. De blir derimot utstyrt med hakker, spader og bårer – og kommandert til å grave opp ofrene fra «sin dødsskog». Politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme tar dem bort til en grav der fanger fra Ila er i gang. Han gir ordren:

«Her ser dere hva vi nordmenn anklager dere for: mord på forsvarsløse mennesker. Dere får nå se godt etter, for dere skal snart gjøre dette arbeidet i andre graver. Forstått!»

«Gestapistene,» melder NTB «måtte holde på hele ettermiddagen og syntes tydeligvis ille om jobben.» Sent samme kveld, 21. juni, blir oppgravingen foreløpig avsluttet. 147 døde er nå funnet. «Hvem disse er,» melder NTB, «vil man i de nærmeste dager forhåpentligvis få full beskjed om.» Hjemmestyrkene fortsetter å gjennomtråle Dødsskogen. De skal ennå finne to graver. «Gestapistene», står det i meldingen fra NTB. «Gestapobandittar» har det blitt til i noen aviser. Det er harme blant folk. Det er ikke rart.

Levningene fra Trandumskogen bringes til Rettsmedisinsk institutt for identifisering. Også der kommanderes ledende nazister til å ta et tak, bokstavelig talt. De tidligere quislingministrene Rolf Fuglesang, Johan Lippestad og Axel Stang må bære likene fra lastebilene og inn på instituttet.

Medlemmer av Nasjonal Samling kommer på bedre, eller i hvert fall andre, tanker etter at sannheten er bragt for en dag. I fangeleiren for landssvikere ved Gjøvik, rapporterer en lokal avis, holder innsatte på ett rom avstemming: Hvilken behandling ville være «passende for de udyr som er ansvarlig for massemordene på Trandumskogen?» blir det spurt. Resultatet? «Samtlige 16 stemte for dødsstraff».

Blomstene

Mange finner veien til Trandumskogen disse junidagene; flest fra bygdene rundt. Noen kommer kanskje av nysgjerrighet, andre av respekt. Noen har kanskje mistet en av sine kjære. Blant de mange som finner veien til Dødsskogen er Jon E. Johnson; sanitetssjef i hjemmestyrkene i Nes. I dagboka si skriver legen etter et besøk, 19. juni:

«Hvorfor drar vi til Trandum for at se dette makabre, stinkende skuespil? Sensationslyst? Forhåpentlig ikke. Vi ønsket ikke – som så mange – at se quislingene stå og grave op de døde nordmend. Heldigvis undgik vi dette. Vi kom der «efter arbeidstid». Vi ønsket med egne øine at ha sett noe av tyskernes misgjerninger i vort land. Ingen skulde kunne fortelle os at det var bare propaganda alt sammen.»

Det er ikke noen lystelig utflukt til skogen. En skog der det før krigen, forteller lokalkjente, bugnet av bær blant de slanke trærne. Nå er det annerledes:

«Det var en kvælende varm dag. Liklugten føltes på lang avstand. Den ene grav dukket opp efter den anden. Armer og ben stak op av sandlaget. Ni lik var gravet frem av en grav og placeret ved siden av hverandre i skogen. Fluene surret. Lukten var ubeskrivelig. En rekke lik var gravet frem, men ikke tatt opp, i en anden grav. Fire av dem kunde tydelig sees liggende næsegrus slengt om hverandre, bakbundet og med føttene sammenbundet, to og to festet til hverandre. Det var en dyster stemning blant publikum. Samtlige åbenbart like oprørt over tyskernes methoder.»

Doktor Johnsons beretning, om lik og liklukt, samsvarer godt med forfatter Lo-Johanssons skildring. «Jeg kommer til en annen grav hvor de ikke har fått opp alle ennå. Det ligger tre døde igjen på bunnen, med bakbundne hender. Jeg ser et langt brunt hår som ligger utover sanden.»

29. august er de siste 15 ofrene identifisert. Politifullmektig Nordtømme kan fastslå at «Trandum-tragedien er nå fullstendig klarlagt». Bare en uke senere skal det vise seg at så allikevel ikke er tilfellet. To nye graver, med 11 nye lik finnes; i Flatnerskogen. Det er de aller første av de henrettede i Trandum-tragedien.

Til slutt er alle gravene åpnet. «Det er stilt i dødsskogen. Likgravarane er reiste.» Én etter én tømmes gravene. Én etter én fylles de av blomster og kranser fra folk som kommer til. For, «der går eit stille tog gjennom skogen i desse dagar. Det er nordmenn frå bygd og by. Dei kjem til skogen i djup sorg, med fanget fullt av kranser. Og grav etter grav vert fylt av angande lauv og blomar ute frå Noregs natur. Det er ei helsing frå det frie Noreg og ei takk til dei som har ofra livet».

Det er sommer i et fritt Norge – og i en stille skog på Romerike. Dødsskogens hemmelighet er avdekket. De døde er ikke her lenger.