Leirene på tyske hender

Det er overhengende fare, 9. april 1940: Flyene som kommer lavt inn over Romerike er truende, illevarslende. Angriperne markerer styrke. Og det er ikke lange marsjveien fra det hærtatte Oslo. Hvor lenge holder leirene?

De skal holde i tre-fire dager. Da tas Gardermoen og Trandum over av den tyske okkupasjonsmakten. Allerede 10. april ble Kjeller overgitt. Det blir ikke snakk om å holde ut, langt mindre noen oppholdende strid. Leirene tømmes. De norske avdelingene settes inn i felttoget.

Operasjon Weserübung går ikke etter planen på Østlandet. Planen skytes i senk med torpederingen av krysseren Blücher. De tyske styrkene som kommer seg i land blir omdisponert. Først etter noen dager har nye transporter med soldater og utrustning gitt angripernes øverstkommanderende, general Nikolaus von Falkenhorst, nytt handlingsrom. Forsinkelsen ga Hæren verdifull tid til å områ seg. Leirene blir tømt. Materiell tas ut. Avdelinger settes opp. De settes i marsj. Vestover og nordover. Felttoget er i gang.

Tatt uten kamp

Krigsveteranen Kåre Syltevik fra Nannestad opplevde som ung mann at tyske tropper besatte Gardermoen. Det var 13. april. Ikke fredag den trettende som en kanskje skulle tro, men lørdag. Mest sannsynlig ble Trandum inntatt samme dag.

Da hadde norske styrker for lengst forlatt leirene. Og ikke bare det: Noen var satt inn mot fienden – og de fleste hadde rukket å bli avvæpnet av fienden. Norske offiserer og menige var tatt til fange. Noen av dem skal snart komme tilbake til Trandum. Som krigsfanger. Noen skal snart marsjeres over til Gardermoen. Til tvangsarbeid.

Leirene ble tatt uten motstand. Noe norsk personell var tilbake, men ikke stridende. Det var først infanterister som rykket inn, så personell fra Luftwaffe. Trandum skulle under tysk okkupasjon bli en panserleir. Gardermoen en militær flyplass.

Angrep fra lufta

Frykten for at tyske styrker skulle angripe var ikke bare overhengende. Den var reell. Luftwaffe hadde vist sin styrke – tysk luftstyrke – under angrepet på Kjeller, allerede i krigens første timer, 9. april.

Samme dag passerer tyske fly over Gardermoen. Noen skudd blir løsnet mot et våpenmagasin. Kanskje mest for å vise at de mente alvor og for å skape frykt, mer enn å forvolde ødeleggelse. To dager etter, 11. april, sveiper et tysk Junker 88 over Gardermoen. Uten å skyte. Trolig på rekognosering, kanskje for å fotografere.

Dagen etter, ved nitida om morgenen 12. april, kommer tre Heinkel 111-fly inn over Sand; deretter over Gardermoen. Ifølge tyske rapporter slippes et femtitalls mindre bomber, som utløser flere branner. To av bombene treffer rett ved telefonsentralen. Den beskytes også med maskingevær. Sentralen har hatt det travelt de foregående døgn, med å formidle militære ordrer – og innkallinger. At nettopp den blir forsøkt satt ut av spill er neppe tilfeldig.

Bombing og beskytning – og mangel på luftvern – til tross: Ingen blir skadd. Heller ikke når Sør-Gardermoen blir bombemål 13. april.

Avmarsj fra leirene

9. april setter Ole S. Kristensen fra Fenstad hesten på stallen. Så drar han for å melde seg til innsats. Først to dager senere får han kontakt med befal, på Elstad gård. Derfra blir han med i en gruppe som kjører til Trandum. Oppdrag: undersøke om tyske styrker var kommet dit. Det var de ikke. Ikke ennå. Kristensen blir satt igjen som vakt ved Trandumstua. Alene. Med en mitraljøse.

Det er noe uklart hvor lenge det er norske soldater på Trandum. Klokka fem på ettermiddagen, 10. april, blir Infanteriregiment nr. 5 (IR 5) tatt ut fra Trandum leir, først til Dal stasjon. Vernepliktige som melder seg blir heretter sendt til bataljon Mathesons kommandoplass på Elstad gård. Major Carl Matheson beordrer på kvelden 10. april permanent telefonvakt på Trandum. Det etableres også forsterket fysisk vakthold på Trandumstua, med tre befal, 35 mann og to mitraljøser. Disse skal sikre mot tysk frammarsj sørfra, over Trandum.

Telefonvakten opprettholdes ennå 11. april, og det settes ut vakt på Trandum, Hauerseter stasjon og Sand. Nyankomne soldater skal dirigeres til Elstad. Når sikringsvakten på Trandum får ordre om å slutte seg til bataljon Torkildsen, beordres luftvernsikring på Trandum. Den skal også sikre den nye veien mellom Elstad og Trondheimsveien. Her skal tyskerne stanses.

Det er 12. april. Midt på dagen. En bergjegerbataljon under Kommandeur Hans von Poncet ankommer Dal, etter å ha tilbragt natta i Blaker. Bataljon von Poncet skal spille en viktig rolle på Romerike disse døgnene. Den tilhører 138. Gebirgsjägerregiment, og skulle etter planen settes inn nord for Trøndelag; transportert med jernbane fra Oslo til Trondheim. Det lar seg nå ikke gjøre. I første omgang kommer ikke bataljonen lenger enn til Dal. Her oppretter major von Poncet kommandoplass. Her støter en patrulje sammen med norske vaktstyrker ved Andelva. Tyskerne tar tap; nordmennene tar krigsfanger.

Ifølge en rapport fra den tyske løytnant Tönmeise hadde disse jegerne fra 345. Infanteriregiment, under Divisjon Pellengahr, allerede ordnet opp i en fiendtlig ekserserplass. Høyst sannsynlig, antar Sven T. Arneberg og Kristian Hosar i sin bok om de tyske styrkenes marsj mot nord, «hadde en avdeling av von Poncets bataljon vært på oppklaring i Trandum–Gardermoen-området».

Det er blitt fem på ettermiddagen, samme dag; fredag 12. april: Det meldes om tyske styrker på vei til Hauerseter og Dal med tog. Dertil to tusen mann meldt på marsj nordover ved Kjellerholen.

Da har de norske avdelingene avmarsjert. Leirene er oppgitt, men ikke kampen.

Det er mange rykter. Det er dårlig samband. Men nå er det ikke tvil: Okkupantene er mer enn underveis. De er her. Og skal bli her. I fem lange år.

Tekst: Dag Leraand

Publisering: Petter Aunaas

Hovedkilder:

• Arneberg, Sven T. og Hosar, Kristian (1989): Vi dro mot nord. Felttoget i april 1940, skildret av tyske soldater og offiserer. Aventura Forlag, Oslo.
• Flyen, Simen (1996): Nes på Romerike. Krig og fred. Nes kommune.
• Hansen, Svein (2013): Bataljonene Matheson (I/IR4) og Torkildsen (Den lette bataljon). Personer og hendinger i april 1940. Nova forlag, Oslo.
• Munthe-Kaas, Otto (1955): Krigen i Norge 1940. Operasjonene gjennom Romerike-Hedemarken-Gudbrandsdalen-Romsdalen (bind 1). Den krigshistoriske avdeling, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
• Sandnes, Svein (red.) (1999): Sørum under okkupasjonen 1940–45. Blaker og Sørum historielag.
• Syltevik, Kåre (2000): Krigsveteraner fra Nannestad og Gjerdrum forteller om motstandsarbeid rundt Gardermoen 1940–1945. Jessheim.