Mobilisering på Romerike

Det er forvirring, denne tirsdagen, 9. april 1940. Er det krig? Er det gitt ordre om mobilisering? Skal karene møte til tjeneste? Og hvor? En del møter på Gardermoen og Trandum. Der er lite forberedt.

Det blir kaos, dette invasjonsdøgnet. Det er ikke til å unngå, med motstridende meldinger og uklare ordrer. Det var ikke tatt høyde for krig. Forsvarets oppgave var å forsvare nøytraliteten. Nå er den brutt.

Derfor ligger det allerede en fulltallig bataljon på Trandum, 9. april. Den er kalt inn for nøytralitetsvakt. Men nå er det plutselig krig. Derfor må det settes opp flere avdelinger. Det må improviseres.

Tidlig varsel

Kvart over fire på morgenen, 9. april blir sjefen for 2. divisjon, generalmajor Jacob Hvinden Haug, oppringt av generalstabssjefen, generalmajor Rasmus Hatledal. En mobiliseringsordre kan ventes om halvannen time. Også garnisonene på Romerike får tidlig varsel. På Trandum vekkes hornblåserne ved halv fem-tida. En time senere skal 2. bataljon fra Østoppland infanteriregiment nr. 5 (II/IR5) – nøytralitetsvaktbataljonen – være klar for avmarsj mot Oslo.

Inne i hovedstaden er Hærens ledelse sårbar. Divisjonsstaben og generalstaben må evakuere. Begge etablerer midlertidige hovedkvarter på Romerike: Kløfta og Eidsvoll. Divisjonssjefen beordrer sjefen for Artilleriregiment nr. 4 (AR 4), oberst Oswald Nordlie, og sjefen for Akershus Infanteriregiment nr. 4 (IR 4), oberst Thor Dahl, om å flytte kontorene ut av Oslo. De reetableres på Gardermoen og Trandum.

Befalsskolen for Hærens artilleri beordres til Gardermoen. Elever ved feltartillerilinjen rir skolens, og Krigsskolens, hester dit. Skolesjefen, kaptein Harald Jyhne, får ordre om å sette opp et feltbatteri. Det står klart klokka fire morgenen etter, 10. april.

Regjeringen nøler med å mobilisere. Flere regimenter mottar ordre. Noe avdem skal bli trukket tilbake. Det skaper forvirring. Og det er ikke lett å nå ut til de som skal møte.

Noen offiserer får imidlertid beskjed. Blant dem kaptein Carsten Matheson, som får sin mobiliseringsordre 9. april – om å møte på Trandum 11. april! Der skal han melde seg for major Østgaard. Kaptein Matheson venter ikke. Han er på plass på Trandum ved ett-tida, 9. april. Der er ikke major Nikolai Ramm Østgaard. Men majoren har vært på de samme trakter tidligere på dagen: Kronprinsens adjutant følger samme morgen ekstratoget som evakuerer kongefamilien og medlemmer av regjering og storting til Hamar samme dag – over Romerike.

Matheson vil ikke vente, og bes møte på regimentskontoret i Oslo ved halv fem-tida på morgenen, 9. april. Så, ti over åtte, melder han seg for divisjonssjef Hvinden Haug, før han kommer til Trandum ved ett-tida. Noe befal og mannskaper er allerede møtt fram.

Best beredt er de som allerede ligger klare på Trandum: Nøytralitetsbataljonen, II/IR 5. Men heller ikke den har hatt mye tid sammen. Den møtte på Jørstadmoen 21. mars. Tre dager senere kom karene til Trandum, med en feltmessig styrke på 878 mann. På Gardermoen er 4. batteri fra Artilleriregiment nr. 2 (IV/AR 2) innkalt som øvingsapparat, med 135 mann.

Drøyt tusen mann er klare ved krigsutbruddet. Flere skal komme til.

Tidlige ordrer

Andre avdelinger må settes opp ved hjelp av improvisasjon: Med dem som møter, og den utrustning man har, og med de kjøretøy som kan skaffes. Ingen av avdelingene blir i henhold til planverk. De er på langt nær er komplette, og langt mindre samtrente.

To infanteribataljoner settes opp på Trandum, og en artilleribataljon på Gardermoen. Det vil si, allerede natt til 10. april tas oppsettingen ut av leirene og til nærliggende gårder. Faren for flyangrep er overhengende.

Trandum og Gardermoen er administrert av plasskommandanten på Gardermoen. Ved krigsutbruddet er det major Ragnvald Hvoslef. 9. april er han i Finland, og erstattes derfor av oberst Jens Meinich. Han har fulgt divisjonssjefen til det midlertidige hovedkvarteret på Kløfta, og sendes ved halv to-tida til Gardermoen for å få fortgang i mobiliseringen.

Oberst Meinich får ordre om å innkalle våpenføre menn under 40 år fra bygdene rundt, ordne dem i avdelinger, væpnet med gevær. Denne dagen er også Generalinspektøren for Hærens artilleri, oberst Oscar Klingenberg, på Gardermoen. Han får ordre om å sette opp så mange batterier som mulig.

Lensmennene fra Ullensaker, Nannestad og Eidsvoll innkalles til oberst Meinich. De får skriftlig ordre om å oppby våpenføre menn i sine distrikter; menn under 40 som hadde eksersert enten i infanteriet eller kavaleriet. Disse skal møte snarest: Menn fra Ullensaker i Akershusleiren, karer fra Nannestad i Opplandsleiren, og de fra Eidsvoll på Trandum. Fordelingen bestemmes ut fra praktiske hensyn, og i samråd med lensmennene.

Lensmann Erik Haga i Nannestad setter sine 37 rodeforstandere i sving for å varsle de om lag 130 soldatene fra Gjerdrum og Nannestad. Karl Kristoffer Nordby er en av rodeforstanderne. Én av karene han får varslet, er Rolf Næss, som under krigen skal bli troppssjef i Nannestad Milorg. Næss har nettopp gjennomført et lagførerkurs i kavaleriet, og er klar når Nordby kommer ridende med beskjed om å møte på Gardermoen.

Leiren er mørklagt, men karene får forsyne seg med det de finner – av uniformer, våpen og ammunisjon. For om noen timer skal de settes inn i krigen.

Tidlig frammøte

Det skorter på klare ordrer fra sentrale myndigheter, både de politiske og militære. Uklarhetene til tross: Mange møter likevel, og møter kaos – både på Trandum og Gardermoen.

Historiene er flere, og stemmer ikke alltid like godt overens. Men flere deler erfaringen til Bjarne Granly fra Sandsnesseter. Når han møter opp på Trandum får han beskjed om å dra hjem igjen. Det er ikke klart for krig.

Én av mange unge menn som utålmodig vil melde seg til kamp, mobilisering eller ikke, er den senere så kjente motstandsmannen Gregers Gram. Om morgenen 9. april møter han på Bislet stadion, slik krigstjenestekortet instruerer, for derfra å bli kjørt til Romerike. Men på Bislet er det ingen til å ta imot. Dagen etter, 10. april, går Gram og to kompiser på ski gjennom Nordmarka. På Gardermoen melder de seg til tjeneste ved Oppland dragonregiments hjulryttereskadron. Og sendes i krigen.

På jernbanestasjonene samles folk for å høre nytt. Der finner de oppslag undertegnet av oberst Tor Dahl fra IR 4, om at mannskaper ikke skal møte på Gardermoen. Det står ikke noe om hvor de ellers skal møte. Samtidig går det rykter om at Gardermoen er tatt.

En del karer fra Nes tar seg derfor fra Årnes til Kongsvinger. Lensmann Borge Flesjø er med på å organisere frivillige, 11. april. Han får hjelp av to offiserer, Hans Jacob Schei og Kåre Thorvik Hansen. Mange andre møter ved teltbua på Kulmoen.

Mobiliseringen fortsetter, avdelinger settes opp – og inn i felttoget. Ei knapp uke senere, 17. april, faller fenrik Schei fra Gjerdrum i kamp ved Roverud i Vinger.

Om to og et halvt år, 8. september 1942, skal faren, løytnant Karl Fridtjof Schei, dø. Henrettet i Trandumskogen.

Tekst: Dag Leraand

Publisering: Petter Aunaas

Hovedkilder:

Asbjørnsen, Øyvind (1990): Samlet beretning om avdelinger fra AR 2 under krigen i 1940. Artilleriregiment nr. 2.
Flyen, Simen (1996): Nes på Romerike. Krig og fred. Nes kommune.
Hansen, Svein (2013): Bataljonene Matheson (I/IR4) og Torkildsen (Den lette bataljon). Personer og hendinger i april 1940. Nova forlag, Oslo.
Munthe-Kaas, Otto (1955): Krigen i Norge 1940. Operasjonene gjennom Romerike-Hedemarken-Gudbrandsdalen-Romsdalen (bind 1). Den krigshistoriske avdeling, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
Saltnes, Magnar (1998): Akershus infanteriregiment nr 4, 1628–1995. Elanders Forlag, Oslo.
Syltevik, Kåre (2000): Krigsveteraner fra Nannestad og Gjerdrum forteller om motstandsarbeid rundt Gardermoen 1940–1945. Jessheim.
Thomassen, Erik (2023): Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940. Vigmostad & Bjørke, Bergen.