Skuddene i Trandumskogen
Det faller skudd i Trandumskogen. Det er ikke noe uvanlig i det, i et militært øvingsområde – under en krig. Men dette er ikke øving. Dette er alvor; blodig alvor. Dette er henrettelser. Drap. Av norske, sovjetiske og britiske fanger. Ved daggry, ved Trandum leir.
Når fangene ankommer Trandum lastes de av bilene. Livets siste etappe skjer til fots. De går døden i møte bakbundet – på Dødsveien gjennom skogen, eller fra stridsvognskytebanen, fram til retterstedet. Til grava. Bilder fra åpningen av massegravene viser hender som fortsatt er bundet sammen ved håndleddene – bak på ryggen. Når de stilles opp på gravkanten for å bli skutt er de bundet sammen, to og to ved albuen. De har bind for øynene. De står vendt mot soldatene de ikke kan se, men som de utvilsomt skjønner står der – med våpnene klare. Så faller skuddene.
Men før det: Tysk prosedyre følges. Dødsdommene leses opp; enten de stammer fra en rettssal eller et skrivebord. Og det bekreftes, som om det skulle være noen tvil: Anmodning om benådning er avslått!
Skuddene
Det var ingen overlevende fanger fra henrettelsene i Trandumskogen. Med få unntak er bødlene de eneste vitnene. Og de få andre, prester og jurister; de er alle del av okkupasjonsmakten. Det vi vet om selve henrettelsene har vi derfor fra dem, og dem alene.
Det er en tysk politiavdeling, Sonderkommando, som står for eksekusjonene. Avdelingens sjef, SS-Hauptsturmführer Oskar Hans, forteller noe om rutinen i avhør allerede 14. og 16. juni 1945. Han avhøres på Akershus, for så å tas med ut til Trandumskogen for å påvise graver. Samtidig som han viser etterforskerne flere graver, gjør han ifølge Arbeiderbladet «utførlig greie for hvorledes mordene var foregått». Ute i skogen forteller han norsk politi – og altså presse – at ofrene ble stilt opp «ved den ferdige grav». For noen har kommet i forveien, før fangene: For å grave grava.
Fangene stilles opp med ansiktet vendt mot de tyske soldatene. To og to er bundet sammen ved overarmen. Hendene er bakbundet. De har fått bind for øynene. Bødlene tar stilling fem til ti meter unna. Ved større grupper blir fire og fire fanger skutt samtidig. Resten må vente på tur. Ifølge prosedyren skal det være tre til fire soldater på hvert offer. Det vanlige synes å være tre: To av dem skal skyte på hodet; én på hjertet. Soldatene har ett skudd hver.
Ordren gis. Kommandoen er kort: «Feuer!». «Ild!» Fangene stuper. Skulle det være tvil om at døden hadde inntrådt, gis det et nådeskudd. Et pistolskudd i nakken.
I juni 1945 setter skuddsår i trærne letemannskapene på sporet av de skjulte gravene. Merkene er forsøkt skjult, men flere ses: I bryst- og hodehøyde: Der skuddene skulle rettes. Sårene er mer enn spor. De vitner også om prosjektilenes voldsomme kraft. Der trærne står nærmest gravkanten, på det minste bare en meter unna fangene, er trærne nærmest «saget over» av prosjektilene, står det i en rapport fra 1946. «Man kunne se på trærne at det var en voldsom gjennomslagskraft prosjektilene hadde hatt».
Skuddskadene på mange ofre er så store, at det vanskeliggjør identifiseringen etter krigen.
Gravleggingen
Vi vil aldri få vite nøyaktig hva som så skjer, og framstillingene varierer, men vi kan danne oss et bilde. Fangene står oppreist, de er ikke bundet til noen påle. De står kanskje en halvmeter fra den åpne grava. Faller noen i den? Segner de om på gravkanten? Dyttes de nedi?
Likene ble lagt ned i graven, på verdig vis, insisterer Oskar Hans i avhør etter krigen. Det var to tyske soldater nede i grava, som tok imot og la likene til rette. «Disse to sto aldri slik at de tråkket på likene. Det forekom aldri at likene ble kastet ned i graven». Sier bøddelen. Hva ser etterforskerne, når massegravene åpnes?
Under rettssaken mot Oskar Hans i 1947 forklarer sjefsetterforskeren, politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme, noe ganske annet: «De eksekvertes plassering i gravene og den tilstand en fant dem i viser at eksekusjonen med etterfølgende nedgraving er foregått brutalt og pietetsløst.» Nordtømme vurderer det slik, at ofrene er lempet ned i gravene. «Likene lå hulter til bulter, – flere sto på hodet med benene oppover og de var filtret inn i hverandre og forvridd slik at det var vanskelig å avgjøre hvilke legemsdeler som tilhørte det ene eller det annet lik». Det samme forteller kriminalførstebetjent Frithjof Rol: «Stort sett lå likene hulter til bulter og ga inntrykk av at likene var stupt ned i gravene. De lå i alle mulige forvredne stillinger».
Det har gått rykter om at noen av de skutte ikke var døde da de ble begravd, fordi det ble funnet sand i lungene. Det siste er bare et rykte; det var ingen obduksjon som påviste det. Men begge etterforskerne peker på ett eller to tilfeller der mye tyder på at vedkommende ennå levde, og hadde beveget seg i graven.
Skytterne har gjort jobben. Kolleger fra Sonderkommando tar over, fyller igjen gravene og skjuler sporene. Bødlene går tilbake til lastebilene. Det er tid for kaffe og en matbit. Tid for retur til Oslo. Til kontoret. Til ordinær tjeneste. Det de har vært med på har de skrevet under på at de ikke skal fortelle om til noen. Ikke til kolleger, ikke til overordnede. Men henrettelsene holdes ikke hemmelig. Tvert imot; de blir offentliggjort. Retterstedet avsløres derimot ikke. Ikke før etter krigen.
