Gulltransport på hjul

Det er 9. april 1940. Lastebiler står og venter på lasten. Kassene er tunge, karene svetter. De er slitne av å lempe – og å vente. Vente på å komme av gårde, før tyskerne kommer. Komme unna med verditransporten!

Klokka er kvart over åtte denne opprivende tirsdagen når den første bilen med Norges Banks gullbeholdning forlater Bankplassen i Oslo. Destinasjon: Lillehammer. Fem timer senere er den siste av 26 biler vel av gårde. Omtrent samtidig marsjerer tyske soldater inn i byen; inn Drammensveien, inn på Karl Johan.

Men 49 tonn gull er bragt i sikkerhet. Foreløpig.

Tidlige tiltak

Norge er ikke forberedt på krig. Men Norges Bank har forberedt evakuering av gullbeholdningen! Evakuering ble drøftet mellom finansminister Oscar Torp og bankens direktør Nicolai Rygg senest dagen før, 8. april.

Nå, når det er blitt 9. april, blir Rygg vekket av en telefon fra Finansdepartementet. Det er kommet meldinger om at fremmede krigsskip er på vei inn Oslofjorden. Situasjonen er uklar. Men for Torp og Rygg står dette helt klart: Evakueringen iverksettes. Straks! Når Torp selv ringer Rygg klokka åtte, kan direktøren forsikre statsråden om at arbeidet er i gang: Bankfunksjonærer er innkalt, lastebiler rekvirert.

Det vil si, evakueringen startet egentlig lenge før; året før:

Invasjonen våren 1940 var ikke ventet. Men i god tid før det tyske overfallet var det utarbeidet planer for å sikre gull- og valutareservene – i fall Norge skulle bli angrepet. Bankens beredskap inkluderte å klargjøre verdiene for transport: Veie, pakke, merke og plombere. Drøyt 1500 kasser med gullbarrer; 39 tønner med gullmynter.

Når angrepet kommer og flyene sveiper over byen, tidlig 9. april, er størstedelen av reservene allerede fraktet ut av landet: Hovedsakelig til USA – og senest i januar. I henhold til lovregulering måtte imidlertid noe være igjen i Norge. Og ikke så rent lite, heller: 49 tonn gull med en bokført verdi på 240 millioner 1940-kroner. Pluss cash.

Nicolai Rygg viste forutseenhet, eller kanskje bare ekstra forsiktighet. Bare timer før, på ettermiddagen 8. april, startet direktør forberedelsene. Han henvendte seg da til Kommanderende general, Kristian Laake, og ba om aksept for å evakuere gullet.

Generalmajor Laake konfererte med sin generalstabssjef, oberst Rasmus Hatledal. Beslutning: Evakuering bør iverksettes neste dag. Til bankens filial på Lillehammer – som en foreløpig deponering til nærmere avklaring.

Så kommer overfallet, natt til 9. april. Planen må forseres. Deponeringen på Lillehammer blir så visst midlertid. Tyskerne inntar Oslo og rykker nordover. Gullet må videre; ut av landet. I sikkerhet.  

Travle timer

Bankansatte stiller, lastebiler ankommer. Gullet bæres opp fra kjellerhvelvene. Kasser og tønner lastes opp – midt i Oslo, midt i kaoset. Mens flyalarmen går.

685 kasser er små, men veier likevel 25 kilo. 818 kasser er større, og veier 40 kilo. Hver av de 39 tønnene med gullmynter veier 80.

De enorme verdiene som hentes ut av den monumentale bankbygningen til tross: Vaktholdet er ytterst begrenset. Det gjelder å ikke påkalle tyskernes oppmerksomhet. Derfor et det ingen militær tilstedeværelse på Bankplassen, og heller ingen militær eskorte på vei ut av byen, over Romerike og til Lillehammer.

Men bankfunksjonærene er bevæpnet!

Bevæpnede bankansatte? Ja, og uavhengig av krigen (og for øvrig lenge etter den): Ved kassaområdene var det håndvåpen på daglig basis. Noe skytetrening hadde de også bak seg. Hver bil skulle følges av to bevæpnede funksjonærer i tillegg til sjåføren Én funksjonær plasseres på gullkassene, oppå lasteplanet. Den andre sitter i førerhuset. De bytter på.

Lasten er tung, men ikke stor. Den dekkes av presenninger, og det ser nærmest ut som lasteplanet er tomt. Det skaper et problem: Folk som rømmer ut av byen blir forbannet når de ikke får sitte på. Selvsagt uten å vite hva som fraktes.

De første bilene opplever ikke noe dramatisk, men utover formiddagen øker den tyske flyaktiviteten, og på morgenen bombes flyplassen på Kjeller. Det er ingen ting som tyder på at gulltransporten er et mål. Tyskerne vet ikke hva som skjuler seg på bilene som tar seg nordover med ujevne mellomrom – blant en strøm av andre kjøretøy.

Men trygt er det ikke. Flere velger å stanse ved Kjellerholen når flyaktiviteten er som størst. Bil nummer ni er en av dem: Når karene søker tilflukt bombes hangaren på flystasjonen. Det drønner, bakken skjelver.

Men ingen kommer til skade under gulltransporten til Lillehammer.

Trange tidsvindu

Den siste lastebilen kjører ut fra Bankplassen i halv to-tida. Samtidig marsjerer de første tyske soldatene innover Drammensveien. Snart svinger de inn på Karl Johan. Norges hovedstad er tatt. Men Norges gullbeholdning får ikke tyskerne tak i!

Det må 26 lastebiler til. Tungt lastet. Gull veier tungt – og den norske gullbeholdningen skal gi eksilmyndighetene ekstra tyngde. Norge har betalingsevne, blant annet takket være den raske evakueringen denne tirsdagen, og den dramatiske ferden videre.

Den tyske invasjonsstyrken hadde andre planer. Men planen om hvordan de skulle sikre seg gullbeholdningen befant seg om bord på Blücher. Planene – og soldatene som skulle overta Oslo før byen våknet til liv. Også gullet ble reddet av skuddene fra Oscarsborg – og den norske luftmotstanden på Fornebu.

En av de bankansatte som følger gulltransporten er Helge A. Berg fra Nes. Han jobber i seddeltrykkeriet. 9. april blir han med på opplessingen. Når de er godt i gang med bil nummer 25 får han beskjed om å bli med den neste, den siste. Til Romerike historielag forteller han langt senere: «Jeg satt på lasteplanet fra Norges Bank til Minnesund og fra Hamar til Lillehammer».

Samme kveld låses gullet inn i det nye, moderne kjellerhvelvet på Lillehammer. Også det i stillhet; i all hemmelighet. Det er nå av største viktighet at tyskerne ikke blir klar over hvor gullet har tatt veien. Derfor iverksettes ikke militært vakthold ved bygningen. Noen betrodde medlemmer av Lillehammer skytterlag og bankfunksjonærer med revolver i lomma står for vaktholdet. Diskret. Men nødvendig.

For sikkerhets skyld.

Tekst: Dag Leraand

Publisering: Petter Aunaas

Hovedkilder:

• Gleditsch, Nini og Kristian (1954): Glimt fra kampårene. Dreyers forlag, Oslo.
• Jaklin, Asbjørn (2021): Flukten med Norges gull. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
• Harnes, Per A. (2006): Gulltransporten – dramaet fra dag til dag. Romsdal sogelag, Molde.
• Sandnes, Svein (red.) (1999): Sørum under okkupasjonen 1940–45. Blaker og Sørum historielag.
• Øksendal, Asbjørn (1980): Gulltransporten. Det nordenfjeldske forlag, Trondheim.