Kongeflukt på skinner

Det er 9. april 1940. Et ekstratog er satt opp på Oslo østbanestasjon. Stemningen er nervøs. Tyske fly er over byen. Flyalarmen uler. Det sies å ha vært kamper ute i fjorden. Og nå er kongevogna gjort klar. Hva skjer?

Klokka er 07.23 denne dramatiske tirsdagen når toget setter seg i bevegelse, litt etter skjema. Destinasjon: Hamar. En velkjent strekning på 129 kilometer byr nå på en uviss ferd.

Overkonduktør Ivar Iversen er togfører på avgangen som ikke står på noen tabell, men som får førsteprioritet. Han skal egentlig være med et tog til Lillestrøm for å overta et togsett der. Sånn går det ikke. Det blir en ekstraordinær tur til Hamar. Via Lillestrøm.

På vei til Oslo Ø hører han flyalarmen. Men Iversen kan ikke søke dekning. Han har et oppdrag. Ennå, på vei til jobb, vet han ikke hva det går ut på.

Tidlig varsling

Slottet oppringes fra Victoria terrasse klokka fem. Kong Haakon anfører i sin dagbok: «Kl. 5. Blev ringt op av Statsministeren som meddelte at den tyske Minister havde avleveret et ultimatum, samt at Stortinget og Statsraadet reiser med Ekstratog til Hamar Kl. 7. Meddelte at vi fulgte med. Stod op og lot Olav underrette.»

Kongen hadde vært i Oslo Militære Samfund kvelden før, 8. april, og hadde ennå ikke gått til sengs da de første alarmerende meldingene kom ved midnatt: Kystfortene på Rauer og Bolærne var i kamp. Det blir lite søvn natt til 9. april – og i døgnene som kommer.

Kronprinsens adjutant, major Nikolai Ramm Østgaard, vekkes av luftvernsirener ved halv ett-tida. Har tar rede på situasjonen ute i Oslofjorden, og ringer Skaugum. Han får vekket kronprinsen. «På Skaugum», noterer fru Ragni Østgaard, selv hoffdame, «sov de og hadde ikke hørt nogenting». Ekteparet skal om få timer følge kronprinsfamilien på flukten.

Kronprins Olav bryter opp fra Skaugum i hui og hast. Kjører til Slottet, og løper inn. Familien blir igjen i bilen. Oppholdet skal bli kort. Det er hastverk, men ingen panikk.

NSB varsles også grytidlig, tirsdag 9. april. Mens utenriksminister Halvdan Koht tar imot den tyske sendemann Curt Bräuer i Utenriksdepartementet klokka halv fem, får stortingspresident Carl Hambro tak i NSBs generaldirektør Waldemar Hoff. Det må settes opp et ekstratog til Hamar! Hambro mener konge, regjering og storting bør reise i løpet av et par timer. Og så snart regjeringen har avslått de tyske kravene, ringer statsminister Johan Nygaardsvold kong Haakon.

Det er ikke lenger tvil: Norge er angrepet.

Travel aktivitet

Sporskifter Fredrik Gulbrandsen er på vakt denne tirsdagen. Han er ikke uforberedt. Jo, på invasjonen, men han har vært på evakueringsøvelse, senest for et halvår siden. Han kommer til stasjonen halv fem. Omtrent samtidig som flyalarmen går, igjen.

På Østbanestasjonen blir det hektisk når ordren kommer: Sett opp et ekstratog. Alvoret demrer enda mer når jernbaneekspeditør Karl Englund mottar en telefon fra Bergen. På tysk. Det er den tyske kommandant som nettopp har tatt kontroll over byen som ringer. Nå forlanger han å få snakke med den tyske sjefen på Oslo Ø.

Men en sådan finnes ikke! Ikke ennå.Vedkommende ligger enten livløs om bord i Blücher, eller har kommet seg på land ved Drøbak; våt og frossen. Den tyske invasjonsplanen gikk etter planen i Bergen – og i øvrige norske byer. Men ikke i Oslo. Kommandant Birger Eriksen og hans menn senket den med Blücher.

Den tyske offiseren i Bergen er ikke kjent med at Oslo ennå ikke er tatt. Og kan selvsagt ikke vite at kongen snart skal unnslippe – stikk i strid med hele den tyske planen for Weserübung. Invasjonsplanen. Den skulle forhindre at kongen kom seg ut av hovedstaden. Nå unnslipper han.

På Oslo Ø demrer det at situasjonen er kritisk. Bergen er tatt. Oslo kan bli tatt når som helst. Toget settes opp. Det gjøres avtaler med Eidsvoll (forventet passering 09:00), og for kryssing ved Hauerseter. Kongevogna kobles på.

Toget står klart i spor 8. Det må av gårde. Til rett tid. For enhver pris.

Tidlig avgang

Kong Haakon tar plass. Det samme gjør kronprins Olav og kronprinsesse Märtha, og de tre barna: Ragnhild, Astrid og Harald. Kronprinsens adjutant, major Østgaard, følger dem. De venter i Kongerommet, VIP-rommet. Så går de om bord.

Overkonduktør Iversen undrer på om han skal klippe billetter underveis? Nei, svarer NSBs generaldirektør. I dag tar vi ikke dét så høytidelig. Få med deg så mange du har plass til, er beskjeden. Det blir plass til en del; de som rekker fram. Statsminister, utenriksminister og forsvarsminister er blant dem.

Toget vinkes av gårde. Retning Lillestrøm. Dramatikk venter.

Det går rykter. Folk ser jo flyene, over Oslo og opp mot Romerike. Blant dem er Birger Gotaas. Sjefen for Høyres Pressekontor melder seg til tjeneste 9. april. I 1945 utga han sin beretning, også om evakueringen fra Oslo. «Oppe fra høiden ved Sinsen kan vi se en strøm av tyske transportfly som kommer over Ekebergåsen og svinger ned mot Fornebo. Det skytes ikke lenger over byen, men opp fra Kjeller drønner og knitrer det fremdeles av bomber og mitraljøser.»

Kjeller bombes. Er også Lillestrøm angrepet? Dit toget er underveis? Ryktene går.

Natt til 9. april 1940 sitter oberst Otto Ruge på et helt annet tog: fra Stockholm til Oslo. Han er Generalinspektør for infanteriet; snart skal han bli Kommanderende general, og lede felttoget i Sør-Norge. Når Stockhomstoget ankommer Fetsund får obersten for første gang se tyske krigsfly i aksjon mot norske mål. Herfra må ferden gå med bil – over Kjeller. Ruge bevitner angrepet på Hærens flystasjon.

Tyske bomber slippes. Norske mitraljøser svarer. Det høres godt. Et rykte som høres, også av Gotaas, er at Lillestrøm står i brann. Så ille er det dog ikke.

Tidlige kamper

De tyske flyene kommer allerede mens toget siger opp mot Bryn. Men de går ikke etter toget. Tyskerne vet ikke hvor viktig det er. Passasjerene skal etter hvert komme trygt fram til Hamar. Men på Romerike kommer krigen uhyggelig tett på:

Når toget ankommer Lillestrøm togstasjon slipper tyske bombefly lasten sin over Kjeller flystasjon. Bombene, brannene, feier enhver tvil til side. Det er krig.

Togpassasjerene må søke dekning. Ved halv ni-tida geleider stasjonsmester Karoliussen dem ned i jernbaneundergangen. Kongefamilien må også ut. Kongen bærer den treårige prins Harald på skuldrene. Ikke alle følger med ned i tunnelen. Utenriksminister Halvdan Koht orket ikke trengselen, og ville, skrev han etter krigen «se med egne øyne hva som foregikk. Det var et uhyggelig syn. Tyske fly kretset og slapp bomber over flyplassen på Kjeller, som lå tett ved stasjonen. Der sto alt i røyk og brann.»

Etter tre kvarters forsinkelse fortsetter ferden mot Hamar. Lokomotivfører er Georg Kind fra Lillestrøm. Under oppholdet er en annen lillestrømling kommet om bord, fyrbøteraspiranten Reidar Kristiansen. «Jeg lurte på om Lillestrøm stasjon var målet», fortalte han i et intervju med Akershus Arbeiderblad og Romerikes Blad lenge etter krigen, for det «så ut som om bombene skulle ramle like ned i hue på oss».

Konge og kronprins, regjerings- og stortingsmedlemmer har fått første nærkontakt med den tyske krigsmakt. De har sett angrepet på Kjeller. Snart skal de selv bli målet. Men ikke ennå. Ennskjønt, usikkerheten er der: Et tysk Heinkel bombefly stryker i lav høyde over toget idet det forlater stasjonen. Flere fly følger det. Fyrbøteraspirant Kristiansen slipper ut damp. Det bremses ned. Alt for å senke farten, og la flyene passere toget – i fall de har til hensikt å slippe bomber.

Overkonduktør Iversen lurer på hvilken fart han skal holde, og spør major Østgaard. Majoren forhører seg med kongen: «Enten vi kjører fort eller sakte, så kan jo ikke toget komme fra flyene likevel. Gjør som De pleier, konduktør, og bry Dem ikke om tyskerne.» Svarer kongen.

Toget blir ikke angrepet. Men følget skal bli det. Om et par dager.

Direkte angrep

Ekstratoget kommer trygt til Hamar. Der blir det stående. Det er godt, for klokka 19:40 meldes det at tyske styrker har passert Jessheim – trolig på vei til Hamar! Det blir hastig oppbrudd. Destinasjon: Elverum.

Stortinget er samlet til møte på Hamar når meldingen innløper. Det diskuteres om det er tilrådelig å dra tilbake til Oslo. Det er det definitivt ikke; ikke etter meldingene fra Romerike! Det protokollføres: «Presidenten finner å burde gi den meddelelse at et ekstratog til Elverum står kjørt frem og bør kjøres innen fem minutter. Tyske styrker er underveis for å fange Stortinget og har passert Jessheim.»

Evakueringen av Hamar er betimelig. Snart faller byen – uten kamp.

10. april har konge og regjering tilhold i Nybergsund. Det er her deres tydelig «nei» blir utformet – og uttalt. Nei til forhandlinger, nei til overgivelse. De velger kampen. Krig. Og det skal de selv snart merke!

Sent på ettermiddagen 11. april, i Nybergsund, går tyske styrker for første gang til militært angrep på den norske ledelsen. Luftwaffe bomber. Det skyte. For å drepe.

Gikk tyskerne virkelig inn for å ta livet av det flyktende følget – med Norges konge og kronprins? Ja, slår historikeren Erik Thomassen fast: Tyskernes melding var ikke til å misforstå, «nå var konge og regjering fritt vilt». For i Berlin sitter en forbannet fører. Adolf Hitlers dristige planen lykkes – bare ikke kontrollen med kongen!

Konge og regjering kom seg til Storbritannia. NSB-personalet ble igjen i Norge. De skal begge delta i krigen, ved utefronten og på hjemmefronten. Jernbanefolk blir sentrale i den norske motstandskampen. De tar tidlig ansvar – og løper høy risiko. Mange av dem kommer til å blø.

Flere av dem henrettes i Trandumskogen.

Tekst: Dag Leraand

Publisering: Petter Aunaas

Hovedkilder:

Jacobsen, Alf R. (2011): Kongens nei. Vega forlag, Oslo.

Jacobsen, Alf R. (2020): 9. april time for time. Vega forlag, Oslo.

Rytter, Olav (1946): Frå Nybergsund til Honnørbrygga. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Thomassen, Erik (2023): Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940. Vigmostad & Bjørke, Bergen.

Wettergreen, Bent (2003): Ekstratog fra Oslo Ø til Hamar tirsdag 9. april 1940. Lillestrøm Historielag, Lillestrøm.

Østgaard, Einar (2009): Kongen i krig. Ukjent utgiver.