Felttogets første få døgn

Det er 9. april 1940. Den tyske hovedstyrken er stanset ved Drøbak. Flybårne tropper lander på Fornebu. Kan de stanses før de når Oslo? Mens konge og regjering evakueres? Og gullbeholdningen sikres?

Konge og regjering kommer unna, gullet fraktes bort: Over Romerike, mens Kjeller flyplass bombes. Den andre veien settes et kompani fra Trandum inn mot Lysaker og Jar. Det skal stanse fienden, men får aldri kontakt. Tyske styrker kan marsjere inn i hovedstaden. Uhindret. Men for sent. For sent til å ta konge og regjering. For sent til å forpurre tidlig oppsetting på Gardermoen og Trandum – og innsetting i felttoget. Mobiliseringen får skje nesten uforstyrret. Ennå et par døgn.

Tre uker varte felttoget i Sør-Norge. På Romerike var det mer snakk om tre dager. Gradvis bet de tyske styrkene seg fast. De norske forlot leirene, gikk vestover til Hadeland og nordover inn i Hedmark. Inn i krigen.

Kompani vestover

En feltoppsatt bataljon ligger på Trandum, 9. april. Det er en av få avdelinger som kan settes inn når tyske styrker settes ned på Fornebu. Den er oppsatt og klar, men ikke for krig. 2. bataljon fra Østoppland Infanteriregiment nr. 5 har ligget på Trandum som nøytralitetsvakt i vel to uker. Fullt oppsatt. Og nå fullstendig overrasket.

Allerede ved halv ett-tida på natta blir bataljonssjefen, kaptein Hans Løken, oppringt av sjefen for 2. divisjon, generalmajor Jacob Hvinden Haug. Det er meldt om kamp ytterst i Oslofjorden. Bataljonen må holde seg klar for nærmere ordre! Trandum er mørklagt, og kompaniene alarmeres først klokka fire. Det holder. Klokka er blitt halv seks når ordren fra Hærens overkommando kommer: Ett av bataljonens kompanier skal sende til Oslo. Det er sjefen for IR 5, oberst Hans Sommerfelt Hiort, som mottar ordren. Regimentssjefen er tilfeldigvis på Trandum på inspeksjon.

Ett av kompaniene, Kp 5, settes opp på biler og sendes av gårde som forkompani. Resten skal følge etter med tog. Kompaniet forlater Trandum ved åttetida, ennå uten kjent oppdrag. Underveis får kompanisjefen, kaptein Jesper Seip, ordre om å føre kompaniet mot Lysaker – hvor han for øvrig har sin bopel! Bilene skal sendes tilbake til Trandum eller Hauerseter.

Før kompaniet når Røa har tyske styrker, etter heftig luftkamp, tatt kontroll med Fornebu. Et kompani fra Garden er i posisjon ved Jar. Kp 5/IR 5 underlegges gardesjefen, oberstløytnant Trygve Graff-Wang. Men den norske styrken kommer aldri i kontakt med den tyske. Tyskerne kan marsjere uhindret inn på Karl Johan – samtidig som den siste lastebilen med gullbeholdningen forlater Norges Bank!

Klokka kvart på tre dimitterer gardesjefen Kp 5, og beordrer det tilbake til Trandum. Kaptein Seip må skaffe busser. De tre første kjører samlet fra Røa. Underveis blir de to bakerste hengende etter. Ved Sinsen blir de stanset av en avdeling med tyske fallskjermjegere. Tyskerne er på vei mot Romerike – og Hamar: Dette er luftattaché Eberhard Spillers raid – for å ta kongen til fange! De norske soldatene blir avvæpnet, men satt fri. Og fratatt bussene.

Kaptein Seips buss ankommer Trandum i sjutida, uten problemer. Den fjerde får passere Sinsen uhindret, men på Jessheim kjører de rett inn i Spillers kolonne! Tyskerne har stanset for å fylle bensin, og avvæpner raskt nordmennene. Men bussen får de beholde, og returen til Trandum fortsetter. Først ved halv ni-tida er resten av kompaniet tilbake i leiren. Da har Kp 5 vært i uavbrutt, krevende tjeneste i rundt tjue timer. Og er, skriver krigskronikøren Otto Munthe-Kaas lakonisk, «noe oppløst og oppskaket og dertil atskillig avvæpnet».

Resten av 2. bataljon avmarsjerer til Hauerseter stasjon ved titida, 9. april. Noe tog står ikke klart. Innlasting kan først begynne klokka tre. I mellomtida er bilene Kp 5 sendte tilbake ankommet. Kp 7 under kaptein Anton Ryen og fenrik Hans Stavheims mitraljøsetropp av Kp 8 laster opp. Ledet av bataljonens nestkommanderende, kaptein Johan Krogstie, forlater styrken Hauerseter rundt klokka ett. Ved Grefsen får Krogstie, fra sivile, rede på at Oslo er besatt. Andre sivilister, som kommer ned fra Romerike, kan fortelle at Kjellerholen bru er tatt. Krogstie beslutter å føre avdelingen tilbake over Lillomarka – til fots! Etter en dryg marsj kommer Kp 7 til Skedsmokorset klokka halv ni, 10. april. Miltraljøsetroppen Stavheim har da fått ordre om stans ved Nittedal kapell, for å delta i vaktholdet som var etablert langs Nitelva kvelden før.

Bataljonen på Trandum var disponibel, og ble satt inn, men kom ikke i kamp på invasjonsdagen. Et døgn senere skal det komme til ildveksling. Det skal tas tap. Også på Romerike.

Styrke forsinket

Det blir egentlig ingen virkelige kamphandlinger på Romerike. Det skyldes at den tyske invasjonsstyrken som skulle vært landsatt i Oslo på morgenen 9. april blir sterkt forsinket – og desimert. Det har Oscarsborg festning sørget for. Denne delen av invasjonsplanen faller dermed i fisk.

28. februar 1940 blir generalløytnant Richard Pellengahr innkalt til Oberkommando des Heeres, den tyske hærens overkommando, i Berlin. Her venter generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, som av Adolf Hitler er gitt ansvaret for å planlegge og iverksette overfallet på Norge. Divisjonssjefen innvies i Weserübung. Angrepsplanen.

Pellengahrs 196. divisjon og 163. divisjon, under generalmajor Erwin Engelbrecht, skal ta østlandsområdet. Når Blücher senkes må planene endres. Engelbrecht er selv om bord, men klarer å ta seg i land. Våt til skinnet, forfrossen. Og utvilsomt forbannet.

Planene må endres, de disponible styrkene omdirigeres. Gardermoen og Trandum skal inntas, men det må nå vente. Det gir den norske hæren rom til oppsetting på Romerike. Dermed møter de norske avdelingene her bare mindre tyske avdelinger de første døgnene. Men det blir krevende nok!

Styrke nordover

Den største dramatikken under felttoget på Romerike utspiller seg andre krigsdøgn.

Ved midnatt, natt til 10. april, utsteder 2. divisjon marsjordre til «de avdelinger som nå befinner seg på Romerike»: De skal alle forflyttes nordover, retning Hedmark. Dels over Minnesund, dels over Hadeland.

• Bataljon Andvord skal avmarsjere 0330, på Trondheimsveien mot Stange.
• Bataljon Torkildsen skal avmarsjere 0400, på Trondheimsveien til Tangen.
• Bataljon Hegstad og det motoriserte batteriet skal avmarsjere 0430, på Trondheimsveien til Tangen.
• 2. bataljon/IR 5 skal avmarsjere 0400, fra Skedsmo til Andelva.

Ordren er basert på motorisering. Forutsetningen holder ikke helt. Deler av styrken må ta føttene fatt. Deler av bataljon Hegstad henvises til hestetrekk. Altså er det tre uensartede kolonner som avmarsjerer: én bilende, én marsjerende, én hestetrukket.

De bilende avdelinger kjører fra Gardermoen klokka kvart på fire; først til Jessheim, så videre nordover på riksvei 50. De marsjerende setter i marsj fem over fire; fra Trandum over Dal mot Eidsvoll verk, med ankomst rundt halv åtte. Her oppretter bataljonen sin kommandoplass i en kontorbygning.

Fra Skedsmo melder 4. gardekompani seg. Halv sju kvelden før ankom kompaniet Skedsmo, via Lillestrøm – fra Drøbak-kanten. Der hadde det tatt overlevende fra Blücher til fange. For så å måtte sette dem fri! Ny ordre: Ta seg til Romerike. Det blir nattkvarter og noen få timers hvile i Folkets Hus på Skedsmo. Neste ordre: Melde seg for vakthold ved divisjonens felthovedkvarter i Hammerstad pensjonat, nordvest for Eidsvoll stasjon. Her får kompaniet, klokka halv ni, 10. april ordre om hurtigst mulig å rykke fram til Minnesund. For å sperre brua.

Kompaniet går i stilling ved titida. Den tyske kolonnen til kaptein Erich Walther er nå på vei mot Minnesund – på retur fra Midtskogen. Kaptein Eberhardt Spiller er ikke med. Han er skutt.

Noen hektiske timer med konfrontasjoner på Øvre Romerike er i gang. Det blir noe ildgiving. Men mest avvæpning. Overgivelse.

Hände Hoch!

Avdeling etter avdeling skal få høre det – og føle det. Den tyske styrken er på retrett til Oslo. Den skal ta samme vei over Romerike som den tok nordover mot Hamar dagen før.

De norske avdelingene har nå tatt posisjon i området Eidsvoll Verk. De er beredt. Likevel: De skal bli overrumplet – og de skal bli avvæpnet. Med «Hände hoch!»; hendene over hodet. Tatt til fange. Eller etterlatt. Våpenløse. Motløse.

Bataljon Torkildsen avmarsjerer fra Trandum klokka fire. Den ankommer Eidsvoll Verk tre timer senere. Den bespises – og beordres: Sperre Eidsvoll Sundbro og alle bruer over Andelva. Situasjonen er uklar, det er dårlig samband – og stadig ubekreftede meldinger. Blant annet om tyske styrker på andre siden av Vorma.

En mitraljøseavdeling hiver seg på en lastebil for raskest mulig å ta seg fram til Sundbrua. For å stoppe fienden. Fenrik Samuel Isaksen leder avdelingen. Den forbereder seg på kamp. Før de kommer til Siggerud oppdager en av karene på lasteplanet en bilkolonne. Den er på vei mot dem, nordfra. Og fører et stort norsk flagg. Men det er ikke en norsk kolonne! Det er tyskere, med norske fanger: Det er Hautpmann Walthers avdeling. Et hvitt flagg kommer opp. Nordmennene stanser, forvirret. Øyeblikkelig er de omringet. Straks er de avvæpnet. De er fanget. Og føres videre med den tyske avdelingen.

De er gisler. For fenriken fra Finnmark skal det bli fatalt.

Norske soldater ligger klare. Klare for kamp. Når tyskerne kommer er det med norsk offiserer i front. Som vifter med flagg, som roper at det ikke må skytes. Fenrik Karl Stormark, som fører 2. tropp, antar det er en bløff. Han gir ildordre. Tyskerne stanser, kaster seg ut av bilene for å søke sikkerhet. Fenrik Isaksen også. Tyskerne besvarer ilden. Fenriken blir truffet. Av en norsk kule. Dagen etter dør han på sykehuset i Eidsvoll.

Plasskommandanten på Gardermoen, oberst Jens Meinich, er tatt som gissel. Det er han som gir ordre om å stanse kampene. Trefningen hadde vart i tre-fire minutter; andre mener kampene i alt pågikk i en halvtime.

Kolonnen setter igjen i marsj, med flere fanger. Tyskerne truer med å skyte de norske offiserene som ikke hadde forhindret ildgiving. Det blir med trusselen.

Divisjonssjef Jacob Hvinden Haug hadde gitt en kontroversiell ordre. Den var omstridt da – og er det i ettertid. De norske styrkene skulle så langt mulig unngå å skyte på fiendtlige styrker – når overmakten var åpenbar. På Romerike besto de norske styrkene av over tusen mann. De tyske var under hundre. De norske var best utrustet. De hadde overmakten. Men ble overmannet.

Ordonnansoffiser ved 2. bataljon /IR 5, fenrik Olaf T. Lindvig, forteller om andre ordrer for kompani Krogstie, i bataljon Torkildsen, ved Minnesund, 10. april: «Det var noen underlige døgn, fylt av usikkerhet over om det skulle kjempes mot tyskerne, eller ikke. Men ved Minnesund kom endelig den klare ordre, det tyske angrepet skal møtes med alle midler.»

Ved Minnesund blir det skutt. Både nå, 10. april, og om et par døgn.

Nitelva sperres

Førsteprioritet første invasjonsdøgn er å hindre et tysk framstøt gjennom linjen Nittedal–Kjellerholen–Lillestrøm. Det kan forpurre den norske mobilisering og oppsetting på Romerike. Derfor skal det etableres en sperrelinje langs Nitelva. Dette er første forsvarslinje nord for Oslo.

Personell fra Kjeller flystasjon settes først inn. Snart forsterkes de av to kompanier fra 2. bataljon på Trandum. Plasskommandant på Kjeller, oberstløytnant Henrik Calmeyer Nordby fra Skedsmo, får en første ordre om å sperre bruene over Nitelva. Deretter en mer detaljert:

«Plasskommandanten skal straks sørge for å sperre tilgangene fra Oslo til Romerike for fiendtlige tropper mellom Øyeren og Nittedal kirke. Særlig henledes oppmerksomheten på bruene ved Lillestrøm, Kjellerholen og brua ved Nittedal kirke.»

Nordby samlet en styrke på rundt hundre mann; 39 av dem fra Feltverkstedet, resten mest flysoldater. Men sperrekommandoen får en håpløse oppgave. Trafikken er stor, mest med private biler på vei ut av Oslo. Kontrollen blir så som så. Fire busser med tyske soldater slipper gjennom. De passerer Kjellerholen bru ved 1820-tida.

De er på vei nordover. På jakt etter Norges konge.

Minnesund holdes

Det er luftattaché Spiller og kaptein Walthers styrke som slipper gjennom. Det blir ingen kamp, ikke her; ikke ennå. På vei tilbake til Oslo, 10. april, tar kolonnen seg på ny over Minnesund. Igjen skal den stanses. Igjen glipper det. Tyskerne tar seg greit tilbake til Oslo.

Nå kommer nye tyske styrker til landet. Fortløpende. Den forsinkede framrykkingen nordover kan starte. Inklusive å ta kontroll over Gardermoen og Trandum.

Sykkelskvadron 233 landsettes i Oslo 11. april. Dagen etter er den på marsj, retning Lillestrøm, med første nattkvarter på Stenby ved Svarstad. Samtidig tas det kontroll over Blaker skanse. Tidlig neste morgen ankommer avdelingen Dal. Samme dag, 12. april, sender oberst Hermann Fischer to avdelinger som støtgrupper; én på østsida av Øyeren, den andre mot Eidsvoll.

Bataljon Torkildsen får ordre om å hindre tyskerne i å ta seg over Andelva. Flere bruer beordres sprengt. Og sprenges. 11. april klokka ti over sju på kvelden mottar bataljonssjefen ordre fra den nye Kommanderende general, Otto Ruge: Torkildsen skal, etter mørkets frambrudd, trekke troppene ut av stillingene ved Andelva. De skal gå mot Hedmarken.

Tyskerne holdes ennå 12. april. Dagen etter kommer en avdeling bergjegere under kommandør Hans von Poncet. Han finner Minnesundbrua sprengt, og møter kraftig ildgivning fra norske stillinger på den andre siden av elva. Von Poncet oppretter kommandoplass på Dal stasjon. En patrulje støter sammen med norsk vaktstyrker ved Andelva. Tyskerne tar tap; nordmennene tar krigsfanger. Styrken ved Dal stasjon deles. Ett kompani følger jernbanen mot Minnesund. Der har norske soldater sprengt brua, og det kommer til kamp mellom norske og tyske styrker:

På ettermiddagen 13. april starter det som er omtalt som mitraljøseduellen ved Minnesund bru. Norske skyttere venter til de tyske soldatene er 1325 meter unna. Da åpner de ild. Tyskerne går i dekning. De svarer, også med bombekaster. Tysk framrykking stanses av norsk mitraljøseild. Korporal Robert Bovard fra bataljon Torkildsen er lagfører for en av mitraljøsene. Han skal senere beskrive virkningen som uhyggelig, og at fire tyske soldater faller. Men det er uklart hvor mange som ble såret, eller som falt.

En etterlatt mitraljøse må hentes etter mørkets frambrudd. Rolf Henry Haug fra Lørenskog er en av dem som åler seg framover. Med jernbaneskinner som eneste dekning! Tyske kuler treffer skinnene, men ikke karene. Først ved åttetida om kvelden opphører den tyske ilden. Natt til 14. april trekkes styrken til kaptein Krogstie ut, og nordover.

Kampene på Romerike er over.

Da er også de norske leirene inntatt av tyske styrker. Kjeller ble tatt allerede 10. april. Gardermoen og Trandum 13. april.

En skulle tro det var fredag den trettende. Det er lørdag. Den første krigslørdagen. Det skal bli flere. Mange flere.

Tekst: Dag Leraand

Publisering: Petter Aunaas

Hovedkilder

• Hansen, Svein (2013): Bataljonene Matheson (I/IR4) og Torkildsen (Den lette bataljon). Personer og hendinger i april 1940. Nova forlag, Oslo.
• Munthe-Kaas, Otto (1955): Krigen i Norge 1940. Operasjonene gjennom Romerike-Hedemarken-Gudbrandsdalen-Romsdalen (bind 1). Den krigshistoriske avdeling, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
• Saltnes, Magnar (1998): Akershus infanteriregiment nr 4, 1628–1995. Elanders Forlag, Oslo.
• Syltevik, Kåre (2000): Krigsveteraner fra Nannestad og Gjerdrum forteller om motstandsarbeid rundt Gardermoen 1940–1945. Jessheim.