Oppsetting på Gardermoen og Trandum

Det er kaos, dette invasjonsdøgnet, 9. april 1940. Kommer det innkalling? Står leirene klare for å sette opp avdelingene? Gardermoen og Trandum blir sentrale. Her må mye skje, på kort tid. Det improviseres.

Det blir hektisk, dette første krigsdøgnet. Det skulle bare mangle. Forsvaret ble i praksis tatt på senga. Det var ikke klargjort for oppsetting. Rett nok var en bataljon allerede satt opp på Trandum – for nøytralitetsvakt. Nå trengs mer. Raskt!

Overfall i mørket

Tyske styrker inntar kystby etter kystby, grytidlig, 9. april. Motstanden er liten. Hærens avdelinger i storbyene må trekke ut – for å berges. Oppsetting av mobiliseringsstyrker skal uansett skje i andre garnisoner.

Okkupasjonsstyrkene kommer i ly av nattemørket. Samtidig kommer meldingene om fremmede krigsskip, om skuddveksling. I den politiske og militære ledelse er det hektisk aktivitet. Innkallinger sendes, ordrer utstedes – om frammøte og oppsetting.

På Trandum er det mørkt: Strømmen er slått av. Kompaniene alarmeres klokka fire. Hornblåserne vekkes en halvtime senere. Forberedelsene til avmarsj starter. For de første.

Krigen forberedes på Romerike.

Oppsetting i leirene

Det begynner smått – og trådt. Med unntak for nøytralitetsbataljonen på Trandum blir ingen av avdelingene som settes opp komplette. Ikke på langt nær. Det er ikke mulig. Mobiliseringen fungerer ikke. Det blir for lite personell. Både av befal og menige. Men atskillige møter. Nok til at det i løpet av natt til 10. april kan settes opp improviserte, reduserte avdelinger – som straks settes inn i felttoget. om snart skal møte fienden, på Øvre Romerike.

Avdelingssjefer melder seg for divisjonsledelsen, uavhengig av mobiliseringsordre og oppmøtedato. De får sine ordrer, og går i gang. Støttet av annet befal – og, etter hvert: Av personell i leirene; i depoter og på verksteder. Noen av de tidlig frammøtte må rett nok ta seg til rette; bryte seg inn i lagrene og hente ut våpen, ammunisjon og utrustning.

Hver og en får forsyne seg. Forberede seg til kamp.

Carsten Matheson, vernepliktig kaptein ved 12. kompani, Akershus Infanteriregiment nr. 4, innkalles til regimentskontoret i Oslo halv fem om morgenen, 9. april. Ti over åtte melder han seg for divisjonssjefen, generalmajor Jacob Hvinden Haug. Han har tatt med seg staben til Blindern studenthjem, men skal snart evakuere til Kløfta – og deretter til Gardermoen og Eidsvoll. Rundt ett er Matheson på Trandum.

Noe befal og mannskaper fra området er allerede møtt fram. Nå blir Bataljon Matheson satt opp, som best en kan.

Bataljonens 1. kompani ledes av kaptein Josef Fossum fra Nordkisa. I sin dagbok er han krass i kritikken. Det var ingen orden ved frammøte på Trandum; det var mørkt og ingen plan for hvem som skulle ha hvilken utrustning. «Det møtte masse soldater som ingen tok seg av, og sikkert 100–200 reiste hjem». Kapteinen skriver også om kaos i Akershusleiren, med fraværende sjefer. «Depotene var åpne men arbeidshjelpen liten».

Også 2. kompani starter oppsettingen på Trandum. Ennå på kvelden 9. april har bare kompanisjefen, to stridende soldater og fire kokker møtt opp. 3. kompani er marginalt bedre stilt: Åtte mann møter på Trandum første dag.

Richard Andvord er ulønnet rittmester i Kavaleriet. Han får telefonen ved nitida, 9. april. Han skal møte på Gardermoen og forberede mobilisering av Akershus Dragonregiment nr. 1 (DR 1). Avdelingen er innkalt til 11. april. Andvord er sjef for mitraljøseeskadronen – og er regimentets nestkommanderende. På Gardermoen møter han sjefen for Nannestad eskadron, rittmester Einar Haganæs.

De to går i gang.

Folk melder seg

Ved firetida på ettermiddagen 9. april har det møtt et tjuetalls befal og rundt hundre dragoner, hjulryttere og ikke-stridende. Et halvt døgn senere er styrken vokst til rundt 500 mann. De blir til fem eskadroner, med soldater fra alle våpenarter, og nær sagt i alle aldre – på den man hadde av kjøretøy. I nattemørket. Også på Gardermoen er strømmen tatt.

Rent militært, skrev Andvord og Haganæs i sin senere rapport, ble oppsettingen «så mangelfull som vel mulig», med et mannskap som «ikke kunne bli mindre homogen enn den var».

Eystein Torkildsen er ulønnet major. Han innkalles ikke, og avdelingen hans, landvernbataljonen i IR 4, mobiliseres ikke. Like fullt: På ettermiddagen 9. april melder Torkildsen seg for regimentssjefen, oberst Thor Dahl, på Gardermoen. Oberstens ordre er å stille inntil to hundre infanterister, ta imot befal fra Forsyningskorpsets infanterikurs, og gjøre styrken startklar på Trandum til klokka 0400 neste morgen.

Trandum luftvern, en mitraljøsetropp, skal være klar samtidig med infanteristyrken. Klokka elleve på kvelden melder fenrik Erling Otto Aurstad fra Dal at det er tatt ut 16 mann med fire mitraljøser. De tas inn i bataljonens mitraljøsetropp, med fenrikene Samuel Isaksen og Johan Martin Gangsaas som befal. Oppsettingen er effektiv. Troppen er stridsklar allerede før soldatene har fått utdelt uniformer!

På Gardermoen settes også en avdeling fra Oppland dragonregiment nr. 2 (DR 2) opp. Avdelingens sjef er rittmester Arthur Qvist. Bosatt ved Gardermoen. Han har kort vei. Snart skal han velge en annen vei: Den nazistiske.

Fenrik Isaksen svikter ikke. Han skal bli en av de første som faller under felttoget. Tatt til fange, tas som gissel – og blir skutt: Tragisk nok av en norsk kule, tenkt rettet mot den tyske fienden. Rittmester Qvist skal svikte. Han tas til fange – og avvæpnes.

Isaksen gravlegges på Eidsvoll. Qvist blir frontkjemper ved Leningrad. Om drøye fem år vil han bli kalt inn fra fangeleiren på Ilebu. For å åpne massegravene i Trandumskogen.

Folk sendes hjem

Oppsettingsordren til IR 4 mottas klokka kvart på fem på ettermiddagen, 9. april. Våpenføre mannskaper under 40 år skal møte på Gardermoen samme kveld. Befal melder seg klokka åtte, og kjøres fra Gardermoen til Trandum. Bataljonen settes opp der, med innkalte mannskaper fra området nord for Gardermoen og Trandum; først og fremst Eidsvoll kommune.

Bataljon Torkildsen blir til som resultat av den hastige mobiliseringen på Romerike. Den var, skriver Svein Hansen i sin svært grundige gjennomgang av avdelingen, «et resultat av forvirring, først og fremst i hodene på de som besluttet å opprette den».

Trygve Wærhaug fra Nannestad har nylig ligget nøytralitetsvakt på Trandum. Når krigen bryter ut, sykler han til Gardermoen for å melde seg. Frammøtte blir bedt om å melde seg senere. Det er ikke klart for mottak.

Paul Fjeld fra Nannestad har så vidt dimittert når han blir kalt inn på ny. På Trandum finner ikke den vernepliktige sersjanten noen sjefer. Karene må ta seg til rette; bryte seg inn i depoter og få tak i utstyr, før de snart drar til Lygna.

Og til harde kamper ved Harestua.

Roar Hegstad er major, og befinner seg på Gardermoen 9. april. Her leder han et kurs for batteriførere i Artilleriregiment nr. 3 (AR 3). Generalinspektøren for Hærens artilleri, oberst Oscar Klingenberg, er også på Gardermoen. I firetida gir han ordre om å sette opp så mye artilleri som mulig, i en bataljon under kommando av Hegstad.

En ung løytnant er bataljonssjef Hegstads adjutant. Tre tiår senere skal Herman Fredrik Zeiner-Gundersen bli Norges forsvarssjef.

Artilleribataljonen kan organiseres og utstyres bedre enn de to infanteribataljonene, men heller ikke denne blir fullverdig oppsatt som kampklar enhet. Det lar seg ikke gjøre på så kort varsel, under de rådende forhold.

Under de rådende forhold. Som inkluderer en konstant trussel om tyske angrep. Det preget oppsettingen. Tvinger den ut av leirene. Lokale gårder blir oppsetningssteder.

Tekst: Dag Leraand

Publisering: Petter Aunaas

Hovedkilder

Asbjørnsen, Øyvind (1990): Samlet beretning om avdelinger fra AR 2 under krigen i 1940. Artilleriregiment nr. 2.
Flyen, Simen (1996): Nes på Romerike. Krig og fred. Nes kommune.
Hansen, Svein (2013): Bataljonene Matheson (I/IR4) og Torkildsen (Den lette bataljon). Personer og hendinger i april 1940. Nova forlag, Oslo.
Munthe-Kaas, Otto (1955): Krigen i Norge 1940. Operasjonene gjennom Romerike-Hedemarken-Gudbrandsdalen-Romsdalen (bind 1). Den krigshistoriske avdeling, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
Saltnes, Magnar (1998): Akershus infanteriregiment nr 4, 1628–1995. Elanders Forlag, Oslo.