Overfallet på Norge

9. april 1940: Norges skjebnedøgn. Nazi-Tyskland angriper. Håpet om nøytralitet brister. Angrepsstyrken kommer over havet, og gjennom lufta. De store kystbyene inntas. Også Romerike får tidlig føling med krigen.

Signalene fra Berlin var kommet, fra flere hold: Noe var på gang. Tyske styrker ble tatt om bord i krigsskip, fartøyene kastet loss – ut gjennom Kattegat, kurs nordover. Men hvor? Til Norge? Til Storbritannia?

Nøytraliteten

Verken den politiske eller militære ledelse tolket signalene rett. Advarslene ble ikke tatt tilstrekkelig på alvor. Heller ikke den britiske mineleggingen i norske farvann, ikke en gangså sent som 8. april. Eller at en polsk ubåt senket det tyske lasteskipet «Rio de Janeiro» utenfor Lillesand, også 8. april: Tyske soldater ble hentet opp av sjøen, rett utenfor kysten!

Forsvaret ble varslet, Stortinget ble varslet. Varslene ble ikke hørt. Det ble ikke slått alarm. Ingen mobilisering. Men noen så hva som kunne skje: På Kjeller har Hærens flygevåpen tatt forholdsregler.

Norge hadde erklært seg nøytralt – og nøytraliteten holdt jo under den forrige krigen! Og Forsvaret? Det var bygd ned. Når ekstrabevilgningene kom mot slutten av 30-tallet var det for sent. Forsvaret var fortsatt innrettet for nøytralitetshevdelse. Avdelingene var dårlig trent. Forsvaret var ikke beredt. Ikke på krig.

Planen

9000-tonneren som gikk ned utenfor Lillesand var på vei til Bergen – med soldater som skulle innta byen. Skipet inngikk i Operasjon Weserübung: Adolf Hitlers dristige angrepsplan for å innta Danmark og Norge, 9. april 1940. Den tyske krigsmaskinen, Wehrmacht, hadde lykkes med lynangrepet på Polen et halvår tidligere. Nå skulle Norge tas på senga. Bokstavelig talt.

En erfaren general utarbeidet invasjonsplanen. Nikolaus von Falkenhorst ledet operasjonen – angrepet – fra Hamburg. Utpå dagen 10. april kom han selv til Oslo. Da hadde hovedstaden vært under tysk kontroll et døgn.

For å overraske, og sette inn tilstrekkelig store styrker, måtte troppene i hovedsak flyttes sjøveien. De tyske krigsskipene, og forsyningsfartøyene, ble oppdaget lenger sør, men at de skal anløpe norske havner var ikke kjent. Ikke før det er for sent.

For sent til at det norske forsvaret kan hindre invasjonen. Den frekke planen lykkes. Nesten.

Angrepet

De store havnebyene inntas, fra Kristiansand i sør til Narvik i nord. Samtidig. Det løsnes knapt nok skudd. Det er militære avdelinger i alle byene, men de er ikke blitt mobilisert. De er ikke klare, og de evakueres ut av byene – for å ta opp kampen. Noen gjør det. Andre ikke.

Heller ikke Oslo kan forsvares – fra byen. Derimot fra Oscarsborg. Den tyske flotiljen kommer sigende inn fjorden. Med krysseren Blücher, Kriegsmarines stolthet, først. Oberst Birger Eriksen gir ordren. Blücher beskytes: Fra festningen, og fra landsida. To torpedoer besegler skjebnen. Blücher går under.

Senkingen kullkaster angrepsplanen for Østlandet. Men det blir mest en forsinkelse. Liten, men uhyre viktig: Konge, regjering og storting slipper unna. Gullbeholdningen berges – over Romerike. Begge deler skal bli avgjørende for krigen i Norge. For motstanden.

Romerike

Kjeller flyplass er et av de aller første målene for Luftwaffes angrep, 9. april. Allerede ved åttetida bombes hovedbasen til Hærens flyvåpen. Kjeller må settes ut av spill. Det lykkes. Mobiliseringsplassene Gardermoen og Trandum skal også inntas. Nå får det vente. Vente på forsterkninger fra Tyskland.

Kontroll på Romerike er viktig. Vei- jernbaneforbindelse mellom Oslo og Trondheim er et tidlig hovedmål for invasjonsstyrkene. Da må Romerike besettes. Hvor viktig denne transportveien er, blir synlig allerede tidlig på invasjonsdagen:

Nettopp når Kjeller bombes kommer toget med kongefamilien og styresmaktene over Lillestrøm – på vei til Hamar. Kongetoget. Samtidig, og i de kommende timer, passerer 49 tonn gull samme vei – til Lillehammer. Gulltransporten.

Det blir mer dramatikk, 9. og 10. april. Norske styrker settes opp på Gardermoen og Trandum, og settes inn i felttoget. De støter på et tysk kompani på jakt etter kongen. Det stanses av en norsk sperring ved Midtskogen. Men det stanser ikke tyskerne fra å overmanne norske avdelinger under retretten!

Det kommer til trefninger i Eidsvoll. Tyskerne tar norske offiserer som gisler, og får fritt leide. En norsk fenrik faller; uheldigvis skutt av sine egne. Det skal fortsatt bli trefninger. Bruer skal bli sprengt. Men snart føres krigen nord for Minnesund.

Snart, 13. april, er Gardermoen og Trandum tatt. Fem års okkupasjon starter, og med den: Den tyske militariseringen av Romerike. Den nazistiske terroren i Norge. Den norske motstanden.

Ingen kan ennå ane hva som er i vente. Og ennå er det halvannet år til de første henrettelsene på Trandum. For i 1940 finnes ingen dødsskog. Ingen trandumskog. Ikke ennå.

Tekst: Dag Leraand

Publisering: Petter Aunaas