Veien til Trandumskogen

De hentes om natta. Uten å vite hvor de skal. Noen, men ikke alle, vet hva som vil skje, om et bare par–tre timer: At de skal skytes Men de vet ikke at ferden går til Trandumskogen i Ullensaker. At en massegrav allerede er gravd. At bødlene venter.

Det er den siste reis. En trasig transport på et tysk lasteplan. Selv dette er ikke siste etappe. Den må de gå til fots, inn mot retterstedet. Dødsveien fra Trandum inn til Trandumskogen, eller fra stridsvognskytebanen, inn til retterstedet. De er i Dødsskogen. Noen har fått tatt farvel med sin kjære. Mange får det ikke. De færreste går ensomme i døden. Oftest er de flere, denne siste morgenen. De går sammen, står sammen, skytes sammen. Trolig er det en slags trøst i det óg.

Ventingen

Det finnes en del kunnskap om ventetida og transporten fra Akershus, Grini, Møllergata 19 og Victoria Terrasse. Det er her de fleste av de som skal henrettes sitter i fangenskap – de siste ukene og dagene, eller kanskje bare de siste timene. Ikke alle får noe forvarsel. De blir bare hentet, på natta – og kjørt bort. Bare bødlene vet hvor ferden går. Fangene blir ikke fortalt det. Familien får aldri vite det. Ikke før gravene finnes. Etter krigen.

Uvissheten må ha vært vond å bære. Blir det dødsdom? Og om det ble dødsdom: Når blir den fullbyrdet? Når blir jeg hentet – og skutt? Noen får kort ventetid, for andre drar det ut. Men ingen skal tro de slipper unna. Som tyske fangevoktere sa: «Hier können Sie sitzen bis es uns gefällig wird Sie zu erschiessen». Her blir De sittende, til det passer oss å skyte Dem!

Akershus fengsel. Usikker datering, men bildet er trolig tatt i 1945. Foto: Riksarkivet/Olav Røgeberg.

Noen får brutal beskjed om hva som venter. Det er natt til 25. februar 1943. En norsk hirdmann er med når fanger på Fallskjermen på Grini beordres til å samle sammen sine eiendeler og stille opp. En av dem, Harald Slåttelid fra Os i Hordaland, spiller dum, og spør om hva som står på. «Dere skal skytes for faen,» svarer hirdkaren. Det skal de. Aldri er så mange skutt på én natt i Dødsskogen, som 1. mars 1943. 23 mann henrettes.

Den som kommer nærmest på fangene, og mange av ofrene som blir skutt på Trandum, er den unge fengselspresten Dagfinn Hauge. Han er også den siste nordmann som tar farvel, før fangene fraktes til retterstedet. Men dit får han ikke bli med. Verken prest eller lege skal være til stede ved henrettelsene.

Hauge forteller om en jul på Akershus. Om et samvær. «En etter en går fangene forbi oss. Et traust håndtrykk sier mye som ikke kan sies i ord. Men elleve unge nordmenn hadde hatt sin siste julekveld.»

28. juni 1943 får Hauge en telefon fra den tyske Oberpfarrer; en feltprost. «Han skulle hilse så meget fra mine to venner på Akershus». Ja vel? «I natt har jeg fulgt dem på den siste reise», forteller tyskeren. Han har vært med på henrettelsen av Ragnar Fredriksen fra Kristiansand og Erling Karlsen fra Oddernes. Prest skal ikke være til stede. Ikke når Sonderkommando ufører dem. Denne gangen er det derimot Wehrmacht, den regulære tyske militærmakten, som står for drapene. «I over et halvt år hadde de stridt med angst og spenning og svinget mellom håp og mismot. Nå skulle dette bli utgangen,» skriver Hauge.

Håp. For de fikk håp. Noen av de dømte. 19-åringen Ragnar Fredriksen får først beskjed om at han var benådet. Det er en misforståelse. Det ble ingen benådning. Det ble henrettelse, sammen med den ett år eldre Erling Karlsen; 28. juni 1943. «Like etter krigen ble graven funnet i Trandumskogen. De lå side om side i hver sin kiste». I hver sin trekasse.

Fengselspresten Dagfinn Hauge i Akershus fengsel var den siste nordmann som var i kontakt med mange av ofrene i Trandumskogen. Bildet er tatt når han senere var biskop i Tunsberg bispedømme. Foto: Wikimedia Commons.

Hentingen

Det er flere beretninger om henting av fanger. De hentes om natta. Henrettelsen må skje før arbeidsdagen begynner på Trandum: Før arbeiderne kommer; før soldatene skal på eksersis. Før noen skjønner hva som skjer.

Som det står i nekrologen over Karl Fridtjof Schei fra Nes i Befalsbladet, høsten 1945: «Ved 2-tiden natt til 8. september kunne medfanger høre at dødsgjengen førte Karl Schei bort, men hvorhen?» Dette er siste reis: De dødsdømte hentes ut fra cellene og lastes på lasteplanet. For de er dødsdømt, enten de har fått en dom eller ikke. Enten de vet det, eller bare aner det. Aner det verste. Men ikke at ferden går til Trandumskogen.

Ennskjønt: De første elleve ofrene henrettes ikke i Trandumskogen, men på Flatnermoen, rundt fire kilometer unna, 29. desember 1941. De hentes på Akershus, men ikke grytidlig. Retterstedet ligger et godt stykke unna leiren; risikoen for å bli oppdaget er liten. Fangene hentes i sjutida. En svær lastebil er kjørt opp til fengselsporten. Vaktmannskapene venter. Transporten starter. Fengselsprest Dagfinn Hauge har tatt farvel med de elleve Stavanger-karene. «Jeg følger den røde baklykten bort hele Kirkegaten. Først ved Karl Johansgate blir den borte i trafikken.»

Fangene plasseres på trebenker på lasteplanet, som dekkes av presenning. Her blir de bakbundet, og så bundet til hverandre. De får ikke bind for øynene, men med presenningen blir det mørkt. Og i hvert fall nå, ved juletider.

Før transporten til Trandum starter må fangene kle av seg. Mange må etterlate verdifullt skotøy, og klippe av fabrikkmerker og andre kjennetegn fra klærne. Det skal gjøres så vanskelig som mulig å identifisere dem – om de noen gang blir funnet. Noen ønsker selv å etterlate støvlene til gjenværende fangekamerater. De risikerer å bli sendt til Tyskland. Der vil de få bedre bruk for støvlene enn eierne. Som skal skytes i Trandumskogen. Støvleløse.

Fangene som sitter i fengsel, har sivile klær. De fleste får motta klær fra pårørende. Det får også de som sitter i fangeleiren Grini, men der går de til daglig i en fangehabitt; gamle gardeuniformer. Når de klargjøres for transport til Trandum finnes de sivile klærne fram, og det er så ymse hva de har; hva de får ta på seg, hva de vil ha på.

Det er kanskje ikke så mange som ser bilene gjennom og ut av Oslo, så tidlig på morgenen. Dette reflekterer Johan Nicolai Tønnessen over i boka «Det hendte ikke noe». Selv satt han nærmere to år i tysk fangenskap, men unnslapp døden. «Vi hører langt borte en bil gire og kjøre vekk, gjennom byens gater. Hvem enser en tysk bil. Det sitter fem nordmenn i den, som kjøres til døden. Det er vår i Norge, det gror, det nye Norge gror. Hvor skal de hen? – De fant dem på Trandum».

«De fant dem på Trandum» er et eget kapittel i boka. Det var mange som ble bragt dit. Som ble skutt der. Som finnes her. Når krigen er over.

To transporter er forholdsvis godt dokumentert. Den ene fordi én fange klarte å rømme; den andre fordi den ble etterforsket. En tredje er beskrevet av medfanger som så transporten ut fra Grini.

Akkurat når de hentes kan variere. Flere vitnesbyrd forteller om to–tre-tida. I ett av avhørene med Oskar Hans, leder for Sonderkommando, forteller han om en transport fra Grini der avmarsjen skjer rundt klokka tre på natta. Denne, med de seks britiske kommandosoldatene som henrettes, 18. januar 1943, ankommer Trandumskogen ved sekstida. Fra Grini er det en liten kolonne som beveger seg mot Romerike og Trandum: Én bil først, med Hans selv og vaktsoldater. Deretter lastebilen med fanger og vakter, så én bil til med soldater. Det er grunn til å tro at dette er standard prosedyre, men at det ved større henrettelser kan ha vært enda flere biler.

Starten på en annen transport er beskrevet av medfanger på Grini som overlevde krigen. Seks biler svinger opp foran hovedinngangen, natt til 1. mars 1943. Tre av dem er lastebiler. Det trengs. 23 fanger skal transporteres – og bevoktes. To personbiler og en pansret doning er også med. Ved ankomst har de politiskilt (Polizei). Ved avreise er de omskiltet med militærskilt (Wehrmacht). Dette synes å ha vært rutine.

Fangene ble fraktet til Trandumskogen på denne type tyske lastebiler.Foto: Ukjent.

Den kjente NRK-mannen Julius Hougen satt på Grini, og bidro til Griniboken som ble utgitt rett etter krigen. Han forteller om denne hentingen: «Ved 3-tiden kom det kjørende opp til Grini og inn på appellplassen tre lastebiler, to personbiler og en passasjervogn, alle besatt med tyske soldater. Vognene ble stilt opp utenfor hovedtrappen. Og endelig, ved 4-tiden, så vi våre kamerater komme ut fra hovedinngangen og bli plassert i lastebilene. De kom ut to og to, lenket sammen med hendene på ryggen, og inne i lastebilen ble de dessuten bundet fast med tau. Så tok bevæpnede soldater plass bakerst i hver lastebil, og endelig da klokken nærmet seg 5, kjørte bilene av sted. Hvorhen visste vi ikke.»

En annen medfange, Birger Lund, er selv dødsdømt, men overlever. Han bevitner den samme hendelsen: «Klokken 4.45 var bilene lastet ferdig. De tyske SS-soldater hadde inntatt sine plasser på lasteplanet. Baklemmen ble lukket til, presenningen rullet ned. Våre kjære kamerater var omgitt av stummende mørke…». Lund fortsetter: «I vinduet på fallskjermen stod 27 mann – sorgfulle og rystet – og stirret etter bilene til de forsvant rundt svingen der borte. En og annen tåre ble felt den natten. Retterstedet kjente vi ikke da, men Trandumskogen ga etter krigen svaret.»

Ganske spesiell er en annen episode, også fra Grini: 20-åringen Bjarne Aarsland tilhører en gruppe jærbuer som i mai 1942 blir dømt til døden for forsøk på å ta seg over til Storbritannia. Han er blant de 16 som blir hentet fra cellene og satt opp på et lasteplan. Her, forteller han senere, blir han plassert mellom to soldater. Årsaken til at Aarsland kan fortelle om hendelsen er at han, rett før ferden til Trandum, blir beordret av bilen igjen. Han er benådet! Det er ikke de 15 kameratene hans. De henrettes samme morgen, torsdag 21. mai 1942.

Én mann til skal unnslippe henrettelse – i siste liten: Gustav Adolf Johnson blir lastet opp med 17 andre, 30. april 1942. Lastebilen har kjørt et stykke når det blir stoppordre. Johnsson skal likevel ikke henrettes! For han er svensk. Og derfor benådet. Men arrestert var han – og forble han. Svensken havner igjen på Grini. Der dør han av tuberkulose to år senere.

Mange av de henrettede satt på Grini før de ble fraktet til Trandumskogen. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Motet

Historien om henrettelsene på Trandum – og andre steder – inneholder mange fortellinger om sinnsro og mot. Men, selvsagt, også uro og frykt.

De dødsdømte ble hentet om natta. «Vaktene kom med heisen, og den var den langsomme heisen fangene først hørte når noen skulle hentes nattestid,» fortelles det om i boka ‘Livet på Grini’. «Så ble heisens gitterdør dratt opp etterfulgt av tunge skritt i gangen. Utenfor døren hørte de vaktene finne fram det store nøkkelknippet, før døren ble låst opp og lyset fra lommelyktene splintret mørket. Etter noen tyske brøl ble listen med navn ropt opp. De utvalgte fant rolig fram sine klær og sa kanskje takk for nå til en bekjent. Etterpå ble det stille, hver fange hadde nok med sine egne tanker.»

Når vaktene kommer for å hente fangene denne natta, 3. juni 1944, sitter de dødsdømte sammen på en celle. De har rukket å synge ‘Norge, mitt Norge’ og ‘Så ta da mine hender’ […]. Før de blir hentet, rekker de å hviske en beskjed ut gjennom vinduet: «Si til alle at de må holde ut hvad som enn hender […] Vi går i forvegen.» Forveien gikk til Trandum.

Rømningen

30. oktober 1944 skal 23 mann henrettes i Trandumskogen. Også denne gang skal én mann mindre bli skutt enn hva som var planlagt. Ikke fordi noen benådes, men fordi én klarer å rømme! Dette er den eneste rømningen på de 21 fangetransportene til Trandum. Og det blir den siste transporten.

Det er blitt sen natt, halv fire, når de 23 plasseres på lasteplanet i Grinileiren; fordelt på to biler. Bakbundet, og bundet sammen ved albuene, to og to. Her sitter de, fire og fire ved siden av hverandre. Bakerst sitter vakter fra Sonderkommando – med geværene klare.

Én av de 23 er Trygve Øistein Gulliksen fra Fredrikstad. Han har klart å få med seg en kniv. Med den får han skjært seg løs, spjærer presenningen og kaster seg ut. Soldatene åpner ild, men Gulliksen kommer seg unna, og i sikkerhet. Det er 30. oktober 1944. De andre 22 møter døden i Trandumskogen samme morgen. Det er siste gang okkupantene bruker Dødsskogen. Heretter blir fanger henrettet på Akershus festning.

Øistein Gulliksens fangekort fra Møllergata 19. Foto: Riksarkivet.