194 henrettet i Dødsskogen

De skytes på Trandum og gjemmes i Dødsskogen. De henrettes og sporene slettes. Sjokket er voldsomt når massegravene finnes. Det gis et løfte: Minnet skal leve. Men det kollektive minnet døde.

Historien om Trandumskogen

De fraktes hit for å dø. Med eller uten dom; bødlene står uansett klare. Grava er gravd, geværene er ladd. Skuddene faller. 194 mann henrettes i det skjulte. Krigen dekker nazistenes spor. Freden avslører Trandumskogens hemmelighet.

En nasjonal fest

Det er mai 1945: Nazi-Tyskland kapitulerer. Norge er igjen et fritt land. Jubelen runger fra landsende til landsende. Men ikke alle får oppleve freden. Alle får heller ikke fred i sinnet.

For noen er borte. Borte for godt. Skutt. Og forsvunnet. Jo, de etterlatte fikk vite at deres kjære ble henrettet. Dét sto i avisen. Men hvor? Og hvor er levningene? Likene er borte. De er gravd ned i Trandumskogen: I umerkede graver i Dødsskogen på Romerike.

Hele nasjonen følger med i likfunnene i Trandumskogen. Det er en sensasjon. Et brutalt sjokk. Gravene oppdages. De døde hentes opp.»

Et kollektivt sjokk

Det er juni 1945: Sannheten avdekkes, bokstavelig talt. Den dominerer nyhetsbildet. Hele nasjonen følger med i likfunnene i Trandumskogen. Det er en sensasjon. Et brutalt sjokk.

Det er tett med dødsannonser sommeren 1945. Krigens ofre bringes hjem fra utlandet. Andre gjenfinnes i massegraver her hjemme. Først nå blir mistanken til visshet. Trandumskogens mørke hemmelighet avdekkes: Gravene oppdages. De døde hentes opp.

Et kollektivt minne

Det er oktober 1954: Monumentet avdukes av kronprins Olav. Flere tusen har møtt fram ved retterstedet i Trandumskogen. For å hedre de falne. For å innvie det nasjonale monumentet.

Det har drøyd med den synlige, offentlige hederen. Det har tatt nesten ti år, og en nasjonal innsamlingsaksjon, før minnesmerket er på plass; før det kollektive minnet – nasjonens løfte – er manifestert. I solid granitt. Med norsk, russisk og engelsk innskrift. Ofrenes språk.

Historien må formidles, historiene må fortelles. Av respekt for krigens ofre, med ansvar for nye generasjoner. Historiene til de 194 henrettede.

Et kollektivt svik

Det er mai 2021: Trærne faller i Trandumskogen. Skogsmaskiner raserer et fredet krigsminne. Samfunnet svikter igjen løftet om å holde de henrettedes minne hellig. Igjen ryster Trandum nasjonen. Det er et nytt kollektivt sjokk.

Riksantikvarens fredning 8. mai 2020 var starten på en reparasjon av det kollektive sviket. Nå blir Trandumskogen på ny en dødsskog: Nå faller også de siste tause vitner til okkupantenes ugjerninger: Skogen som favnet de drepte blir hogd. Trærne som tok imot kulene blir tømmer.

En kollektiv vekker

Det er 2022: Den ulykksalige og utilgivelige ødeleggelsen av krigsminnet ble en vekker. Det krigshistoriske kulturlandskapet på Trandum må forvaltes med fornyet og forsterket kraft.

Historien må formidles, historiene må fortelles. Av respekt for krigens ofre, med ansvar for nye generasjoner. Historien om nazisme og motstand, om terror og mot. Historien om henrettelsene i Trandumskogen. Historiene til de 194 henrettede.

Dommene

De er dømt i en rettssal. Eller ved et skrivebord. Med eller uten dom: De skal dø på Trandum. De tyske okkupantene vises sjelden nåde.
Les mer om dommene

Ofrene

De kommer fra tre land. Britene og sovjeterne er soldater. De norske har bakgrunn fra en rekke yrker, og mange er unge.