Likfunnene i Trandumskogen

De henrettes – og de forsvinner. Bare bødlene vet hvor de drepte blir av. Ingen andre får vite – før den brutale sannheten kommer for en dag, i juni 1945. «Likfundene i Dødsskogen ved Trandum har gitt svar på disse funderinger», står det i avisen.

Ja, «Likfundene i Dødsskogen» gir svar, sommeren 1945. Svar på det uvisse, klarhet etter vond venting. Svar på hvor det var blitt av de henrettede; de savnede, de kjære. Svar på hvor han ble skutt og begravd, løytnant, ektemann og far Karl Frithjof Schei fra Gjerdrum og Nes. «Likfundene i Dødsskogen» er tittelen på nekrologen over ham i Befalsbladet. Schei er én av de 194 som ble skutt og forsvant; gravd ned og gjemt i Trandumskogen. Én av dem som i juni 1945 blir funnet i massegravene i Dødsskogen.

Letingen

«Fra før hadde man en anelse om at det fantes en grav der oppe», rapporterer Aftenposten i morgenutgaven, 18. juni 1945. En anelse. Virkeligheten skal vise seg fryktelig mye verre enn hva noen har ant. Oppgravingen begynner lørdag 16. juni, og allerede fra første dag viser det seg «at man her stod overfor et av de grusomste eksempler på Gestapos virksomhet under det tyske voldsherredømme i Norge».

Gestapo. Bare ordet sprer frykt. Geheime Staatspolizei, det hemmelige statspoliti, er ikke så hemmelig allikevel. Tvert imot er det Gestapo som framstår som spydspissen for det tyske terrorregimet i de okkuperte områdene. Så også i Norge. Men det var ikke Gestapo som sto bak henrettelsene i Trandumskogen. Det var Sicherheitspolizei (Sipo) – som Gestapo var én avdeling av. Det var en særavdeling, Sonderkommando, som fikk oppdraget med å henrette. Og her inngikk også noen medlemmer av Gestapo,

Ryktene har gått. Det var mistanke om at folk var blitt skutt i Trandumskogen. Det var de som mente å vite. Torsdag 14. juni finner politiet på Romerike tydelige tegn på flere store og små graver. Letingen ledes av fungerende politimester Odd Schei på Lillestrøm. Han samrår seg med Kriminalpolitiet i Oslo, som sender politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme oppover, fredag kveld. Planen er å starte oppgravingen på kvelden, men dårlig vær fører til at det utsettes til neste morgen. Da kommer bekreftelsen.

Lørdag morgen, 16. juni 1945, avdekkes de første massegravene i Trandumskogen. Snart er den kjent som Dødsskogen.

Og det blir tidlig klart, melder nyhetsbyrået NTB, «at en hadde et stort arbeid foran seg, idet skogen synes å inneholde mange gravplasser». Ryktene har utvilsomt ikke vært overdrevet, skriver NTB. «Man vil sikkert finne de uhyggeligste spor etter tyskerne hittil her i Norge.»

Men sporene til Trandum forblir skjult de første ukene etter kapitulasjonen, etter den brusende frigjøringslykken 8. mai 1945. Sonderkommando er ikke på norske eller allierte radarer. Sjefen, Oskar Hans, er en mann langt nede i hierarkiet; først og fremst en kontorist. Under kaoset som fulgte kapitulasjonen klarer han og flere kolleger å stikke seg unna i en oppsamlingsleir for tyske soldater i Lyngdal. Der blir de oppdaget og arrestert først 25. mai, og overført til Akershus to–tre uker senere. Nå kommer bitene i puslespillet på bordet: Sonderkommando, Oskar Hans, henrettelser, graver. Trandum. Nå begynner ting å skje. Raskt.

For det er ikke bare rykter som har bragt politiet og hjemmestyrkene ut i Trandumskogen. Mistanken blir mer håndfast når den tyske offiseren Oskar Hans i avhør forteller om en rekke henrettelser – som han selv hadde ledet – også i Trandumskogen. Hans var sjef for Sonderkommando under hele krigen. Han vet bedre enn noen hva som skjedde – og hvor. I ett avhør blir han spurt om han vært med på flere henrettelser enn de han blir konfrontert med. Ja, bekrefter han, «Viele». Mange.

Nå tegner han en skisse over noen av gravene. Den bruker politiet tidlig i letinga. Men den er ikke komplett. Oskar Hans skal snart hentes fra cella på Akershus til Trandumskogen. 16. juni påviser han flere graver. Og fortsatt skal flere finnes. Hans forteller ikke alt.

Politiet leder letearbeidet, og den påfølgende oppgraving og identifisering; etterforskningen. Mannskaper fra Hjemmestyrkene på Jessheim står for mesteparten av den faktiske leting i skogen, og bidrar til å organisere oppgravingen.

Funnene

De første gravene blir funnet 15. og 16. juni. Det blir noen intensive, sjokkerende, dager. Så, 21. juni, innstilles letingen, i hvert fall foreløpig. Politiet regner med at de har avdekket det som finnes av graver. 147 lik er nå funnet. En uke senere blir Aftenpostens lesere fortalt, i en stemningsfylt nyhetsoppdatering, at «Stillheten har igjen lagt seg over Trandumskogen, der så mange redsler er blitt avslørt. I flere dager har arbeidet i dødsskogen hvilt, idet en regnet med å være ferdig».

Så er man likevel ikke ferdig. Hjemmestyrkene sendes ut på manngard. De tråler skogen, enda en gang, «for at det ikke skulde herske tvil om at alle redslene nu var avslørt». For det er de ikke. En stor styrke utkommanderes. Denne finkjemmingen ledes av lensmannsfullmektig Martin Tandstad. Mannskapene finner flere mistenkelige steder. 30. juni avdekker de ytterligere tre nye graver: Nye 36 lik hentes opp, 1. og 2. juli.

Dette er det siste likfunnet i Dødsskogen. Antall ofre er nå kommet opp i 183. I tillegg kommer de 11 som ble drept og begravd på Flatnermoen, et stykke fra selve Trandumskogen. De var de første som ble henrettet ved Trandum, 29. desember 1941. Og de siste som blir funnet.

En av de siste gravene som finnes skiller seg ut fra de andre: To ofre er begravd i hver sin trekasse. De er lagt i kutterflis, og er bedre bevart enn de andre. Dette er høyst uvanlig. Så var henrettelsen også uvanlig: Den var ikke utført av Sonderkommando, men av den tyske militærmakten, Wehrmacht. Og de er ikke henrettet i samme del av skogen som andre; men på den andre siden av stridsvognskytebanen. De to drepte er kontorist Ragnar Fredriksen fra Kristiansand og fiskeriarbeider Erling Karlsen fra Oddernes. De ble dømt av Feldkriegsgericht Luftwaffe Nord, altså feltkrigsretten til det tyske flyvåpen i Norge. Dødsdommen fikk de allerede 30. november 1942. Skutt blir de først 28. juni 1943.

Nyhetssaken

Media rapporterer daglig fra Trandumskogen. Det fortelles om at stadig nye graver er funnet.

I noen hektiske sommerdager i juni 1945 er dette den store, nasjonale nyhetssaken. Dét er særlig Norsk Telegrambyrå (NTB) som rapporterer, noen ganger flere ganger om dagen: Det meldes om stadig nye gravfunn. Om oppgraving av stadig flere lik.

Fjernsynet er ikke kommet til Norge ennå. Internett er fortsatt femti år fram i tid. Radio og aviser er nyhetsmediene. Og Filmavisen, som viser den brutale sannheten på kino.

«Massegraver», setter mange aviser på forsiden. «Rystende avsløringer» rapporteres det fra Trandum. Hvor «virkeligheten overstiger selv politiets dristigste beregninger». Det er når 44 er funnet, og politiet regner med minst hundre. To dager senere, 20. juni, er det funnet 116, og politiet forventer nå å finne 150. «Uhyggen i dødsskogen på Trandum» antar stadig nye dimensjoner, meldes det.

Levningene

I en artikkel i Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift i 1946 forteller to av dem som arbeidet med identifiseringen av ofrene om arbeidet. De to, politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme og tannlege Ferdinand Strøm, peker på noen av utfordringene allerede ved oppgravingen: «Likene lå innfiltret i hverandre, og når en betenker hvilken grad oppløsningen var fremskredet i en del tilfeller, kunne det under tiden være vanskelig å vite hva som tilhørte de enkelte lik.»

Gravene inneholder alt fra ett til 23 ofre. De finnes på forskjellig dybde, fra bare 30 centimeter under jorda til 3,6 meter. De grunneste gravene er bare én meter dype.

Bødlene hadde hatt klare ordrer: Alle spor skulle slettes. Gravene ble dekket til med jord og torv – og trær plantet. I 1945 lærer letemannskapene seg å se etter slike uregelmessigheter; etter mindre trær som sitter løst. De, viser det seg, er bare å trekke opp av jorda.

Én grav finnes ved en ren tilfeldighet, av en sovjetisk tidligere krigsfange som er tilskuer til utgravingene. Han lener seg mot en gran – som velter. Fordi den sitter så løst, nyplantet som den er: For å dekke over en ugjerning. Nok en grav er funnet.

Mistanken gnager ennå: Er alle gravene, alle de drepte, funnet? De aller fleste som forsvant under krigen er gjort rede for, men ikke alle. Kan flere være skutt og begravd på Trandum? Krigsgravtjenesten foretar ny leting, og noe graving, i 1974. Uten å finne noe.