Dødsannonsene fra Trandumskogen
Hele Norge følger dramaet i Trandumskogen, sommeren 1945: De stadig nye likfunnene. Noen følger ekstra godt med. De fleste familiene visste at en av deres kjære ble skutt, men ikke hvor de ble av. Før sannheten avdekkes i Dødsskogen. Så kommer dødsannonsene.
De drepte er fra store deler av landet. Dødsannonsene står i lokale aviser, og minner om tragedien i Trandumskogen. Flest annonser kommer i Aftenposten. Den første allerede 23. juni – før oppgravingen er avsluttet. Hver dag i en ukes tid kommer nye dødsannonser på trykk her; på det meste ni på én dag. Og i aviser landet rundt.
Annonseringen
Dødsannonsene kunngjør ikke bare at noen har gått ut av livet, og de forestående bisettelser. Annonsene forteller om tap og savn, om familiemedlemmer som har mistet en av sine. Og de forteller om omstendighetene:
«Vår eiegode gutt og min kjære bror, falt for sitt land 29/5–1944 og er nu funnet i Trandumskogen.» Gymnasiast Lars Emil Erichsen fra Bærum var knapt 22 år da han ble skutt.
«Vår kjære Karl Ludvig er funnet blant de myrdede på Trandum». Bankassistent Karl Ludvig Sørensen fra Sandefjord ble henrettet 30. oktober 1944 – uten dom. Han ble 28 år gammel.
«Student Ole Lützow-Holm, vår elskede sønn og bror, ble skutt på Trandum den 30. april 1942, 20 år gml.» Horten-gutten ble henrettet, uten dom, to uker etter sin 20-årsdag.
«Vår kjære sønn og bror, stud. med, løytnant Sverre Emil Narvesen, er skutt av Gestapo høsten 1944 og funnet i Trandumskogen.» 26 år gammel blir den unge krigsveteranen fra Modum, med erfaring fra kampene i Valdres og tjeneste i Skottlandsbrigaden skutt, uten dom. Som en av de aller siste i Dødsskogen, 30. oktober 1944.
«Min elskede sønn og min forlovede Jan Segelcke Koren falt på Trandum 4. juli 1944, 23 år gammel». Teologistudenten og milorgmannen fra Oslo ble dømt til døden av SS- und Polizeigericht Nord, på Grini. Broren Kjell henrettes dagen etter, på Grini.
Ikke alle var unge: «Min inderlig kjære mann, vår snille, gode far og bestefar Thomas Agnæss døde som gissel i Trandumskogen 14. oktober 1943.» Avdelingsingeniør Agnæss fra Drammen var 67 år gammel da han ble henrettet – uten dom. Den eldste av de 194.
«Jeg har fått det sorgens budskap at min dyrebare, elskede mann, min snille pappa, Rolf Alexander Syversen er skutt i Trandumskogen i oktober 1944. Du gav ditt liv for at andre skulde leve.» Dét gjorde han, gartner Syversen, mannen bak Carl Fredriksens Transport, den dristige operasjonen for å redde norske jøder unna deportasjon og utslettelse. Seg selv kunne han derimot ikke redde. Han ble henrettet uten dom, 38 år gammel.
Det er mange dødsannonser for falne disse ukene, og ikke bare fra Trandumskogen. Først nå er det mulig å kunngjøre at den ene etter den andre falt i kamp under krigen, hjemme og ute. Og først nå har familien fått urnen av de døde fra Dødsskogen, så de kan begraves.
Det går i ett disse dagene. Samme dag som dødsannonsen til den 25-årige maskinassistenten Arne Grøn Disch fra Tønsberg står i avisa, 30. juni 1945, meldes det om at tre nye graver er funnet i Trandumskogen. Ennå skal det komme flere dødsbudskap.
Det er minneord i kapeller og aviser, som for motstandsmannen Johan Petter Bruun, som skytes i Trandumskogen, 2. mars 1944: «Vi minnes her en mann som stupte fordi han utførte en stor gjerning. De beste har nok med å dø, sier Nordahl Grieg. Vi kan trygt si at avdøde var blant de beste. Han var blant dem som gav sitt liv for at vi andre skulde få fred, derfor vil vi ære og minne ham.» Tormod Nygaard er blant de siste skutte på Trandum, 30. oktober 1944. Fagforeningsmannen hedres som «en uforsonlig og urokkelig fiende av fascisme og reaksjon, en leder i sin organisasjon og for arbeiderne.» De er tre av 194 – bare på Trandum.
Bisettelsene
Etter hvert som de henrettede blir undersøkt, blir levningene kremert. Når identifikasjonen er sikker, blir pårørende informert, og de får urnen. Så kommer dødsannonsene og bisettelsene. Landet rundt blir de omtalt i avisene.
Åtti år senere er avisreferatet like gripende: «Aldri kanskje, har dette gudshus vært vakrere utsmykket, det var hele Norges sommer som lyste en i møte overalt: Blomster, blomster alle vegne, og det var flaggets farger som gikk igjen.» Gudshuset er Frogner kirke i Oslo. Det er fredag 29. juni 1945. Kirken er fylt i farvel med seks unge menn som sammen ble henrettet i Trandumskogen, 30. april 1942. De møtte døden sammen. Nå står urnene deres sammen.
Kirken er overfylt – av sørgende, av blomster. Og: «Der sto urnene som gjemte asken av de seks.» De seks er student Per Andreas Fillinger fra Gjøvik (22 år), student Jakob Otto Friis fra Trondheim (25), student Andreas Gjertsen fra Stavanger (22), tobakkshandler Alfred Waldemar Garmann Larsen fra Oslo (21 år), student Ole Arntzen Lützow-Holm fra Horten (20 år), kontorist Per Kristian Boe Young fra Hisøy (22 år).
De seks ungdommene var blant de aller første som ble henrettet i Trandumskogen; seks av 17 denne grufulle torsdagsmorgenen i 1942; seks av de til slutt 194 som måtte bøte med livet i Dødsskogen. De henrettes uten dom. Forbrytelsen? Forsøk på å ta seg over til England for å fortsette kampen. Realiteten? Hevn etter angrepet på okkupasjonsmakten i Telavåg på Sotra, seks dager tidligere. De seks er sonofre.
«Åtte av heltenes venner – fire i uniform – stod æresvakt omkring, og i midtskipet paraderte en avdeling av hjemmestyrkene, representanter for de grupper som de seks hadde tilhørt.» Etter jordpåkastelsen blir det sunget: «Fred og frihet Norge eier». Deretter ett minutts stillhet, «men i denne stillhet var det som om man hørte deres unge røster som hadde mot og kraft til å smile mot døden i Trandumskogen».
Tre uker senere, lørdag 21. juli i Det nye krematorium i Oslo: Igjen seks unge menn, igjen en gripende høytidelighet. Igjen seks urner. De seks var alle aktive i Milorg. De ble alle stilt for tysk krigsrett. Der ble de dømt til døden – for skipssabotasje og våpenbesittelse. De henrettes i Trandumskogen, 14. oktober 1943. De er seks av 13, denne torsdagen. Seks kamerater som sto sammen i kampen – og sammen møtte døden. Nå bisettes de sammen.
De er unge, men vokse. De er arbeidskarer: Sveiser Sverre Andersen fra Gran (25), vaktmester Aksel Eugen Grønholdt fra Oslo (34), tømmermann Kaare Gundersen fra Brandbu (29), verkstedformann Sverre Emil Halvorsen fra Oslo (32), mekaniker Sigurd Jacobsen fra Røyken (32), bygningsarbeider Olaf Østerud fra Oslo (26). Igjen en overfylt kirke, full av blomster. En siste hilsen fra familie, arbeidskamerater, fagforeninger.
«Vi har i dag atter måtte gå den tunge gang hit opp for å følge seks av våre kjekke, kjære norske kamerater til det siste hvilested,» sier feltprest i hjemmestyrkene, Per Nordsjø. Det er han som forretter. «Uforferdet gikk de i spissen i det farlige virke, villige til å ofre alt for Norge når fedrelandet kalte.» «Disse helter hvis urner står her i dag har skrevet sitt navn inn i våre hjerter og de vil bli der så lenge norsk mål tales i Norge.» Også her synges «Fred og frihet Norge eier».
Freden og friheten som endelig var vunnet tilbake. Blant annet takket være de 194 ofrene i Trandumskogen – og så uendelig mange andre.
Blant de 194 kom mange vestfra, bl.a. fra Stavanger. «Den største gravferd i byens historie» fastslår avisa 1ste mai, fredag 14. september 1945: «De 11 frihetskjempernes siste ferd ble en mektig og gripende sørgehøgtidelighet». Også i Stavanger Aftenblad er det hovedsaken, når «Stavanger tok gripende avskjed med de 11 patrioter».
Over alt strømmer folk til kirkene for å ta farvel, for å vise sin takknemlighet. Kirkene er fulle. De er fylt av mennesker og av blomster; av norske flagg. Det er sorg og det er savn. Det er verdighet og vemod. Det tas et siste farvel med de henrettede i Dødsskogen. Og det gis et høytidelig løfte: Ofrene fra Trandumskogen skal aldri glemmes.
Kommuner stiller opp for sine ofre. Som i Odda, der kommunen står for opplegget når åtte karer bisettes fra Folkets hus, 8. september 1945. Som i Oslo, der kremasjonsavgiften for de som ble skutt i Trandumskogen ettergis.
Avskjedsordene
«Smilte de mot døden», slik det ble forrettet over de seks ungdommene i Frogner kirke? Det vet vi ikke, og det vil vi aldri få vite. Men vi har lov til å tro at de møtte bødlene – døden – med verdig ro og tydelig trass. Noen fikk også sendt en siste hilsen til sine nærmeste; et siste brev fra dødscellen.
En helt spesiell og rørende historie blir etter krigen fortalt av Odd Nansen. Han satt, på Grini, sammen med de seks ungdommene som henrettes 30. april 1942. Under bisettelsen i Frogner kirke maner han fram det samme bildet: «Navnene på dem som med et smil om leben gav sitt liv for at land og folk skal leve videre og gi kraft til ny innsats og ny dåd».
Med smil om leppene. Er det bare en talemåte? Kanskje ikke. Nansen forteller – både i bisettelsen og en bok etter krigen – om en gripende hendelse på Grini: Etter henrettelsen av de seks blir han kalt opp til Gestapo-offiseren Tauber, en Zugwachtmeister (underoffiser), på Grini. Mannen, kjent som «Oksen», er i sivil; avkledd det militære skallet. Han er plutselig et menneske, skriver Nansen, og med tårer i øynene har den ellers så hardkokte gestapisten noe å fortelle ham. Han har en siste hilsen fra Jacob Friis. To timer før han ble henrettet, ba Friis Tauber om å hilse til Nansen: Takke for samværet, med «vissheten de alle hadde om at Norge ville bli fritt igjen.» De næret ingen tvil, skriver Nansen, om at så ville skje; Friis «syntes bare det var tungt og vondt ikke å få være med på det.» Dét var hva som tynget, ikke at de visste at døden ventet. I Trandumskogen. Om to timer.
Og gestapisten Tauber? Dagen etter forlater han Grini. Han sendes til Østfronten. Nansen møter ham aldri igjen, og får aldri stilt alle spørsmålene han brant inne med. Men dette siste øyeblikket forteller mye om menneskene i en brutal krig – og om en brutal nazist. Lenge blir han stående og puste tungt, med armene langs siden, før han løfter hodet og ser på Nansen: «Jeg håper også inderlig at dere engang igjen vil gjøre Norge fritt, og at dere atter blir frie menn, frie nordmenn i et fritt Norge, slik som han ønsket det». Slik han ønsket det, 25-årige Jacob Otto Friis.
«Til slutt så jeg opp på ham. Tårene hans rant ned over kinnene hans. Denne svære karen som alle fangene hadde sett på som en særlig ondartet bølle – for han hadde brølt og sparket og herjet med dem –, han gråt, gråt over en ung, god nordmann og hans kamerater, som var døde uten å få gjort den innsats som de hadde lengtet etter å få gjøre for sitt land og sitt folk.»
Lengselen som endte i Trandumskogen. Og «Ja, Jakob Friis,» skriver Odd Nansen, sønnen til humanisten Fridtjof Nansen; «ditt siste budskap skal aldri bli glemt. Det er kommet fram, og det skal komme videre. Den blonde, norske guttens siste tanke skal blir vår første så lenge vi lever. Det lover vi deg, Jakob.»
