Identifisering av ofrene

De ligger i massegraver. Men hvem er de? Ingen andre enn bødlene vet ennå hvem som ble henrettet i Trandumskogen. Spørsmålet opptar hele nasjonen. Og aller mest, selvsagt, de etterlatte. De som fikk beskjed om at deres kjære var skutt – men ikke hvor.

Gravfunnene, og oppgravingen, i Trandumskogen er den store, nasjonale nyhetssaken i andre halvdel av juni 1945. Spenningen er stor, avisartiklene mange. Hver dag i en ukes tid blir nye graver funnet; nye ofre hentet opp. Fortløpende sendes de til Rettsmedisinsk institutt for identifisering. Spenningen holder seg, og må ha vært ulidelig for de pårørende. Ingen av de døde kan lenger gjenkjennes. Etterforskningen er krevende. Det jobbes på spreng.

Dommen fullbyrdet

Det var godt kjent at henrettelsene fant sted, men ikke hvor. Okkupasjonsmyndighetene kunngjorde selv, gjennom meldinger gjengitt i media, at den og den personen var dømt til døden – og at dommen allerede var fullbyrdet. De var allerede henrettet. Men det ble ikke oppgitt hvor, og likene ble ikke overlevert de pårørende. De ble bare borte. Blant annet i Trandumskogens sandholdige jord.

Likfunnene i Dødsskogen på Romerike byr derfor på dobbel dramatikk: Først selve funnet av massegraver, som ingen hadde kunnet forestille seg omfanget av. Så uvissheten om hvem de drepte er. Det tar tid med sikkerhet å identifisere de døde. Her er det ikke rom for feil. Mange som savner sine, må vente i uvisse.

Ofrene identifisert

Det er uvirkelige fortellinger fra oppgravingen. Graver kunne ligge åpne over natta, med lik. Det er så mange, det er ikke kapasitet til å ta ut alle med én gang: Opp av massegravene, og inn til Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Levningene legges på bårer. De pakkes så inn i tykt maskinpapir og blir anbragt på åpne lasteplan med høye karmer. Her tildekkes de med et tykt lag friskt granbar, og kjøres til obduksjon. På Rikshospitalet legges de på kjølerom. Det hoper seg opp. På det meste mottar instituttet 36 lik på én dag.

Bødlene hadde sørget for å fjerne de ytre kjennetegn. Det skulle ikke bli lett å finne ut hvem de døde var, om de noen gang ble funnet. Noen ganger glapp bødlenes nidkjærhet. En far kan identifisere sønnen ut fra ei klokke. I klærne til én av de døde finner politiet et brev. Det begynner med «Kjære Reidar» og er undertegnet «Din Vesla». Brevet er postlagt i Oslo 14. oktober 1942, og er omadressert til Akershus etter å ha vært sensurert på Victoria Terrasse. Gode spor, altså. Og enda ett, et hjerteskjærende sådant: «Lasse sparker og jeg har lagt meg ut». En far skal aldri få se sitt barn. En mor skal aldri få tilbake sin mann.

Kriminalpolitiet går ut i media, og ber Vesla snarest melde seg til Rettsmedisinsk Institutt, telefon 10926, eller til kriminalpolitiet i Oslo, telefon 20615, linje 103.

Identifiseringen er metodisk. Tre mann inngår i en kommisjon som får ansvaret. De tre deltar i hele arbeidet, og gjør seg sine respektive notater. Ingen identifikasjon er endelig før de tre er enige. Her skal det ikke være rom for tvil. Fotograf tilkalles for å ta bilder av typiske tilfeller. Nakkeskudd dokumenteres. Fotoene er ikke vakre.

Politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme fra Oslo kriminalpoliti er den ene av de tre som står for identifiseringen. Han spiller også en sentral rolle i utgravingen og etterforskningen. De to andre er professor Georg Waaler ved Rettsmedisinsk institutt og tannlege Ferdinand Strøm. Sistnevnte har en viktig rolle. Det er få ytre ledetråder. De fleste blir identifisert på tennene. Eller tannrester. For mye er ødelagt. Hvert offer ble skutt av tre tyske soldater. To av dem skulle skyte mot hodet. Det er en lakonisk, men grusom, anmerkning kommisjonen anfører: «Da en lang rekke av offrene var skutt i hodet med så grov ammunisjon at det hadde medført betydelige skader, manglet det undertiden store partier av tannsettene.»

De har en del informasjon når arbeidet begynner. Mange av henrettelsene er offentliggjort, og der er ikke usannsynlig at disse ofrene hører til blant de drepte som finnes på Trandum. Men det er mange ukjente faktorer. Og tyskerne har gjort seg flid med å fjerne kjennetegn på de drepte. Derfor går etterforskerne ut i media og etterlyser informasjon fra publikum, og framfor alt fra dem som selv savner noen. Særlig etterspurt er tannjournaler og røntgenbilder, informasjon om skader som brudd på armer og ben, opplysninger om klær og andre kjennemerker. Responsen er stor, ikke minst fra norske tannleger.

Et underbemannet norsk politi har enorme oppgaver disse sommerukene. Det er begrenset kapasitet til å håndtere selv en høyt prioritert oppgave som den på Trandum. Politiet får god hjelp, dels fra Norges Røde Kors, enda mer fra Kontoret for savnede norske fanger: Det blir opprettet allerede 8. mai, etter initiativ fra professor Arne Næss, og med velsignelse fra både forsvar og politi. Kontoret hadde på det meste 14 medarbeidere, mange av dem studenter. De samler og systematiserer informasjon – fra media og publikum – og de avhører fanger. Avlaster politiet, også i kontakt med pårørende. Kontoret behandler om lag tre hundre saker. Mange av dem finner sitt svar i Dødsskogen på Trandum.

Identifiseringen er et møysommelig arbeid. Det er politifaglig etterforskning som innebærer rettsmedisinsk metodikk, og, altså, odontologisk fagkunnskap. Grupper av lik kobles til offentliggjorte henrettelser, og til hvilke krigsofre som fortsatt ikke er gjort rede for. Svært verdifull er også oversiktene krigsfanger selv, modig og forutseende nok, lagde under krigen: De håndskrevne listene over hvem som ble forflyttet når, settes sammen til et fangekartotek rett etter krigen. Det gir et bilde som kommisjonen betegnet som «overmåte verdifulle opplysninger».

Noen ordinær medisinsk obduksjon gjennomføres ikke. Dødsårsaken er det ikke tvil om. Men etterforskerne foretar en liksyning, og noterer alle detaljer: «H.b.», «B.o» – hendene bundet, bind for øynene, og bekledning. Men tennene er viktigst for identifikasjon. Levningene må kremerer fortløpende. Kjølekapasiteten er ikke stor nok. Ei heller krematoriekapasiteten i Oslo. Krematorier i Drammen og Moss tas også i bruk. For å sikre identifiseringen, beholdes kjevepartiet på Rettsmedisinsk institutt.

Det er et puslespill, men brikkene faller på plass. Fra de bortgjemte, skjulte gravene i Trandumskogen, med de anonyme likene, stiger individene fram. 194 henrettede. 194 enkeltskjebner.

Navnene kunngjort

Det kommer daglige meldinger fra Trandumskogen mens oppgravingen pågår: Nye graver, nye ofre, er funnet. Så kommer en ny runde med nyheter, men med flere dagers mellomrom – etter hvert som flere identifiseres:

Den første offentliggjøringen – av «De foreløbig identifiserte» – står på trykk allerede 25. juni, mens utgravingene fortsatt pågår. Da blir 36 navn offentliggjort; 32 nordmenn og fire sovjetere. Blant de norske er Leif Bye Nielsen. 34-åringen var blant de første henrettede, 23. februar 1942. Dødsannonsen står på trykk allerede 23. juni. Familien er varslet før media.

Det formelle varselet fra politiet kan virke kaldt. Men kanskje var det sånn det måtte gjøres, der den ene saken følger den andre og tidspresset er stort: Pårørende får beskjed så snart identifiseringen er bekreftet: «En skal få meddele av [NN] er identifisert som lik nr. [xx] i grav nr. [xx] ved Trandum». Det samme skrivet kan brukes som legitimasjon – for å få hentet urnen «ved Krematoriet i Oslo». Dødsattest utstedes på anmodning.

For de er kremert, de døde. Fortløpende. Dette er nok tungt å få vite for noen av de etterlatte. Noen tilbyr seg å komme til Oslo for å identifisere den døde. Flere spør om å få utlevert liket. Andre ber om at det ikke kremeres. Men det blir de. Asken utleveres i en urne. Etter krigen. Sjefsdommer Hans Latza skal ha tatt opp dette med rikskommissær Josef Terboven. Under krigen. Kunne ikke de henrettede kremeres, og asken til de drepte gis til de etterlatte? Nein. Terboven avslår. Begrunnelse: I Tyskland dør mange kvinner og barn uten at det er mulig å identifisere likene. Dessuten kan asken bli gjort til gjenstand for nasjonale demonstrasjoner. Derfor blir det først nå, sommeren 1945, mulig å identifisere og kremenere de døde. Og la de etterlatte få urnen med asken. Som blir gjenstand for nasjonale markeringer.

Kriminalpolitiet meddeler at stadig nye grupper er identifisert. «Ytterligere 28 identifisert i Trandumskogen.» «Ytterligere 25 Trandumoffer identifisert.» «Ytterligere 15 offer identifisert.» Dermed kommer det alle venter på, og noen mer enn andre: Navnene.

Bjarne Dalland, Bergen. Emil Hvaal, Tønsberg. Aleksandr Sjimtsjuk, Winitza. Magnus Dahlen, Lillehammer. Harald Reitan, Oslo. Arne Laudal, Kristiansand. Og mange, mange fler.

Og de 15 siste fra Trandumskogen, offentliggjort 30. august: «Denne liste over Trandum-ofrene er ganske sensasjonell, idet den inneholder navnene på 6 engelskmenn.» Aller sist kommer de 11 som blir funnet på Flatnermoen. Skutt av Wehrmacht, og de letteste å identifisere.

Likene blir funnet. Ofrene blir identifisert. Navnene blir offentliggjort. Levningene blir overlevert familiene. Så kommer dødsannonsene. Bisettelsene. Sorgen.

Deretter minnene – som fortsatt må holdes levende.