Harald Reitan var offiser – og sto midt oppe i dramatikken, natt til 9. april 1940, da han varslet Oscarsborg festning om den tyske flåtestyrken på vei inn mot Drøbak og Oslo. Deretter gikk han tilbake til sin stilling i Vegdirektoratet – og ble motstandsmann i Milorg. Gruppa hans ble avslørt, Reitan fengslet – og torturert. Harald Reitan ble henrettet i Trandumskogen sommeren 1944.
Livshistorie
Harald Reitan kom fra en gård i fjellbygda Ålen. Han var hæroffiser, etter å ha tatt Kystartilleriets befalsskole på Oscarsborg, der han ble tatt opp i 1932, og uteksaminert i 1936. Etter avtjent plikttjeneste ved Agdenes fort ble fenrik Reitan vernepliktig offiser, fra september 1938, og fikk samme år jobb som karttegner i Vegdirektoratet. Deretter var han disponert som vernepliktig fenrik i Festningsartilleriet, først ved Bergen festning (1939), så ved Oscarsborg festning (1940).
Reitan gikk på Gauldal folkehøgskole, var engasjert i idrett, og konkurrerte før krigen i langrenn. Under besøk i hjembygda, etter å ha startet på sin militære utdanning, holdt han svømmekurs, og søkte, på vegne av Norges livredningsselskap, om støtte fra kommunen til dette. Ennå i 1942 var han formann i hyttestyret i Trønderlaget i Oslo.
Fenrik Reitan var politisk bevisst, og var organisert i Norges befalslag.
Krigshistorie
Etter krigsutbruddet i september 1939 ble Reitan kalt inn til nøytralitetsvakt. Han ble sjef for peile-stasjonen (orografstasjonen) Stjernås ved Oslofjorden, om lag ei mil sør om Drøbak. Der var han som stasjonssjef underlagt Oscarsborg festning, og kommandanten der, oberst Birger Eriksen. Fenrik Reitan og hans fire soldater var på vakt natt til 9. april 1940 – og de spilte en sentral, men lite kjent rolle, i dette norske skjebnedramaet:
Fremmed fartøyer var rapportert sett lenger ute i fjorden. Fra midnatt var besetningen på Stjernås i høyeste beredskap: Ikke for å slåss, men for å observere og melde fra til Oscarsborg. (Reitan var oppsatt med en Colt-pistol med 14 skudd – og en sabel. Soldatene hadde gevær med bajonett – men ingen ammunisjon!). Klokka 0400 kunne de i tåka se de første krigsskipene. Stjernås hadde ennå telefonforbindelse til festningen, og 0402 meldte Reitan fra at fem skip hadde passert. Deretter kunne de fem på stasjonen bare observere ildgivingen ved Oscarsborg. De deltok ikke selv i kampene, men de var en del av kampen: Senkingen av Blücher som forpurret og forsinket den tyske overtakelsen av hovedstaden, for gjorde det mulig for kongehus og regjering å komme unna – og fortsette kampen.
Oscarsborg ble overgitt, og Reitan vendte tilbake til sitt sivile yrke, i Oslo. Her ble han med i den militære motstandsbevegelsen, Milorg. Det er lite kunnskap om hva han gjorde som troppssjef i avsnitt D13, der han skal ha vært leder for D1324, en sabotasje- og likvidasjonsgruppe med base i den østlige delen av Oslo.
Vinteren 1943 ble denne og andre grupper i Milorgs Avsnitt Øst rullet opp av det tyske sikkerhetspolitiet. Mange ble arrestert, hvorav flere ble henrettet på Trandum. Noen av dem, men ikke Reitan, var tilknyttet den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen. Blant disse, og som ble henrettet i Trandumskogen, var Kaare Gundersen og Kaare Hexeberg. På grunn av de strenge sikkerhetsprosedyrene er det uklart om Reitan var i kontakt med noen av disse, og de ble heller ikke dømt i samme sak, eller henrettet samtidig.
Harald Reitan skulle vært med på en overfart fra Ålesund til Storbritannia sommeren 1941,
men valgte å bli i Norge, og fortsette kampen i Milorg.
Fangehistorie
Harald Reitan ble arrestert 26. januar 1943, en halvtime før midnatt; «um 23.30 Uhr» som det står på fangekortet. Han ble satt på celle B15, i en av de tøffeste delene av fengselet, og ble brutalt torturert: «pint på det frykteligste», som det ble meldt etter krigen. Om morgenen, 20. januar 1944, klokka ni om morgenen, ble han overført til Akershus fengsel.
Overføring til Akershus var vanligvis et dårlig tegn; en indikasjon på rettssak og en hard dom.
Så skjedde: Sammen med fire andre fanger ble han, i totida om ettermiddagen, 24. mai 1944, bragt til SS- und Polizeigericht Nord, en SS-domstol på Frogner. Rettssaken var kort, og det var knapt tvil om utfallet. Reitan ble dømt til døden «for virksomhet til fordel for en fiendtlig stat».
To dager etter, 26. mai, ble fenrik Harald Reitan henrettet i Trandumskogen, som én av ti mann denne fredagen.
Allerede i Aftenpostens morgenutgaven samme ble henrettelsene kunngjort. Avisa gikk i trykken før karene ble skutt i Trandumskogen. I kunngjøringen fra de tyske okkupasjonsmyndighetene het det at «sabotører og terrorister» var blitt dømt til døden – og at «Dommene er fullbyrdet», etter at Reichkommissar für die besetzten norwegische Gebiete, altså den øverste tyske myndighet i det okkuperte Norge, Josef Terboven, hadde avslått benådning.
Harald Reitan var én av de fem som 24. mai fikk dødsdom for «virksomhet for en fiendtlig stat»;
altså Storbritannia. De fem skal ha fått oppæring i likvidasjon ved bruk av gift og stikkvåpen, av «engelske agenter». Det siste er trolig riktig: Opplæring av norske soldater fra Kompani Linge.
Familien fikk ingen offisiell meddelelse om at Harald Reitan var skutt. Det fikk de vite gjennom denne meldinga i avisene. Og der sto det, som alltid, ingen ting om hvor henrettelsen hadde funnet sted, eller hvor liket var. Dét fikk den en aning om først i juni 1945, da massegravene i Trandumskogen ble funnet, og ennå gikk det noe tid til de fikk visshet: 7. juli 1945 fikk familien beskjed om at Harald Reitan var «identificert som lik 8 i grav 8 på Trandum».
Familiehistorie
Harald Reitan var ugift, men etterlot seg en stor familie i Ålen. Familiehistorien fra krigens dager var vanskelig: To av brødrene gikk inn i nazi-partiet Nasjonal Samling, som sto for den politikken Reitan ofret livet for å bekjempe. Én av brødrene ble NS-lensmann hjemme i Ålen, mens var ved kontoret til NS-føreren selv, Vidkun Quisling.
Harald Reitan ble begravd fra Ålen kirke, 21. juli 1945 .
Svigerinnen Randi Reitan hentet urnen 14. juli. En uke senere var kirka fullsatt da han Harald Reitan ble stedt til hvile på hjemstedet Det var nekrologer og fyldige rapporter fra gravferden i lokalavisene, Arbeidets Rett og Fjell-Ljom. Redaktør i Fjell-Ljom var Johan Falkberget. Allerede hadde han skrevet om det ubegripelige som hadde skjedd i Trandumskogen; som et Golgata.
Det var sanger, det var kranser. «De vakreste blomstene Harald Reitan fikk på sin båre» skrev Fjell-Ljom, «var vel kransen som var samlet inn og laget av ville blomster fra heimetraktene der han lekte som gutt»: Fjellblomster plukket av den dødes unge slektninger.
I sin tale sa ordfører Halvdan Bentz bl.a. at Harald Reitans navn vil «være en styrke for andre om det igjen skulle komme slike tider at innsats og offervilje kreves».
«I mildt duskregn ble så Harald Reitan stedt til hvile i heimbygdas jord, mens dalen og fjellet sto i sin fagreste og frodigste sommer.»
Kilder
Reitan, Harald:
“Skoten på Trandum”
Foredragsmanus
Martinsen, Per H.:
Rød skygge over D13. Kommunistene og Milorg I Stor-Oslo 1940–1945
Happy Jam Factory (2010)
Nøkleby, Berit:
Skutt blir den… Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–1945
Gyldendal (1996)
Aviser og arkivmateriale
